Søkeresultater

ARMOUR THYROID- thyroid, porcine tablet Allergan, Inc. Disclaimer: This drug has not been found by FDA to be safe and effective, and this labeling has not been approved by FDA. ---------- Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) Rx only DESCRIPTION Armour Thyroid (thyroid tablets, USP)* for oral use is a desiccated thyroid extract that is derived from porcine thyroid glands. (T3 liothyronine is approximately four times as potent as T4 levothyroxine on a microgram for microgram basis.) They provide 38 mcg levothyroxine (T4) and 9 mcg liothyronine (T3) per grain of thyroid. The inactive ingredients are calcium stearate, dextrose, microcrystalline cellulose, sodium starch glycolate and opadry white. Armour Thyroid may have a strong, characteristic odor due to its thyroid extract component. CLINICAL PHARMACOLOGY The steps in the synthesis of the thyroid hormones are controlled by thyrotropin (Thyroid Stimulating Hormone, TSH) secreted by the anterior pituitary. This hormone’s secretion is in turn controlled by a feedback mechanism effected by the thyroid hormones themselves and by thyrotropin releasing hormone (TRH), a tripeptide of hypothalamic origin. Endogenous thyroid hormone secretion is suppressed when exogenous thyroid hormones are administered to euthyroid individuals in excess of the normal gland’s secretion. The mechanisms by which thyroid hormones exert their physiologic action are not well understood. These hormones enhance oxygen consumption by most tissues of the body, increase the basal metabolic rate, and the metabolism of carbohydrates, lipids, and proteins. Thus, they exert a profound influence on every organ system in the body and are of particular importance in the development of the central nervous system. The normal thyroid gland contains approximately 200 mcg of levothyroxine (T4) per gram of gland, and 15 mcg of liothyronine (T3) per gram. The ratio of these two hormones in the circulation does not represent the ratio in the thyroid gland, since about 80% of peripheral liothyronine (T3) comes from monodeiodination of levothyroxine (T4). Peripheral monodeiodination of levothyroxine (T4) at the 5 position (inner ring) also results in the formation of reverse liothyronine (T3), which is calorigenically inactive. Liothyronine (T3) levels are low in the fetus and newborn, in old age, in chronic caloric deprivation, hepatic cirrhosis, renal failure, surgical stress, and chronic illnesses representing what has been called the “T3 thyronine syndrome.” Pharmacokinetics – Animal studies have shown that levothyroxine (T4) is only partially absorbed from the gastrointestinal tract. The degree of absorption is dependent on the vehicle used for its administration and by the character of the intestinal contents, the intestinal flora, including plasma protein, and soluble dietary factors, all of which bind thyroid and thereby make it unavailable for diffusion. Only 41% is absorbed when given in a gelatin capsule as opposed to a 74% absorption when given with an albumin carrier. Depending on other factors, absorption has varied from 48 to 79% of the administered dose. Fasting increases absorption. Malabsorption syndromes, as well as dietary factors, (children’s soybean formula, concomitant use of anionic exchange resins such as cholestyramine) cause excessive fecal loss. Liothyronine (T3) is almost totally absorbed, 95% in 4 hours. The hormones contained in desiccated thyroid extract preparations are absorbed in a manner similar to the synthetic hormones. More than 99% of circulating hormones are bound to serum proteins, including thyroid- binding globulin (TBg), thyroid-binding prealbumin (TBPA), and albumin (TBa), whose capacities and affinities vary for the hormones. The higher affinity of levothyroxine (T4) for both TBg and TBPA as compared to liothyronine (T3) partially explains the higher serum levels and longer half-life of the former hormone. Both protein-bound hormones exist in reverse equilibrium with minute amounts of free hormone, the latter accounting for the metabolic activity. Deiodination of levothyroxine (T4) occurs at a number of sites, including liver, kidney, and other tissues. The conjugated hormone, in the form of glucuronide or sulfate, is found in the bile and gut where it may complete an enterohepatic circulation. 85% of levothyroxine (T4) metabolized daily is deiodinated. INDICATIONS AND USAGE Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) are indicated: 1. As replacement or supplemental therapy in patients with hypothyroidism of any etiology, except transient hypothyroidism during the recovery phase of subacute thyroiditis. This category includes cretinism, myxedema, and ordinary hypothyroidism in patients of any age (children, adults, the elderly), or state (including pregnancy); primary hypothyroidism resulting from functional deficiency, primary atrophy, partial or total absence of thyroid gland, or the effects of surgery, radiation, or drugs, with or without the presence of goiter; and secondary (pituitary), or tertiary (hypothalamic) hypothyroidism (See WARNINGS). 2. As pituitary TSH suppressants, in the treatment or prevention of various types of euthyroid goiters, including thyroid nodules, subacute or chronic lymphocytic thyroiditis (Hashimoto’s), multinodular goiter, and in the management of thyroid cancer. CONTRAINDICATIONS Thyroid hormone preparations are generally contraindicated in patients with diagnosed but as yet uncorrected adrenal cortical insufficiency, untreated thyrotoxicosis, and apparent hypersensitivity to any of their active or extraneous constituents. There is no well-documented evidence from the literature, however, of true allergic or idiosyncratic reactions to thyroid hormone. WARNINGS Drugs with thyroid hormone activity, alone or together with other therapeutic agents, have been used for the treatment of obesity. In euthyroid patients, doses within the range of daily hormonal requirements are ineffective for weight reduction. Larger doses may produce serious or even life-threatening manifestations of toxicity, particularly when given in association with sympathomimetic amines such as those used for their anorectic effects. The use of thyroid hormones in the therapy of obesity, alone or combined with other drugs, is unjustified and has been shown to be ineffective. Neither is their use justified for the treatment of male or female infertility unless this condition is accompanied by hypothyroidism. The active ingredient in Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) is derived from porcine (pig) thyroid glands of pigs processed for human food consumption and is produced at a facility that also handles bovine (cow) tissues from animals processed for human food consumption. As a result, a potential risk of product contamination with porcine and bovine viral or other adventitious agents cannot be ruled out. No cases of disease transmission associated with the use of Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) have been reported. PRECAUTIONS General — Thyroid hormones should be used with great caution in a number of circumstances where the integrity of the cardiovascular system, particularly the coronary arteries, is suspected. These include patients with angina pectoris or the elderly, in whom there is a greater likelihood of occult cardiac disease. In these patients, therapy should be initiated with low doses, i.e., 15-30 mg Armour Thyroid (thyroid tablets, USP). When, in such patients, a euthyroid state can only be reached at the expense of an aggravation of the cardiovascular disease, thyroid hormone dosage should be reduced. Thyroid hormone therapy in patients with concomitant diabetes mellitus or diabetes insipidus or adrenal cortical insufficiency aggravates the intensity of their symptoms. Appropriate adjustments of the various therapeutic measures directed at these concomitant endocrine diseases are required. The therapy of myxedema coma requires simultaneous administration of glucocorticoids (See DOSAGE AND ADMINISTRATION). Hypothyroidism decreases and hyperthyroidism increases the sensitivity to oral anticoagulants. Prothrombin time should be closely monitored in thyroid-treated patients on oral anticoagulants and dosage of the latter agents adjusted on the basis of frequent prothrombin time determinations. In infants, excessive doses of thyroid hormone preparations may produce craniosynostosis. Information for the Patient — Patients on thyroid hormone preparations and parents of children on thyroid therapy should be informed that: 1. Replacement therapy is to be taken essentially for life, with the exception of cases of transient hypothyroidism, usually associated with thyroiditis, and in those patients receiving a therapeutic trial of the drug. 2. They should immediately report during the course of therapy any signs or symptoms of thyroid hormone toxicity, e.g., chest pain, increased pulse rate, palpitations, excessive sweating, heat intolerance, nervousness, or any other unusual event. 3. In case of concomitant diabetes mellitus, the daily dosage of antidiabetic medication may need readjustment as thyroid hormone replacement is achieved. If thyroid medication is stopped, a downward readjustment of the dosage of insulin or oral hypoglycemic agent may be necessary to avoid hypoglycemia. At all times, close monitoring of urinary glucose levels is mandatory in such patients. 4. In case of concomitant oral anticoagulant therapy, the prothrombin time should be measured frequently to determine if the dosage of oral anticoagulants is to be readjusted. 5. Instruct patients to discontinue biotin or any biotin-containing supplements for at least 2 days before thyroid function testing is conducted. 6. Partial loss of hair may be experienced by children in the first few months of thyroid therapy, but this is usually a transient phenomenon and later recovery is usually the rule. Laboratory Tests — Treatment of patients with thyroid hormones requires the periodic assessment of thyroid status by means of appropriate laboratory tests besides the full clinical evaluation. The TSH suppression test can be used to test the effectiveness of any thyroid preparation bearing in mind the relative insensitivity of the infant pituitary to the negative feedback effect of thyroid hormones. Serum T4 levels can be used to test the effectiveness of all thyroid medications except T3. When the total serum T4 is low but TSH is normal, a test specific to assess unbound (free) T4 levels is warranted. Specific measurements of T4 and T3 by competitive protein binding or radioimmunoassay are not influenced by blood levels of organic or inorganic iodine. Drug Interactions — Oral Anticoagulants – Thyroid hormones appear to increase catabolism of vitamin K- dependent clotting factors. If oral anticoagulants are also being given, compensatory increases in clotting factor synthesis are impaired. Patients stabilized on oral anticoagulants who are found to require thyroid replacement therapy should be watched very closely when thyroid is started. If a patient is truly hypothyroid, it is likely that a reduction in anticoagulant dosage will be required. No special precautions appear to be necessary when oral anticoagulant therapy is begun in a patient already stabilized on maintenance thyroid replacement therapy. Insulin or Oral Hypoglycemics – Initiating thyroid replacement therapy may cause increases in insulin or oral hypoglycemic requirements. The effects seen are poorly understood and depend upon a variety of factors such as dose and type of thyroid preparations and endocrine status of the patient. Patients receiving insulin or oral hypoglycemics should be closely watched during initiation of thyroid replacement therapy. Cholestyramine or Colestipol – Cholestyramine or colestipol binds both levothyroxine (T4) and liothyronine (T3) in the intestine, thus impairing absorption of these thyroid hormones. In vitro studies indicate that the binding is not easily removed. Therefore four to five hours should elapse between administration of cholestyramine or colestipol and thyroid hormones. Estrogen, Oral Contraceptives – Estrogens tend to increase serum thyroxine-binding globulin (TBg). In a patient with a nonfunctioning thyroid gland who is receiving thyroid replacement therapy, free levothyroxine (T4) may be decreased when estrogens are started thus increasing thyroid requirements. However, if the patient’s thyroid gland has sufficient function, the decreased free levothyroxine (T4) will result in a compensatory increase in levothyroxine (T4) output by the thyroid. Therefore, patients without a functioning thyroid gland who are on thyroid replacement therapy may need to increase their thyroid dose if estrogens or estrogen-containing oral contraceptives are given. Drug/Laboratory Test Interactions — The following drugs or moieties are known to interfere with laboratory tests performed in patients on thyroid hormone therapy: androgens, corticosteroids, estrogens, oral contraceptives containing estrogens, iodine-containing preparations, and the numerous preparations containing salicylates. 1. Changes in TBg concentration should be taken into consideration in the interpretation of levothyroxine (T4) and liothyronine (T3) values. In such cases, the unbound (free) hormone should be measured. Pregnancy, estrogens, and estrogen-containing oral contraceptives increase TBg concentrations. TBg may also be increased during infectious hepatitis. Decreases in TBg concentrations are observed in nephrosis, acromegaly, and after androgen or corticosteroid therapy. Familial hyper- or hypo- thyroxine-binding-globulinemias have been described. The incidence of TBg deficiency approximates 1 in 9000. The binding of levothyroxine by TBPA is inhibited by salicylates. 2. Biotin supplementation is known to interfere with thyroid hormone immunoassays that are based on a biotin and streptavidin interaction, which may result in erroneous thyroid hormone test results. Stop biotin and biotin-containing supplements for at least 2 days prior to thyroid testing. 3. Medicinal or dietary iodine interferes with all in vivo tests of radio-iodine uptake, producing low uptakes which may not be relative of a true decrease in hormone synthesis. 4. The persistence of clinical and laboratory evidence of hypothyroidism in spite of adequate dosage replacement indicates either poor patient compliance, poor absorption, excessive fecal loss, or inactivity of the preparation. Intracellular resistance to thyroid hormone is quite rare. Carcinogenesis, Mutagenesis, and Impairment of Fertility — A reportedly apparent association between prolonged thyroid therapy and breast cancer has not been confirmed and patients on thyroid for established indications should not discontinue therapy. No confirmatory long-term studies in animals have been performed to evaluate carcinogenic potential, mutagenicity, or impairment of fertility in either males or females. Thyroid hormones do not readily cross the placental barrier. The clinical experience to date does not indicate any adverse effect on fetuses when thyroid hormones are administered to pregnant women. On the basis of current knowledge, thyroid replacement therapy to hypothyroid women should not be discontinued during pregnancy. Nursing Mothers — Minimal amounts of thyroid hormones are excreted in human milk. Thyroid is not associated with serious adverse reactions and does not have a known tumorigenic potential. However, caution should be exercised when thyroid is administered to a nursing woman. Pediatric Use — Pregnant mothers provide little or no thyroid hormone to the fetus. The incidence of congenital hypothyroidism is relatively high (1:4,000) and the hypothyroid fetus would not derive any benefit from the small amounts of hormone crossing the placental barrier. Routine determinations of serum T4 and/or TSH is strongly advised in neonates in view of the deleterious effects of thyroid deficiency on growth and development. Treatment should be initiated immediately upon diagnosis, and maintained for life, unless transient hypothyroidism is suspected; in which case, therapy may be interrupted for 2 to 8 weeks after the age of 3 years to reassess the condition. Cessation of therapy is justified in patients who have maintained a normal TSH during those 2 to 8 weeks. ADVERSE REACTIONS Adverse reactions other than those indicative of hyperthyroidism because of therapeutic overdosage, either initially or during the maintenance period, are rare (See OVERDOSAGE). OVERDOSAGE Signs and Symptoms — Excessive doses of thyroid result in a hypermetabolic state resembling in every respect the condition of endogenous origin. The condition may be self-induced. Treatment of Overdosage — Dosage should be reduced or therapy temporarily discontinued if signs and symptoms of overdosage appear. Treatment may be reinstituted at a lower dosage. In normal individuals, normal hypothalamic-pituitary-thyroid axis function is restored in 6 to 8 weeks after thyroid suppression. Treatment of acute massive thyroid hormone overdosage is aimed at reducing gastrointestinal absorption of the drugs and counteracting central and peripheral effects, mainly those of increased sympathetic activity. Vomiting may be induced initially if further gastrointestinal absorption can reasonably be prevented and barring contraindications such as coma, convulsions, or loss of the gagging reflex. Treatment is symptomatic and supportive. Oxygen may be administered and ventilation maintained. Cardiac glycosides may be indicated if congestive heart failure develops. Measures to control fever, hypoglycemia, or fluid loss should be instituted if needed. Antiadrenergic agents, particularly propranolol, have been used advantageously in the treatment of increased sympathetic activity. Propranolol may be administered intravenously at a dosage of 1 to 3 mg, over a 10-minute period or orally, 80 to 160 mg/day, initially, especially when no contraindications exist for its use. Other adjunctive measures may include administration of cholestyramine to interfere with thyroxine absorption, and glucocorticoids to inhibit conversion of T4 to T3. DOSAGE AND ADMINISTRATION The dosage of thyroid hormones is determined by the indication and must in every case be individualized according to patient response and laboratory findings. Biotin supplementation may interfere with immunoassays for TSH, T4, and T3, resulting in erroneous thyroid hormone test results. Inquire whether patients are taking biotin or biotin-containing supplements. If so, advise them to stop biotin supplementation at least 2 days before assessing TSH and/or T4 levels (see PRECAUTIONS). Thyroid hormones are given orally. In acute, emergency conditions, injectable levothyroxine sodium (T4) may be given intravenously when oral administration is not feasible or desirable, as in the treatment of myxedema coma, or during total parenteral nutrition. Intramuscular administration is not advisable because of reported poor absorption. Hypothyroidism — Therapy is usually instituted using low doses, with increments which depend on the cardiovascular status of the patient. The usual starting dose is 30 mg Armour Thyroid (thyroid tablets, USP), with increments of 15 mg every 2 to 3 weeks. A lower starting dosage, 15 mg/day, is recommended in patients with long-standing myxedema, particularly if cardiovascular impairment is suspected, in which case extreme caution is recommended. The appearance of angina is an indication for a reduction in dosage. Most patients require 60 to 120 mg/day. Failure to respond to doses of 180 mg suggests lack of compliance or malabsorption. Maintenance dosages 60 to 120 mg/day usually result in normal serum T4 and T3 levels. Adequate therapy usually results in normal TSH and T4 levels after 2 to 3 weeks of therapy. Readjustment of thyroid hormone dosage should be made within the first four weeks of therapy, after proper clinical and laboratory evaluations, including serum levels of T4, bound and free, and TSH. Liothyronine (T3) may be used in preference to levothyroxine (T4) during radio-isotope scanning procedures, since induction of hypothyroidism in those cases is more abrupt and can be of shorter duration. It may also be preferred when impairment of peripheral conversion of levothyroxine (T4) and liothyronine (T3) is suspected. Myxedema Coma — Myxedema coma is usually precipitated in the hypothyroid patient of long-standing by intercurrent illness or drugs such as sedatives and anesthetics and should be considered a medical emergency. Therapy should be directed at the correction of electrolyte disturbances and possible infection besides the administration of thyroid hormones. Corticosteroids should be administered routinely. Levothyroxine (T4) and liothyronine (T3) may be administered via a nasogastric tube but the preferred route of administration of both hormones is intravenous. Levothyroxine sodium (T4) is given at a starting dose of 400 mcg (100 mcg/mL) given rapidly, and is usually well tolerated, even in the elderly. This initial dose is followed by daily supplements of 100 to 200 mcg given IV. Normal T4 levels are achieved in 24 hours followed in 3 days by threefold elevation of T3. Oral therapy with thyroid hormone would be resumed as soon as the clinical situation has been stabilized and the patient is able to take oral medication. Thyroid Cancer — Exogenous thyroid hormone may produce regression of metastases from follicular and papillary carcinoma of the thyroid and is used as ancillary therapy of these conditions with radioactive iodine. TSH should be suppressed to low or undetectable levels. Therefore, larger amounts of thyroid hormone than those used for replacement therapy are required. Medullary carcinoma of the thyroid is usually unresponsive to this therapy. Thyroid Suppression Therapy — Administration of thyroid hormone in doses higher than those produced physiologically by the gland results in suppression of the production of endogenous hormone. This is the basis for the thyroid suppression test and is used as an aid in the diagnosis of patients with signs of mild hyperthyroidism in whom base line laboratory tests appear normal, or to demonstrate thyroid gland autonomy in patients with Grave’s ophthalmopathy. 131I uptake is determined before and after the administration of the exogenous hormone. A 50% or greater suppression of uptake indicates a normal thyroid-pituitary axis and thus rules out thyroid gland autonomy. For adults, the usual suppressive dose of levothyroxine (T4) is 1.56 mcg/kg of body weight per day given for 7 to 10 days. These doses usually yield normal serum T4 and T3 levels and lack of response to TSH. Thyroid hormones should be administered cautiously to patients in whom there is strong suspicion of thyroid gland autonomy, in view of the fact that the exogenous hormone effects will be additive to the endogenous source. Pediatric Dosage — Pediatric dosage should follow the recommendations summarized in Table 1. In infants with congenital hypothyroidism, therapy with full doses should be instituted as soon as the diagnosis has been made. Table 1: Recommended Pediatric Dosage for Congenital Hypothyroidism Age Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) Dose per day Daily dose per kg of body weight 0-6 months 15-30 mg 4.8-6 mg 6-12 months 30-45 mg 3.6-4.8 mg 1-5 years 45-60 mg 3-3.6 mg 6-12 years 60-90 mg 2.4-3 mg Over 12 years Over 90 mg 1.2-1.8 mg HOW SUPPLIED Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) are supplied as follows: 15 mg (1/4 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0457-01 or NDC 0456-1045- 01). 30 mg (1/2 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0458-01) and unit dose cartons of 100 (NDC 0456-0458-63). 60 mg (1 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0459-01) and unit dose cartons of 100 (NDC 0456-0459-63). 90 mg (1 1/2 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0460-01). 120 mg (2 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0461-01) and unit dose cartons of 100 (NDC 0456-0461-63). 180 mg (3 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0462-01). 240 mg (4 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0463-01). 300 mg (5 grain) are available in bottles of 100 (NDC 0456-0464-01). The bottles of 100 are special dispensing bottles with child-resistant closures. Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) are evenly colored, light tan, round tablets, with convex surfaces. The ¼ grain strength has: One side debossed with a mortar and pestle beneath the letter “A” on the top and TC on the bottom (NDC 0456-0457-01); or One side debossed with a mortar and pestle beneath the letter “A” and the opposite side debossed with TC (NDC 0456-1045-01). Other tablet strengths have one side debossed with a mortar and pestle beneath the letter “A” on the top and strength code letters on the bottom as defined below Strength Code ½ grain TD 1 grain TE 1 ½ grain TJ 2 grain TF 3 grain TG (bisected) 4 grain TH 5 grain TI (bisected) Note: (T3 liothyronine is approximately four times as potent as T4 levothyroxine on a microgram for microgram basis.) Store in a tight container protected from light and moisture. Store between 15°C and 30°C (59°F and 86°F). *Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) has not been approved by FDA as a new drug. Distributed by: AbbVie, Inc., North Chicago, IL 60064 © 2024 AbbVie. All rights reserved. ARMOUR is a trademark of Allergan Sales, LLC, an AbbVie company. Revised: March 2024 20084309 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0457-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) ¼ GRAIN (15 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 9.5 mcg liothyronine (T ) 2.25 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0458-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) ½ GRAIN (30 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 19 mcg liothyronine (T ) 4.5 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0459-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 1 GRAIN (60 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 38 mcg liothyronine (T ) 9 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0460-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 1½ GRAIN (90 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 57 mcg liothyronine (T ) 13.5 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0461-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 2 GRAIN (120 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 76 mcg liothyronine (T ) 18 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0462-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 3 GRAIN (180 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 114 mcg liothyronine (T ) 27 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0463-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 4 GRAIN (240 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 152 mcg liothyronine (T ) 36 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-0464-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 5 GRAIN (300 mg) Each tablet contains: levothyroxine (T ) 190 mcg liothyronine (T ) 45 mcg 100 TABLETS abbvie Rx only ® 4 3 PRINCIPAL DISPLAY PANEL NDC 0456-1045-01 Armour Thyroid (thyroid tablets, USP) 1/4 GRAIN (15 mg) ARMOUR THYROID ® thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0457 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 15 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 5mm Flavor Imprint Code A;TC Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-0457- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-1045 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 15 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 5mm Flavor Imprint Code A;TC Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-1045- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0458 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 30 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 6mm Flavor Imprint Code A;TD Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456- 0458-01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 2 NDC:0456- 0458-63 10 in 1 BOX, UNIT-DOSE 04/01/1996 2 NDC:0456- 0458-11 10 in 1 BLISTER PACK; Type 0: Not a Combination Product Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0459 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 60 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 7mm Flavor Imprint Code A;TE Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456- 0459-01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 2 NDC:0456- 0459-63 10 in 1 BOX, UNIT-DOSE 04/01/1996 2 NDC:0456- 0459-11 10 in 1 BLISTER PACK; Type 0: Not a Combination Product Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0460 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 90 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 9mm Flavor Imprint Code A;TJ Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-0460- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0461 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 120 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 10mm Flavor Imprint Code A;TF Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456- 0461-01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 2 NDC:0456- 0461-63 10 in 1 BOX, UNIT-DOSE 04/01/1996 2 NDC:0456- 0461-11 10 in 1 BLISTER PACK; Type 0: Not a Combination Product Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0462 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 180 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 10mm Flavor Imprint Code A;TG Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-0462- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0463 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 240 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 11mm Flavor Imprint Code A;TH Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-0463- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 ARMOUR THYROID thyroid, porcine tablet Product Information Product Type HUMAN PRESCRIPTION DRUG Item Code (Source) NDC:0456-0464 Route of Administration ORAL Active Ingredient/Active Moiety Ingredient Name Basis of Strength Strength SUS SCROFA THYROID (UNII: 6RV024OAUQ) (SUS SCROFA THYROID - UNII:6RV024OAUQ) SUS SCROFA THYROID 300 mg Inactive Ingredients Ingredient Name Strength CALCIUM STEARATE (UNII: 776XM7047L) DEXTROSE, UNSPECIFIED FORM (UNII: IY9XDZ 35W2) CELLULOSE, MICROCRYSTALLINE (UNII: OP1R32D61U) SODIUM STARCH GLYCOLATE TYPE A (UNII: H8AV0SQX4D) Allergan, Inc. Product Characteristics Color brown (light tan) Score no s core Shape ROUND (ROUND) Size 13mm Flavor Imprint Code A;TI Contains Packaging # Item Code Package Description Marketing Start Date Marketing End Date 1 NDC:0456-0464- 01 100 in 1 BOTTLE; Type 0: Not a Combination Product 04/01/1996 Marketing Information Marketing Category Application Number or Monograph Citation Marketing Start Date Marketing End Date unapproved drug other 04/01/1996 Labeler - Allergan, Inc. (144796497) Revised: 3/2024

Skrevet av Nora.Heime.net Full link: https://www.nora.heime.net/armourthyroid_history.html Om historien til Thyroxin og Thyroid, Erfa Thyroid (før: Pfizer Canada) tørket kjertel, Thyreoidum, Thyreodinum etc. Standarden er Thyroid, tørket kjertel av svin. All forskning på Thyroxin ble i virkeligheten gjort på Thyroid, for i gamle dager fantes det ikke T4 men det ble forsket flittig på Thyroid som også ble kalt Thyroxine fordi man ikke visste bedre. Dette heter Thyroid USP (United States Pharmacopeia) hvor innholdet av Thyroxin og Liothyronin nå er strengt regulert. I gamle dager kjente man ikke til T4 og T3 så det ble regulert etter jodinnhold. Det tillates 10 % avvik i styrken. (90%-110%) Dette gjelder alle Thyroxinpreparater, og alle medisiner forøvrig. For generics gjelder 80-125%. Det fins ingen generic for Thyroid, derfor gjelder de 10 prosentene. (Oppdatert: det er blitt forandret nå, til 95-105%) Thyroid ble tidlig standardisert og produsert som merkevarer. Et eksempel som ligger på internett er Merck thyroidinum. I begynnelsen var kravet at det skulle analyseres etter jodinnhold, senere da det var mulig målte man selvsagt mengden Levothyroxin og Liothyronin. Her er en interessant Cubansk nettside hvor de lister opp alle de gamle navn og produsenter på Thyroid: http://www.sld.cu/servicios/medicamentos/medicamentos_list.php?id=399 Sjekk også http://hypotyreos.info/behandling/naturligt-skoeldkoertelhormon Liste over gamle og nye preparater: Noen av disse finnes ikke lenger på markedet. Thyroid USP har innhold av T4 og T3 som er strengt regulert, det er det USP betyr, United States Pharmacopeia. Spesifikajsonen er at 1 grain inneholder 38 mcg T4 pluss 9 mcg T3, pluss minus 10%. Dette er helt pålitelig. 1 grain = 60 mg. I Europa har Thyreoïdum og andre lignende produkter ikke dette kravet, men alle batches med thyreoidum fra Danmark blir analysert og mengden T4 og T3 er spesifikt angitt. Det er altså ikke engang 10% slingringsmonn engang. Det er høyere andel av T3 i Thyreoidum. Det er vel dette som Wiersinga kommer inn på. Men hans uttalelse blir brukt om upålitelighet av Armour Thyroid av Welsh i Australia og William Harper i Canada her. Wiersinga holder til i Holland, Welsh i Australia, og Harper i Canada. I Australia fins ikke Armour, de bruker pulver fra USA og apotekene lager kapsler. I Holland bruker man Thyreoïdum, og i Canada fins ikke Armour, de lager eget, men av importert råstoff. (Det var Pfizer som eide Armour Thyroid den gangen, og så splittet Pfizer seg opp i Canada og USA og slik fikk Canada den originale gamle Armour-formuleringen før alle reformuleringene. Armour fikk ingen rettigheter for markedsføring til utlandet, det var det Thyroid i Canada som fikk. Så kjøpte Erfa opp et knippe rettigheter, og satset på Thyroid etter pasientønsker. Det er godkjent av Health Canada, noe som er viktig for oss i Europa siden det ofte er en forutsetning at medisinen må være godkjent i opprinnelseslandet for at det overhodet kan godkjennes i Europa) Her i Europa hadde vi Merck Thyroidin i følge deres egen nettside, men jeg har ikke oversikt over alle merkene som fantes, jeg har funnet et merke fra Sveits også. Fremdeles lages det thyreoidum i Danmark, det er det som de Hollandske pasientene bruker idag. Armour Thyroid fra Forest har ikke rettigheter utenfor USA, ikke engang Canada. Det kom av at Pfizer, som eide rettighetene, ble delt opp i USA og Canada og de delte opp rettighetene til Armour og Thyroid. Thyroid fra Canada er den opprinnelige Armour pga de gamle rettighetene. Western Research Laboratories har fått godkjent (sentral godkjenning, men alle må søke registreringsfritak, som heter named-patient program på utenlandsk) sitt merke Nature-Throid her i Europa, de gikk gjennom godkjenningsprosedyren i England og det gjelder dermed i hele Europa. Det er like så pålitelig. Alt kommer jo av samme råstoff. http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/a/naturethroid.htm Det som skiller det amerikanske USP (United States Pharmacopeia) Thyroid fra det europeiske, er at forhodet mellom T4 og T3 er konstant og at styrken er lik hele tiden, noe som er en fordel når man lager piller av det. (Kommentar fra en farmaseut på Stenlake Pharmacy i Australia). Det europeiske Thyreoidum har varierende styrke og forhold mellom T4 og T4 for hver batch, som varer ett år omtrent. På direkte forespørsel til brukerne, sier de at det ikke har noen konsekvenser (forumet i Holland). I tillegg har man Thyroid fremdeles i Japan og i Thailand. Oppdatert: I følge eget forum sier Erfa at de skaffet Thyroid-råstoff i europa. Det kan godt være fra biofac i Danmark, og det eksporteres jo noen titalls millioner svinekjertler fra Danmark ifølge dansker på Sonjas Stoffskifteforum. De kan altså antageligvis lage Thyroid med USP-spesifikasjoner også. Ihvertfall er virkningen helt utmerket i følge alle pasienter som har prøvd det. Mengden virkestoff er også oppgitt som mindre enn Armour hadde, men virkningen er den samme som gammelt Armour fra da den var god. Andre pasienter har også bemerket at for Levothyroxin så var virkningen av europeiske tabletter sterkere enn for amerikanske. Nå trodde man at thyroxin (=t4) var det aktive stoffet i Thyroid, og det kom levothyroxin (=t4) på markedet. Det ble hevdet at det var akkurat det samme som Thyroid. Det ble aldri gjennomført doble blindtester for å bevise at Levothyroxin virket like bra på pasientene som Thyroid av den grunn (Merk at det er gjort minst 14 sammenligningsstudier). Det er grunnen til at vi idag ikke kan vise til doble blindtester for at Armour Thyroid er like effektivt som Thyroxin, eller at pasienter i slike tester følte seg bedre eller dårligere. Det kommer av produsentene til Thyroxin som hele tiden hevdet det var det samme som Thyroid. Oppdatering: Dr. Lowe har funnet minst 14 direkte sammenligninger av Thyroid vs Thyroxin i litteraturen. Han sier det er feil, en gjentatt løgn, at det ikke fins sammenlignende studier mellom de to. Thyroid var anerkjent som stabilt og effektivt. Så kom en opprydding av medisiner i USA. Alle som hadde vært brukt i mange år og vist seg effektive, fikk status som godkjent på historisk grunn. Merk at det ved søknad om godkjenning i Norge kan gis et unntak på å fremlegge dokumentasjon i kliniske forsøk, nemlig historisk bruk. Digitalis og Thyroid er nettopp slike midler. Synthroid, som thyroxin het i USA, påberopte seg historisk status og henviste til Thyroid, at det var det samme som Thyroid. De greide å vri seg unna helt til FDA skjærte gjennom og bestemte at alle Levothyroxin-produkter er nye medisiner og at de måtte gjennomgå nye godkjenningsprosedyrer og bevise sin stabilitet ved oppbevaring og dosestabilitet. Synthroid var beryktet for at de gjentakende ganger forandret på ingrediensene og aktive stoffer og at styrken kunne være mye mer eller mindre enn oppgitt. Mange pasienter var veldig misfornøyde fordi de ble så dårlige at de fungerte dårlig i jobben etc. En større skandale var også saken hvor Knoll som eide Synthroid da forhindret en forskningsrapport som skulle trykkes, om at Synthroid ikke var bedre enn andre merker. Det var en så stor skandale når det kom ut, at de sparket forskeren og hindret utgivelsen av korrekt utført forskning. Og så var det en større erstatningssak i kjølvann av dette, hvor pasientene fikk tilbake noen dollar for overprisen de måtte betale mens i virkeligheten alle Levothyroxinpreparater var likeverdige. Pasientene hadde betalt en stor overpris fordi Synthroid hadde hevdet at de var de andre langt overlegen. Synthroid koster ca 52 dollar for 90 tabletter mot Thyroxine i England ca 2,50 pund og Levaxin her ca 70 kr for 100 stk. Synthroid er kjent for å være inkonsistent, ikke Thyroid. Om man søker i databasen for tilbakekallinger i USA, er det Levothyroxin som er tilbakekalt, ikke Thyroid. De forskjellige merker Levothyroxin, til tross for at de skal inneholde det samme, skal ikke brukes om hverandre fordi de vil gi forskjellige blodverdier. Hvis man bytter, må man ta nye blodprøver etter 6 uker. De forskjellige produsenter av Levothyroxin kjempet i mange år mot å måtte søke om godkjenning. De hevdet hele tiden at deres produkt var identisk med Thyroid, som jo var anerkjent som stabil og med god effekt. NDA = New Drug Application. Godkjenning på historisk grunnlag heter "Grandfathered In". 1891: Murray behandler pasienter med Thyroid ekstrakt med injeksjoner. Like etter tar man i bruk perorale midler og tabletter lages. 1915: Kendall lager et krystallinsk pulver fra Thyroid. Man antar at Thyroxin er det aktive stoffet i Thyroid. 1950-tallet: T3, liothyronin ble isolert og laget kjemisk. Man var ikke klar over at det var mer i Thyroid USP enn T4 før det. 1950: Thyroxin-Natrium registrert i Norge. 1952: T3 ble oppdaget, viktig info fordi man jo innførte Thyroxin-Natrium som identisk med Thyroidekstrakt før man ante noe om det aktive virkestoffet T3, og at det manglet i Thyroxin-Natrium. Men fra før visste man at T2 var 80% av mengden Thyroxintyper i Thyroidekstrakt, men det virket ikke i forsøk så man avskrev dette som ikke viktig. 1958: Synthroid kommer inn i handelen i USA. 1962: Medisiner som var anerkjente som effektive før det, trengte ikke søke om ny godkjenning senere. Dette er et prinsipp som er kjent som "Grandfathered In". 1997: FDA bestemmer at alle Thyroxin-preparater er nye legemidler og må levere en søknad for godkjenning av ny medisin. Ikke lenge etter blir Thyrolar, et T4/t3 kombinasjonspreparat (Liotrix) godkjent som første preparat. 2000: Unithyroid er godkjent som første Levothyroxinpreparat i USA. Merk at Thyrolar (en T4/T3-kombo eid av Forest) søkte og fikk godkjennelse lenge før noen Levothyroxinpreparater. Armour Thyroid og all Thyroid USP var hele tiden godkjent. 2001: Abbott som nå eier Synthroid leverer NDA søknad. Juli 2002: Synthroid godkjent. Referanser: http://thyroid.about.com Har fulgt tett med på spørsmålene om stoffskiftemedisiner. http://thyroid.about.com/cs/synthroid1/a/potency.htm Bemerk at Federal Register er det mest offisielle som kan gjøres i USA, det er der nye lover blir registrert. Et ganske viktig dokument om ustabiliteten av Levothyroxin. Ingen kan komme her og komme her og si at det er løgn at Levothyroxin er ustabil. Det er Levothyroxin og ikke Thyroid USP som er upålitelig og ustabil. http://www.pharmabiz.com/article/detnews.asp?Arch=&articleid=6645§ionid=14 Abbott leverer NDA søknad. http://www.medscape.com/viewarticle/433848 Om historien, Thyroid extract etc. http://www.thyroid-info.com/drugs/index.htm En kort oversikt over medisiner i USA inkludert Thyrolar. http://thyroid.about.com/cs/synthroidlawsuit/a/settlement.htm Mer om skandalen og rettssaken om Synthroid og Boots/Knoll. "In April of 1997, the Journal of the American Medical Association (JAMA) published a study, commissioned by Knoll, that concluded that Synthroid -- a synthetic thyroid hormone -- is no better than two generic alternatives or the brand-name drug Levoxyl. Knoll disagreed with the study, and considered suing to stop its publication. Betty Dong, the researcher at the University of California at San Francisco who conducted the study, told the journal that Knoll had suppressed her findings for more than six years." http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/a/unithroidapp.htm Unithyroid godkjent som første L-Thyroxinpreparat 2000. http://www.medscape.com/viewarticle/410695_4 2001 "Levothyroxine sodium tablets are also currently not listed in the Orange Book. In the words of the FDA, "Levothyroxine sodium was first introduced into the market before 1962 without an approved NDA, apparently in the belief that it was not a new drug." Se også lenger ned en forklaring til bioekvivalens. http://www.medscape.com/viewarticle/406824 2001 Synthroid ennå ikke godkjent: FDA is penalizing companies that filed late for approval of Levothyroxine Sodium products by forcing reductions in distribution over the next 2 years. http://www.centerwatch.com/patient/drugs/dru792.html Synthroid godkjent 2002 http://thyroid.about.com/od/thyroiddrugstreatments/l/blfdarpt.htm Blant annet: IV. Formulation Change Because orally administered levothyroxine sodium products are marketed without approved applications, manufacturers have not sought FDA approval each time they reformulate their products. In 1982, for example, one manufacturer reformulated its levothyroxine sodium product by removing two inactive ingredients and changing the physical form of coloring agents (Ref. 6). The reformulated product increased significantly in potency. One study found that the reformulated product contained 100 percent of stated content compared to 78 percent before the reformulation (Ref. 7). Another study estimated that the levothyroxine content of the old formulation was approximately 70 percent of the stated value (Ref. 8). This increase in product potency resulted in serious clinical problems. On January 17, 1984, a physician reported to FDA: ''I have noticed a recent significant problem with the use of [this levothyroxine sodium product]. People who have been on it for years are suddenly becoming toxic on the same dose. Also, people starting on the medication become toxic on 0.1 mg [milligram] which is unheard of.'' On May 25, 1984, another physician reported that 15 to 20 percent of his patients using the product had become hyperthyroid although they had been completely controlled up until that time. Another doctor reported in May 1984 that three patients, previously well-controlled on the product, had developed thyroid toxicity. One of these patients experienced atrial fibrillation. There is evidence that manufacturers continue to make formulation changes to orally administered levothyroxine sodium products. As discussed in section V of this document, one manufacturer is reformulating in order to make its product stable at room temperature. In a 1990 study (Ref. 5), one manufacturer's levothyroxine sodium tablets selected from different batches showed variations in chromatographs suggesting that different excipients had been used. V. Stability Problems FDA, in conjunction with the United States Pharmacopeial Convention, took the initiative in organizing a workshop in 1982 to set the standard for the use of a stability-indicating high-performance liquid chromatographic (HPLC) assay for the quality control of thyroid hormone drug products (Ref. 3). The former assay method was based on iodine content and was not stability-indicating. Using the HPLC method, there have been numerous reports indicating problems with the stability of orally administered levothyroxine sodium products in the past several years. Almost every manufacturer of orally administered levothyroxine sodium products, including the market leader, has reported recalls that were the result of potency or stability problems. Since 1991, there have been no less than 10 firm-initiated recalls of levothyroxine sodium tablets involving 150 lots and more than 100 million tablets. In all but one case, the recalls were initiated because tablets were found to be subpotent or potency could not be assured through the expiration date. The remaining recall was initiated for a product that was found to be superpotent. During this period, FDA also issued two warning letters to manufacturers citing stability problems with orally administered levothyroxine sodium products. At one firm, potency problems with levothyroxine sodium tablets resulted in destruction of products and repeated recalls. From 1990 to 1992, the firm destroyed 46 lots of levothyroxine sodium tablets that failed to meet potency or content uniformity specifications during finished product testing. In August 1989, this firm recalled 21 lots due to subpotency. In 1991, the firm recalled 26 lots in February and 15 lots in June because of subpotency. An FDA inspection report concerning another manufacturer of levothyroxine sodium showed that 14 percent of all lots manufactured from 1991 through 1993 were rejected and destroyed for failure to meet the assay specifications of 103 to 110 percent established by the firm. In March 1993, FDA sent a warning letter to a firm stating that its levothyroxine tablets were adulterated because the expiration date was not supported by adequate stability studies. Five lots of the firm's levothyroxine sodium tablets, labeled for storage within controlled room temperature range, had recently failed stability testing when stored at the higher end of the range. The warning letter also objected to the labeled storage conditions specifying a nonstandard storage range of 15 to 22 degrees C. FDA objected to this labeling because it did not conform to any storage conditions defined in United States Pharmacopeia (USP) XXII. In response, the firm changed the labeling instruction to store the product at 8 to 15 degrees C. The firm informed FDA that it would reformulate its levothyroxine sodium tablets to be stable at room temperature. The five failing lots named in FDA's warning letter were recalled in April 1994. Previously, in December 1993, a lot of levothyroxine sodium tablets was recalled by the same firm because potency was not assured through the expiration date. In November 1994, the renamed successor firm recalled one lot of levothyroxine sodium tablets due to superpotency. Another firm recalled six lots of levothyroxine sodium tablets in 1993 because they fell below potency, or would have fallen below potency, before the expiration date. The USP specifies a potency range for levothyroxine sodium from 90 percent to 110 percent. Analysis of the recalled tablets showed potencies ranging from 74.7 percent to 90.4 percent. Six months later, this firm recalled another lot of levothyroxine sodium tablets when it fell below labeled potency during routine stability testing. Content analysis found the potency of the failed lot to be 85.5 percent to 86.2 percent. Subsequently, an FDA inspection at the firm led to the issuance of a warning letter regarding the firm's levothyroxine sodium products. One of the deviations from good manufacturing practice regulations cited in that letter was failure to determine by appropriate stability testing the expiration date of some strengths of levothyroxine sodium. Another deviation concerned failure to establish adequate procedures for monitoring and control of temperature and humidity during the manufacturing process. In April 1994, one manufacturer recalled seven lots of levothyroxine sodium products because potency could not be assured through the expiration date. In February 1995, the same manufacturer initiated a major recall of levothyroxine sodium affecting 60 lots and 50,436,000 tablets. The recall was initiated when the product was found to be below potency at 18-month stability testing. In December 1995, a manufacturer recalled 22 lots of levothyroxine sodium products because potency could not be assured through the expiration date. In addition to raising concerns about the consistent potency of orally administered levothyroxine sodium products, this pattern of stability problems suggests that the customary 2-year shelf life may not be appropriate for these products because they are prone to experience accelerated degradation in response to a variety of factors. Levothyroxine sodium is unstable in the presence of light, temperature, air, and humidity (Ref. 4). One study found that some excipients used with levothyroxine sodium act as catalysts to hasten its degradation (Ref. 5). In addition, the kinetics of levothyroxine sodium degradation is complex. Stability studies show that levothyroxine sodium exhibits a biphasic first order degradation profile, with an initial fast degradation rate followed by a slower rate (Ref. 4). The initial fast rate varies depending on temperature. To compensate for the initial accelerated degradation, some manufacturers use an overage of active ingredient in their formulation, which can lead to occasional instances of superpotency." Jeg fikk kommentarer på ovenstående på thyroid.about.com forumet, når jeg postet denne teksten som Mary Shomon har pp sin webside. De spurte om jeg var klar over hva Federal Registry var. Det er der alle lover og alt som er viktig og offisielt blir bokført i USA, det mest offisielle som fin i Amerika. "The document you quote is the Federal Register notice that declared all T4s marketed in the US to be unapproved drugs and in need of NDAs. It's a very significant document and should be required reading for all thyroid patients, in my honest opinion. (Since you're not in the US, you may not know that the Federal Register is the publication organ of the US government. If something's an official decision by any federal agency, it's published in the Federal Register.)" http://forums.about.com/n/pfx/forum.aspx?msg=73147.54&nav=messages&webtag=ab-thyroid#a54 I samme tidsrom ble det ikke rapportert om problemer med Thyroid. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Retrieve&db=PubMed&list_uids=12729477&dopt=Abstract Levothyroxine a new drug? Since when? How could that be? (man må betale for å lese denne) http://www.medscape.com/druginfo/monograph?cid=med&drugid=7033&drugname=Synthroid+Oral&monotype=monograph&print=1 "The US Food and Drug Administration (FDA) states that all approved levothyroxine sodium preparations should be considered therapeutically inequivalent unless equivalence has been established and noted in FDA's Approved Drug Products with Therapeutic Equivalence Evaluations (Orange Book)." Hvordan tester man levothyroxin? Ikke på syke. Man gir friske høye doser og måler hvor høyt blodprøvene går: http://www.medscape.com/viewarticle/472917 "For pharmacokinetic studies designed to measure the bioavailability of LT4 formulations, the Food and Drug Administration (FDA)[8] recommends that a single dose be administered to healthy subjects at a strength several times the normal therapeutic dose. The objective is to raise serum concentrations of the hormone sufficiently above endogenous baseline levels to achieve meaningful pharmacokinetic measurements."... "The most recent clinical practice guidelines from the American Association of Clinical Endocrinologists (AACE) and the American Thyroid Association recognize that the various brands of LT4 have not been proven bioequivalent and recommend that the patient's brand not be changed during therapy.." I denne studien brukte de data fra 31 friske mennesker som fikk en større dose thyroxin to ganger med 44 dagers mellomrom. http://www.medscape.com/viewarticle/410695 Mer om innovative drugs og generic drugs "In 1980, the FDA first published a list of approved drugs, consisting of innovator drugs approved through the NDA process and the generic products considered by the FDA to be therapeutically equivalent to these innovator products." http://www.fda.gov/foi/warning_letters/g4190d.html (fins ikke lenger, er erstattet av ny warning) et eksempel av FDA warning om at man må søke om godkjenning http://www.fda.gov/OHRMS/DOCKETS/98fr/992636gd.pdf PDF om søknadsprosessen fra FDA http://www.fda.gov/ohrms/dockets/dockets/05p0411/05P-0411-EC1889.html Brev til FDA fra Finland om Armour Thyroid http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/l/blletter.html Om en pasient som foretrekker Armour Thyroid fremfor synthroid etc. Fra Gabys artikkel, http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15253676 Her fra side 15 i denne linken hos findarticles.com: Objections to the Use of Armour Thyroid The main objections voiced in textbooks and editorials 1,73 regarding the use of desiccated thyroid are: (1) its potency varies from batch to batch, and (2) the use of T3-containing preparations causes the serum T3 concentration to rise to supraphysiological levels. Regarding between-batch variability, there may have been some problems with quality control a half-century or more ago, and in a 1980 study a number of generic versions of desiccated thyroid were still found to be unreliable in their potency. The amounts of T4 and T3 in Armour thyroid, on the other hand, were found to be constant.74 Moreover, two-year old tablets of Armour thyroid contained similar amounts of T4 and T3 as did fresh tablets. Three studies are typically cited to support the contention that T3 containing preparations should not be used. Smith et al reported a levothyroxine-plus-T3 product caused adverse side effects in 46 percent of patients; whereas, side effects occurred in only 10 percent of those receiving levothyroxine alone.75 In that study, however, the combination product and the levothyroxine product differed substantially in potency. For the combination treatment, each 100 mcg of levothyroxine was replaced by 80 mcg of levothyroxine plus 20 mcg of T3. Considering 20mcg of T3 is equivalent to 80 mcg of levothyroxine, the total hormone dose in the combination product was 60-percent greater than that in the levothyroxine preparation. Therefore, the high incidence of adverse side effects may not have been due to the T3, but to the higher total dose of thyroid hormones. In the second study, by Surks et al, the administration of T3-containing preparations to hypothyroid patients caused the plasma T3 concentration to become markedly elevated for several hours after ingestion of the medication.76 In most cases, however, the amount of T3 administered (50-75 mcg) was considerably greater than that contained in a typical dose of desiccated thyroid (9 mcg T3 per 60 mg),77 and/or the total dose of thyroid hormones given was excessive (180 mcg of levothyroxine plus 45 mcg of T3). By contrast, in a patient given 60 mg of desiccated thyroid, the plasma T3 concentration increased from a hypothyroid level to a euthyroid level. Of two hypothyroid patients treated with 120 mg per day of desiccated thyroid, one showed a relatively constant plasma concentration of T3. In the other patient, the T3 level increased by a maximum of 80 percent, to the bottom of the range seen in hyperthyroid patients, and returned to the baseline value within 24 hours. In that patient, the pre-dose plasma T3 concentration was near the top of the normal range, suggesting that this patient may have been receiving too high a dose of desiccated thyroid. Finally, Jackson and Cobb reported that the serum T3 concentration (measured 2-5 hours after a dose) was above normal in most patients receiving desiccated thyroid.2 They concluded there is little use for desiccated thyroid in clinical medicine. Most of the patients (87.5%) in that study, however, were taking a relatively large dose of desiccated thyroid (120-180 mg daily). Moreover, 57.5 percent of the patients were not being treated for hypothyroidism, but rather to suppress the thyroid gland. Nearly half of the patients continued to have an elevated serum T3 concentration after they were switched to levothyroxine, even though the equivalent dose was reduced in 62.5 percent of patients. Thus, the elevated serum T3 concentrations found in this study can be explained in large part by the high doses used and by the selection of patients, the majority of whom were not hypothyroid. What this study does suggest is that desiccated thyroid should not be used for thyroid-suppression therapy. Although the oral administration of T3 causes a transient increase in serum T3 concentrations, that fact does not appear to be of significance for hypothyroid patients receiving usual replacement doses of Armour thyroid. In this author's experience, reports of post-dose symptoms of hyperthyroidism are extremely rare, even among patients taking larger doses of desiccated thyroid. An occasional patient reports feeling better when he or she takes Armour thyroid in two divided doses daily. The nature of that improvement, however, is usually an increase in effectiveness, rather than a reduction in side effects. For patients taking relatively large amounts of desiccated thyroid (such as 120 mg daily or more), splitting the daily dose would obviate any potential concern about transient elevations of T3 levels. In practice, however, splitting the daily dose is rarely necessary. http://www.unboundmedicine.com/medline/ebm/research/Armour_thyroid En søkemotor for artikler: http://www.unboundmedicine.com/medline/ebm/mesh/Thyroid_Gland,_Desiccated

https://www.functionalps.com/blog/2011/12/05/achilles-tendon-reflex/ Skrevet av Team FPS, December 5, 2011 Originalspråk: Engelsk Sitater av Ray Peat, PhD: "En av de eldste testene for hypotyreose var akillessenereneflekstesten der avspenningshastigheten til leggmuskelen tilsvarer skjoldbruskkjertelfunksjonen - avslapningen er langsom hos hypothyreoidea personer. Vann, natrium og kalsium utvises langsommere av hypothyroidmuskelen. Nøyaktig den samme langsomme avspenningen skjer i hjertemuskelen i hypotyreoidea, noe som bidrar til hjertesvikt, fordi det semi-kontrakterte hjertet ikke kan motta så mye blod som det normalt avslappede hjertet. Hypothyreoidea blodårer er ikke i stand til å slappe ordentlig av, noe som bidrar til hypertensjon. Hypotyreoidea-nerver går ikke lett tilbake til sin energiske avslappede tilstand, noe som fører til søvnløshet, parastesier, bevegelsesforstyrrelser og nerver som er hovne og svært utsatt for trykkskader." "Tyreoideahormonet holder celleenergien høy, adrenalinet lavt og refleksene sterke. Det har utvilsomt en viktig effekt på både persepsjon og responser. I den ekspansive tilstanden med høy energi, med terskler hevet, kan sterk stimulans fremkalle en sterk respons. Ting er større, mulighetene er større.» «Å sjekke avspenningshastigheten til akillesrefleksen er en rask måte å sjekke effekten av skjoldbruskkjertelen på nervene og musklene dine; avslapningen skal være øyeblikkelig, løs og floppy.» "Det er flere praktiske indikatorer på stoffskiftehastigheten - den daglige temperatursyklusen og pulsen (temperaturen bør stige etter frokost), mengden vann som går tapt ved fordampning og hastigheten på avslapning av muskler (akillesrefleksavslapning)." "Å måle hastigheten og avslapningen av akillessene-refleks-rykningene er en tradisjonell metode for å bedømme skjoldbruskkjertelens funksjon, fordi avspenningen ved hypotyreose er synlig forsinket." Forsinket avspenning av muskelstrekkrefleksen (Woltmans tegn) forekommer ved hypotyreose. Akillessenerefleksen er en vitenskapelig måte å vurdere skjoldbruskfunksjonen på. Foten bør bøye seg raskt og deretter returnere umiddelbart til utgangsposisjonen eller utover uten å nøle hvis stoffskiftet er sunt. Ingen respons eller en veldig langsom tilbakevending til opprinnelig posisjon indikerer lavt stoffskifte. J Clin Neurosci. 2013 Mar 18. pii: S0967-5868(13)00040-4. doi: 10.1016/j.jocn.2012.09.047. The origin of Woltman’s sign of myxoedema Burkholder DB, Klaas JP, Kumar N, Boes CJ. Woltmans tegn på myksødem, oppkalt etter Henry Woltman i 1956, er den forsinkede avspenningsfasen av muskelstrekkrefleksen hos pasienter med myksødem. Selv om en endring i disse refleksene ble nevnt som klinisk tydelig, muligens allerede på 1870-tallet, ble ingen formell beskrivelse publisert før i 1924 da William Calvert Chaney objektivt kvantifiserte endringen. Woltman var involvert i å trene Chaney, og det har blitt foreslått at han ledet Chaneys studie av disse refleksene. Til tross for at Woltmans navn er knyttet til eponymet, finnes det lite bevis som direkte knytter ham til den første objektive studien av muskelstrekkrefleksen i myksoødem utført av Chaney. Woltman’s Sign of Hypothyroidism Mark A. Marinella Minerva Med. 1976 Oct 27;67(51):3325-34. Achilles reflexogram and hemodynamic parameters in the evaluation of thyroid function [Article in Italian] Franco G, Malamani T. Blant de mange teknikkene som er utviklet for å utforske skjoldbruskkjertelens funksjon, vurderes to som undersøker viktige perifere aspekter: Achilles osteotendinøs reflektivitet (bestemmelse av sammentrekningstid og avspenningstid for gastrocnemius-muskelen) og responsen til det kardiovaskulære systemet på skjoldbruskkjertelhormoner (bestemmelse av tiden) av utbruddet av Korotkoffs lyd og lyden fra den brachiale sfygmiske bølgen). Sammenligning av resultatene oppnådd med disse to teknikkene i en gruppe på 60 euthyreoidea, 17 hypotyreoidea og 25 hypertyreoidetilfeller, viser at teknikkene er sammenlignbare når det gjelder presisjon, reproduserbarhet og sensitivitet og er av utvilsomt viktig betydning for vurderingen av thyreoideafunksjon gjennom studiet av to av dens perifere aspekter. Probl Endokrinol (Mosk). 1982 Jan-Feb;28(1):34-8. Reflexometry as a supplementary study method in thyroid hypofunction [Article in Russian] Gaĭdina GA, Matveeva LS, Lazareva SP. Det ble etablert en korrelasjon mellom tidspunktet for akillesrefleksen og de biokjemiske egenskapene til skjoldbruskkjertelfunksjonen (totale tyroksin- og trijodtyroninnivåer, tyroksinbindingskapasiteten til blodserumproteinene, det basale TTH-nivået) hos pasienter med alvorlig og moderat uttrykt hypotyreose. Denne korrelasjonen ble beholdt under substitusjonsterapien: reflekstiden ble imidlertid forsinket sammenlignet med graden av manifestasjon av de kliniske symptomene og normalisering av de biokjemiske parameterne. Tidspunktet for akillesrykk kan tjene som et tilleggskriterium ved vurdering av alvorlighetsgraden av hypotyreose og effekten av behandlingen. J Assoc Physicians India. 1990 Mar;38(3):201-3. Ankle reflex photomotogram in thyroid dysfunctions Khurana AK, Sinha RS, Ghorai BK, Bihari N. Tap til halv avslapningstid for seneakillesrefleks ble målt hos tretti kontrollpersoner, førtifem tyreotoksiske og seksti hypothyreoideapasienter. Den halve avslapningstiden hos kontrollhannene og hunnene var 279,33 +/- 76,39 msek og 320,00 +/- 52,37 msek. hhv. Hos tyreotoksiske menn og kvinner var den halve avslapningstiden henholdsvis 256,67 +/- 31,62 msek (P mindre enn 0,01) og 252,50 +/- 47,68 msek (P mindre enn 0,01). Blant mannlige og kvinnelige hypothyroidpasienter var den halve avslapningstiden henholdsvis 405,0 +/- 35,56 msek (P mindre enn 0,01) og 422,5 +/- 115,36 (P mindre enn 0,01). Siden alle disse verdiene var statistisk signifikante, anser vi fotomotografisk måling av ankelrefleks som et viktig hjelpemiddel for diagnostisering av skjoldbruskhormonubalanse. Aust Fam Physician. 1976 May;5(4):550-9, 561. A screening test for thyroid function Goodman E. Akilles-senerefleks halvavslapningstidsmåling (ART) har blitt brukt av mange leger både som en diagnostisk test og for vurdering av fremgang i skjoldbruskkjertelfeil. Det vises til noen resultater oppnådd i Melbourne og i andre land som bruker forskjellige metoder for måling av ART for disse formålene. I en serie på 2064 pasienter henvist til Shepherd Foundation Centre ble halvavspenningstiden for akillessenefleksen målt ved hjelp av SMI-refleksometeret, og det ble foretatt en sammenligning i hvert tilfelle med en laboratorieestimering av T3-harpiksopptaket og T4 totalt tyroksinjod og Free Thyroxine Index (FTI). Det vises til en undersøkelse utført blant henvisende leger hvor det ble innhentet meninger om den kliniske nytten av ulike tester inkludert akillessenereflekstidsmåling. Probl Endokrinol (Mosk). 1987 May-Jun;33(3):6-9. Changes in the duration of the Achilles reflex in euthyroid goiter in children [Article in Russian] Gaĭdina GA, Alekseeva RM, Bobrovskaia TA, Lazareva SP. Endringer i varigheten av akillesrefleksen ble studert ved subkliniske forstyrrelser av skjoldbruskkjertelfunksjonen. For dette formålet ble varigheten av akillesrefleksen, nivåene av T4, T3, jodproteinbundet TSH og kolesterol undersøkt hos barn innlagt på sykehus med den generelle diagnosen "euthyroid struma". Kliniske funn og laboratoriefunn avslørte subkliniske typer av diffus toksisk struma, hypothyrosis, kronisk tyreoiditt, endemisk struma, nodulær struma, pubertetsstruma og sporadisk euthyroid struma. Målet med studien var å definere den diagnostiske betydningen av refleksometri ved subkliniske forstyrrelser av skjoldbruskkjertelfunksjonen og å vurdere sammenhengen mellom metabolske forstyrrelser og varigheten av akillesrefleksen. Endringer i varigheten ble vist å samsvare med forstyrrelse av skjoldbruskfunksjonen. I 76 % av tilfellene førte refleksometri til riktig vurdering av pasientens skjoldbruskkjertelstatus. Det ble vist en signifikant overensstemmelse mellom nivåene av TSH, T3, T4 og varigheten av akillesrefleksen. Med Klin. 1970 Nov 6;65(45):1973-82. Validity of Achilles tendon reflex measurement during thyroid gland function disorders [Article in German] Gillich KH, Krüskemper HL, Stendel A. "En studie publisert i Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism vurderte nivået av hypotyreose hos 332 kvinnelige pasienter basert på en klinisk poengsum på 14 vanlige tegn og symptomer på hypotyreose og vurderinger av perifer skjoldbruskkjertelvirkning (vevsskjoldbruskkjerteleffekt). Studien fant at den kliniske poengsummen og ankelreflekstiden korrelerte godt med skjoldbruskkjerteleffekten i vev, men TSH hadde ingen korrelasjon med vevseffekten av skjoldbruskkjertelhormoner (118). Selve ankelrefleksen hadde en spesifisitet på 93 % (93 % av de med langsom avslapningsfase av refleksene hadde vevshypotyreose) og en sensitivitet på 77 % (77 % av de med vevshypotyreose hadde en langsom avslapningsfase av refleksene). både måling av reflekshastighet og klinisk vurdering en mer nøyaktig måling av skjoldbruskkjerteleffekten enn TSH." -fra How Accurate is TSH Testing? J Clin Endocrinol Metab. 1997 Mar;82(3):771-6. Estimation of tissue hypothyroidism by a new clinical score: evaluation of patients with various grades of hypothyroidism and controls Zulewski H, Müller B, Exer P, Miserez AR, Staub JJ. De klassiske tegnene og symptomene på hypotyreose ble reevaluert i lys av moderne laboratorietester for skjoldbruskkjertelfunksjon. Vi analyserte 332 kvinnelige forsøkspersoner: 50 åpenlyse hypotyreoidepasienter, 93 med subklinisk hypotyreose (SCH), 67 hypotyreoidepasienter behandlet med T4, og 189 euthyroid-pasienter. Den kliniske poengsummen ble definert som summen av de 2 beste diskriminerende tegnene og symptomene. Foruten TSH og skjoldbruskkjertelhormoner, målte vi parametere som er kjent for å reflektere vevsmanifestasjoner av hypotyreose, slik som ankelrefleksavslapningstid og totalt kolesterol. Klassiske tegn på hypotyreose var kun til stede hos pasienter med alvorlig åpenbar hypotyreose med lav T3, men var sjeldne eller fraværende hos pasienter med normal T3 men lav fri T4 eller hos pasienter med SCH (normale skjoldbruskkjertelhormoner, men forhøyet basal TSH; gjennomsnittsskår, 7,8 + /- 2,7 vs. 4,4 +/- 2,2 vs. 3,4 +/- 2,0; P < 0,001). Vurdering av euthyroid-personer og T4-behandlede pasienter viste svært like resultater (gjennomsnittlig score, 1,6 +/- 1,6 vs. 2,1 +/- 1,5). Hos åpenlyse hypotyreoideapasienter viste den nye skåren en utmerket korrelasjon med ankelrefleksavspenningstid og totalkolesterol (r = 0,76 og r = 0,60; P < 0,0001), men ingen korrelasjon med TSH (r = 0,01). Korrelasjonen med fritt T4 var r = -0,52 (P < 0,0004), og den med T3 var r = -0,56 (P < 0,0001). I SCH ble den beste korrelasjonen funnet mellom den nye skåren og fri T4 (r = -0,41; P < 0,0001) og TSH (r = 0,35; P < 0,0005). Evaluering av symptomer og tegn på hypotyreose med den nye skåren i tillegg til skjoldbruskfunksjonstesting er svært nyttig for individuell vurdering av skjoldbruskkjertelsvikt og overvåking av behandling. CMAJ August 12, 2008 vol. 179 no. 4 387 Woltman’s Sign in the bicep tendon Sanju Cyriac MD, Sydney C. d’Souza MD, Dhiraj Lunawat MBBS, Pai Shivananda MD, Mukundan Swaminathan MBBS Video showing the Woltman sign in the bicep tendon of a 55-year-old woman En 55 år gammel kvinne kom til sykehus med en 2-måneders historie med hevelser i ansiktet, forstoppelse, hes stemme, tretthet og kuldeintoleranse. Hun hadde ingen sykdomshistorie, og hun tok ingen medisiner. Ved undersøkelse var hennes vitale tegn normale, og hun var ikke i nød. Stemmen hennes var hes, og hun hadde ansikts- og pedalødem, gul hud og forsinket avspenning av dype senereflekser i øvre og nedre lemmer (Figur 1, Video 1, tilgjengelig online på www.cmaj.ca/cgi/content/full/179/4/387/DC1). Resultatene av laboratorieundersøkelser avslørte alvorlig hypotyreose, som ble behandlet med tyreoideahormonerstatningsterapi. Alvorlig hypotyreose er sjelden sett i klinisk praksis i den utviklede verden på grunn av den utbredte tilgjengeligheten av skjoldbruskkjertelstimulerende hormon og analyser for å oppdage skjoldbruskkjertelhormon. Symptomer på hypotyreose inkluderer tretthet, kuldeintoleranse, dyspné, vektøkning, forstoppelse, hårtap, tørr hud og menstruasjonsuregelmessigheter. Typiske funn ved fysisk undersøkelse inkluderer tørr og grov hud, periorbitalt og pedalødem, bradykardi, tynt hår og pleuravæsker. Forsinket avspenning av dype senereflekser (Woltman-tegn)1 sees hos ca. 75 % av pasientene med hypotyreose og har en positiv prediktiv verdi på 92 % hos åpenlyst hypotyreoidepasienter.2 Hos upåvirkede pasienter er avspenningstiden for dype senereflekser 240– 320 ms. Forsinkelser i avslapningstid hos pasienter med hypotyreose ser ut til å være proporsjonal med nivået av skjoldbruskhormonmangel. Etter hvert som sensitive blodanalyser blir mer tilgjengelig rundt om i verden, vil Woltman-tegnet sannsynligvis bli foreldet som et diagnostisk verktøy.

Skrevet av Bjørn O Asvold, Trine Bjøro, Tom Ivar L Nilsen, David Gunnell, Lars J Vatten 2008 Apr 28;168(8):855-60. doi: 10.1001/archinte.168.8.855. Abstrakt Bakgrunn: Nyere studier tyder på at relativt lav skjoldbruskkjertelfunksjon innenfor det kliniske referanseområdet er positivt assosiert med risikofaktorer for koronar hjertesykdom (CHD), men sammenhengen med CHD-dødelighet er ikke løst. Metoder: I en norsk populasjonsbasert kohortstudie studerte vi prospektivt sammenhengen mellom tyrotropinnivåer og fatal CHD hos 17 311 kvinner og 8002 menn uten kjent skjoldbruskkjertel- eller kardiovaskulær sykdom eller diabetes mellitus ved baseline. Resultater: Under median oppfølging på 8,3 år døde 228 kvinner og 182 menn av CHD. Av disse hadde 192 kvinner og 164 menn tyrotropinnivåer innenfor det kliniske referanseområdet på 0,50 til 3,5 mIU/L. Totalt sett var tyrotropinnivåer innenfor referanseområdet positivt assosiert med CHD-dødelighet (P for trend = 0,01); trenden var statistisk signifikant hos kvinner (P for trend = 0,005), men ikke hos menn. Sammenlignet med kvinner i den nedre delen av referanseområdet (tyrotropinnivå, 0,50-1,4 mIU/L), var risikoratioene for koronardød 1,41 (95 % konfidensintervall [KI], 1,02-1,96) og 1,69 (95 % KI) , 1,14-2,52) for kvinner i henholdsvis mellomkategoriene (tyrotropinnivå, 1,5-2,4 mIU/L) og høyere (tyrotropinnivå, 2,5-3,5 mIU/L). Konklusjon: Tyrotropinnivåer innenfor referanseområdet var positivt og lineært assosiert med CHD-dødelighet hos kvinner. Resultatene indikerer at relativt lav, men klinisk normal skjoldbruskfunksjon kan øke risikoen for dødelig CHD. Se hele studien her: https://jamanetwork.com/journals/jamainternalmedicine/fullarticle/414170

Skrevet av Endocrinologyatglasgowroyalinfirmary, October 27, 2017 Originalspråk: Engelsk Interessen for "endokrine" kjertler begynte i antikken da de mest åpenbare organene som var tilgjengelige for kniven, testiklene, noen ganger ble fjernet enten for å gjøre haremet trygt, eller for å forlenge varigheten av den mannlige sopranstemmen inn i voksen alder. På et kulinarisk notat gjorde fjerning av testikkel en hane til en kapong som var mye mer velsmakende. Den andre vanlige presentasjonen av endokrin sykdom var tørste, rikelig produksjon av urin og vekttap. Beskrivelser av denne tilstanden kan sees i medisinsk litteratur fra egyptiske papyrus, og fra indiske, kinesiske, greske og arabiske kilder. I det andre århundre e.Kr. skapte Aretaeous of Cappadocia[1] navnet "diabetes", selv om det ikke var før på 1600-tallet at den engelske anatomen og legen Thomas Willis la til "mellitus" til diabetes med tanke på urinens søte natur. produsert. Det var imidlertid fremveksten av anatomi og fysiologi som vitenskapelige disipliner som konsentrerte sinnet om de vevet i kroppen som så ut som kjertler eller organer og hadde en rik blodtilførsel, men som ikke hadde noen kanaler (blodkjertler). [2] En skjoldbruskkjertelfortelling Den andre kjertelen som var relativt tilgjengelig for kniven, spesielt hvis den er forstørret, var skjoldbruskkjertelen. Kineserne brukte brent svamp og tang for å behandle struma over mange årtusener. I 150 e.Kr. anerkjente Hippokrates og Platon denne behandlingen og trodde at skjoldbruskkjertelen smurte strupehodet. Thomas Wharton, lege i anatomi i 1656, skrev om anatomien til kjertelen at han trodde den var der for å varme opp strupehodet. Han kalte den "skjoldbruskkjertelen" etter det gamle greske skjoldet med en lignende uttale. På tysk er skjoldbruskkjertelen ‘die Schilddrüse’, skjoldkjertelen. To andre anatomister, fra Holland, Frederik Ruysch på 1600-tallet, fra Sveits Albrecht Von Haller på 1700-tallet og Thomas Wilkinson King som var fysiolog på begynnelsen av 1800-tallet i Storbritannia, lurte hver på om skjoldbruskkjertelen utviklet et sekresjon som ble båret bort av årer. Skjoldbruskkjertelens historie på 1800-tallet var imidlertid en fortelling om tre strømmer som konvergerte etter hvert som kunnskap om funksjonen dukket opp. Disse strømmene var jod, struma og kretinisme eller hypotyreose. I 1811 tok den franske kjemikeren Bernard Courtois ut brus fra brent tang på grunn av mangel på vanlig vedaske. Han prøvde å rense avleiringen på bunnen av kobberekstraksjonskarene sine med svovelsyre og la umiddelbart merke til en intens fiolett damp som kondenserte i form av krystaller. Ved runde ruter nådde krystallene til slutt både den franske kjemikeren Joseph Louis Gay-Lussac og, med tillatelse fra Napoleon, Sir Humphrey Davy. Hver kjemiker identifiserte separat et nytt kjemisk element som de ble enige om å kalle "jod", eller jod, fra det greske ordet for fiolett. Det er ikke klart hvorfor jod da ble fokus for behandling av skjoldbruskkjertelforstørrelse. Opprinnelig foreslått av Dr William Prout i London, 1816[4], var det John Elliotson fra St Thomas' Hospital som brukte det mot struma i 1819. I 1820 brukte den sveitsiske legen Jean Francois Coindet en tinktur av jod mer utbredt med første suksess . Behandlingen hans ble stilt spørsmål ved og falt i vanry da noen individer utviklet hypertyreose (Jod-Basedow syndrom). I 1825 brukte David Scott jod for å behandle struma i Assam, India og i 1831 brukte den franske kjemikeren Jean-Baptiste Boussingault iodisert salt i dagens Columbia for samme tilstand. I 1835 beskrev Caleb H Parry etterfulgt av Robert James Graves fra Irland hypertyreose med struma og bemerket en oftalmopati. Den tyske legen Karl Adolph von Basedow rapporterte uavhengig lignende tilfeller i 1840 og koblet fast hypertyreose med tilhørende oftalmopati. I 1851 oppdaget den franske legen Caspar-Adolphe Chatin at visse goitrøse områder i Europa var assosiert med lavt miljømessig jod. Mens det nasjonale vitenskapelige samfunnet i Frankrike forble skeptisk til Chatins bevis, begynte jodprofylakse for struma for alvor. Historien om Diabetes I 1815 viste den franske kjemikeren Michel Eugene Chevreul i Paris at det søtsmakende stoffet i urinen til pasienter med diabetes var glukose. I 1848 utviklet Hermann Von Fehling, en tysk kjemiker, en kvalitativ test for glukose i urin, men det var ikke før i 1889 at bukspyttkjertelen ble involvert i diabetes. Oscar Minskowski og Joseph von Mering, begge tyske og arbeider ved universitetet i Strasbourgh, viste at hunder som ble fjernet fra bukspyttkjertelen utviklet diabetes mellitus. I 1893 viste franskmannen Edouard Hedon at poding av bukspyttkjertelvev tilbake i dyret forhindret diabetes i å oppstå. Noe som ble utskilt av bukspyttkjertelvev var viktig for forebygging av diabetes. Samme år lurte den franske forskeren Gustave-Edouard Laguesse på om øyene med vev som ble etterlatt etter bukspyttkjertelkanalbinding som ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans, kanskje bare var kilden til stoffet som kontrollerte glukosenivåene. Konseptet med intern sekresjon på den tiden var nær. Bidrag fra fysiologi og anatomi I 1849 utførte den tyske fysiologen Arnold Adolph Berthold et klassisk "endokrint" eksperiment mens han studerte hannkjønn hos kyllinger. Han tok 6 hannkyllinger, kastrerte 4 og la igjen 2 for å utvikle hanekarakteristikker som kammer og tisser. To kastrater ble til kyllingevnukker eller kaponger med mykt kjøtt. I de to siste transplanterte han testiklene tilbake til bukhulen og fant ut at de utviklet seg normalt som haner. Han konkluderte feilaktig med at testiklene betinget blodet til å resultere i normal utvikling. Det var først i 1935 at rent testosteron ble isolert. I 1850 korrelerte Thomas Blizzard Curling fraværet av skjoldbruskkjertelvev ved obduksjon hos to barn med kretinisme. I 1855, da fysiologiske gåter tiltrakk seg de flinkeste sinnene, antok den franske fysiologen Claude Bernard at leveren på en eller annen måte kunne skille ut glukose i blodet, mens Thomas Addison, en utdannet Edinburgh-utdannet som jobbet på Guy's Hospital, beviste ved obduksjon samme år, at suprarenal kjertelødeleggelse var til stede i 11 tilfeller med svakhet, oppkast og hudpigmentering som han forstod tyder på kronisk binyrebarksvikt, men han ble ikke trodd på det tidspunktet. I 1871 presenterte Charles Hilton Fagge en artikkel som beskrev fire barn med sporadisk kretinisme og lurte på om skjoldbruskkjertelen hadde "sløst bort". To år senere i 1873 beskrev William Gull fra Guys Hospital hypotyreose i voksenlivet som å skape et kretinoid utseende med en tykk tunge. I 1877 beskrev William Ord 'slimødem' og foreslo begrepet 'myksødem' for den voksne tilstanden. Han beskrev også den "praktiske utslettelse" av skjoldbruskkjertelen ved obduksjon hos disse pasientene. Et kirurgisk bidrag I 1882 bemerket Jaques-Louis Reverdin fra Genève og i 1883, Emil Theodor Kocher fra Bern, begge sveitsiske kirurger, at etter total tyreoidektomi var myksoødem vanlig. På grunn av dette eksperimenterte de hver med å bevare en del av kjertelen under tyreoidektomi, og det oppsto ingen ytterligere tilfeller av myksødem. [5] Selv om de ikke forsto hva som skjedde, hadde disse kirurgene gitt det medisinske miljøet nøkkelen til å forstå viktigheten av skjoldbruskkjertelen. Kocher ble tildelt Nobelprisen i medisin i 1909 for arbeid knyttet til kirurgisk og medisinsk behandling av skjoldbruskkjertelsykdom. I 1883 antydet Felix Semon, en laryngologlærling, senere Sir Felix, til mye latterliggjøring fra medisinske kolleger, at myksødem og kretinisme var en og samme tilstand, nemlig effekten av hypotyreose. Det han klarte var å oppmuntre sine kirurgiske kolleger til å kartlegge erfaringene til skjoldbruskkjertelkirurger over hele Europa. Rapporten i 1888 og ved bruk av eksperimentelt arbeid på tyreoidektomiserte aper av Sir Victor Horsley [6], den anerkjente vitenskapsmannen/kirurgen som fulgte opp i nevrokirurgi fra Sir William Macewan, bekreftet Semon og konkluderte med at myksoødem nesten helt sikkert skyldtes tap av skjoldbruskfunksjon og kan føre til kretinoidegenskaper. Horsley fortsatte med å gå inn for kirurgisk poding av saueskjoldbruskkjertelen i pasienter med myksoødem, og i 1890 hadde Bettencourt og Serrano fra Lisboa suksess med å løse noen kliniske trekk i et tilfelle podet under brystet. De prøvde deretter hypodermiske injeksjoner av skjoldbruskkjerteljuice i 1891 og rapporterte at disse også var nyttige. Funksjonen til skjoldbruskkjertelen var nå klar, selv om mekanismen forble et mysterium. I 1891 fortsatte Horsely og professor George Redmayne Murray også langs disse terapeutiske linjene og brukte hypodermiske injeksjoner av sau skjoldbruskkjertelekstrakt i en pasient med myksoødem og beskrev en dramatisk forbedring. Murray ga detaljer om metoden hans for fremstilling og administrering av ekstraktet. Senere samme år, etter publikasjoner fra H. W. MacKenzie og E. L. Fox som separat hadde behandlet hypothyroidpasienter med skjoldbruskkjertelekstrakt gjennom munnen, gikk han over til oral administrering av sammenslått saueskjoldbruskkjertelekstrakt med lignende effekt, og slik ble oral erstatningsterapi for kjertelhypofunksjon født. Biskjoldbruskkjertelen, hypofysen og binyrene Ivar Sandstrőm, medisinstudent i Uppsala i 1887, bekreftet eksistensen av biskjoldbruskkjertlene i 50 obduksjoner og i 1901 koblet den franske fysiologen Eugene Gley fraværet av biskjoldbruskkjertelen etter skjoldbruskkjerteloperasjon til tetany som ofte var en oppfølger. [9] Selv om hypofysen hadde blitt gjenkjent tidligere år ved obduksjon, for eksempel i studier av de to irske gigantene, var dens kliniske rolle vanskeligere å definere på grunn av dens plassering i midten av skallen. Klinisk interesse for hypofysen oppsto hovedsakelig fra studier og beskrivelse av akromegali av Drs Pierre Marie, fransk nevrolog, og José Dantas de Souza-Leites fra Brasil i 1886 [10]. I 1893 var George Oliver interessert i ekstrakt av binyrene for å behandle lavt blodtrykk. Han listet opp hjelpen fra Edward Shafer, professor i fysiologi ved University College, London og fant ut at ekstraktet hans økte blodtrykket betydelig hos hunder. De oppdaget begge at effekten skyldtes ekstrakt av medulla og ikke cortex. Det er klart at de viktige delene av den "endokrine" eller blodkjertelstikksagen gradvis ble satt sammen, og en etter en ble kjertelopphavet til kliniske mangelsyndromer tydeligere. Spesielt arbeidet med insulin pekte tydelig på en kilde til bukspyttkjertelen for en sekresjon av en eller annen type som forhindrer diabetes. Tåken letter I 1905 oppdaget de britiske fysiologene Ernest Starling og hans svoger William Bayliss noe i blodet som fikk bukspyttkjertelen til å skille ut fordøyelsessaft. Eksperimentet deres var i to deler. For det første hadde de brukt en fullstendig denervert løkke av tolvfingertarmen, aktivert den av mat og funnet ut at den stimulerte bukspyttkjertelsaftstrømmen. Da de tenkte at det måtte være noe i tolvfingertarmen, gjorde de tolvfingertarmslimhinnen flytende, injiserte den i den denerverte dyremodellen og fant igjen at bukspyttkjertelsaften rant. Starling og Bayliss innså at et stoff, som de kalte "sekretin", gikk fra den stimulerte tolvfingertarmen til bukspyttkjertelen for å stimulere den i kraft av blodsirkulasjonen og ikke av nervesystemet. De bekreftet denne hypotesen på det andre eksperimentet. Starling foreslo etter konsultasjon med en klassikerutdannet kollega at slike stoffer ble kalt "hormoner" etter det greske "ormao" - for å begeistre, og akkurat på dette tidspunktet i historien dukket det opp en ny spesialitet kalt "endokrinologi". Den studerte stoffer produsert av ett vev og deretter transportert av blodsirkulasjonen til et annet vev, kalt målet. Den siste delen av puslespillet, konseptet med sirkulerende hormoner, hadde falt på plass tidlig på 1900-tallet. Arbeidet til Frederick Grant Banting, Charles Best, John JR MacLeod og James Collip med å trekke ut en insulinsuppe fra atrofierte bukspyttkjertelkjertler, rense den og innen 1921 bruke det rensede materialet i klinisk praksis var et monumentalt øyeblikk i endokrinologiens historie. De hadde lært leksjonene fra fortiden og hadde til og med et navn på stoffet fordi den belgiske legen Jean de Mayer i 1909 kalte det antatte stoffet produsert av øyene i Langerhans, "insulin". Da forsyninger av det rensede animalske insulinet nådde Storbritannia i mai 1923, reddet de livet til Dr Robert (Robin) Daniel Lawrence, en skotte fra Aberdeen, blant mange andre. Lawrence ble en av de første britiske legene innen diabetes ved King's College Hospital, London. Han grunnla senere Diabetic Association sammen med forfatter og historiker Herbert George (HG) Wells som senere ble British Diabetic Association. Selv om fysiologer og de nye "endokrinologene" ikke var i stand til direkte å kvantifisere de faktiske hormonene på dette tidspunktet, ble indirekte måter utviklet av dem og fysiologer for å måle de "spennende" effektene av hormoner på andre vev. Det ville gå ytterligere 40 år før klinisk måling av insulin i blod ville være mulig, men i det minste i 1921 fantes det en rasjonell behandling for diabetes og myksødem. Referanser [1] Milestones in the history of diabetes mellitus: The main contributors. World Journal of Diabetes, 2016, Jan 10; 7 (1): 1-7. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4707300/ [2] Starling Review: Ernest Starling and ‘Hormones’: An historical commentary, by John Henderson. Journal of Endocrinology, Volume 184, Issue 1, 2005, pages 5-10. http://ressources.unisciel.fr/biocell/chap11/res/03_hormone_starling_henderson.pdf [3] By courtesy of the European Thyroid Association and from the 4th Annual Meeting in Berne, 1971, President Prof H. Studer. [4] A History of Iodine Deficiency Disorder Eradication Efforts, by J Woody Sistrunk and Frits van der Haar, in ‘Iodine Deficiency Disorders and Their Elimination’, Editor Elizabeth N Pearce, Associate Professor of Medicine, Boston University School of Medicine, Boston, MA, Springer 2017. Accessed on 12 February, 2018. http://books.google.co.uk/books?id=Fo4JDgAAQBAJ&pg=PA5&lpg=PA5&dq=Chatin+endemic+goitre&source=bl&ots=KoK32iNVAi&sig=kK57jlxisqy2PsafOxFeVZFypcc&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiVtITzpZ7ZAhUsC8AKHRK8BoEQ6AEIRzAG#v=onepage&q=Chatin%20endemic%20goitre&f=false [5] Hypothyroidism and Thyroid Substitution: Historical Aspects by J Lindholm and P Laurberg, 2011. Journal of Thyroid Research, Volume 2011, Article ID809341. Accessed 12th February, 2018. http://hindawi.com/journals/jtr/2011/809341/ [6] The Discovery of Thyroid Replacement Therapy. JLL Bulletin: Commentaries on the History of Treatment Evaluation. Stephan D Slater, 2010. Accessed 20 November 2017. jameslindlibrary.org/articles/the-discovery-of-thyroid-replacement-therapy/ [7] In. ‘Sir Victor Horsely, an inspiration’. BMJ. 2006; 333, 1317. [8] By courtesy of The James Lind Library. [9] The History of Parathyroids. Accessed 20th November, 2017. http://endocrinesurgeon.co.uk/index.php/the-history-of-the-parathyroids [10] In the land of Giants: the legacy of Jose Dantas de Souza Leite. Accessed 20 November, 2017. http://scielo.br/pdf/anp/v73n7/0004-282X-anp-73-7-0630 H W Gray J A Thomson

Skrevet av Kaushik Pandit Originalspråk: Engelsk In år 1855 viste Claude Bernard (1813-1878) at mens den ytre sekresjonen av leveren var konstituert som galle, dannet den indre sekresjonen blodsukker. Det var Bernard som introduserte konseptet «milieu intérieur» eller indre miljø som holdes konstant av flere samvirkende, selvregulerende mekanismer. Endokrinologi ble anerkjent som en ny gren av biologisk vitenskap hovedsakelig som et resultat av hendelser som fant sted mellom ca. 1890 og 1905, men ideer og oppdagelser fra antikken bidro til det. For eksempel ble eksperimenter som støtter konseptet med indre sekresjoner fra testiklene beskrevet av Aristoteles (4. årh. f.Kr.), men det modnet med vitenskapelig temperament ved eksperimentene til John Hunter (1700-tallet) og Arnold Berthold (1800-tallet). Skjoldbruskkjertelen hadde vakt interesse siden antikken. Paracelsus assosierte struma med kretinisme og bemerket dens hyppighet hos de som bodde i fjellområder. Det var den nederlandske anatomen Frederik Ruysch (1638-1731) som uttalte at skjoldbruskkjertelen slapp ut stoffer i blodet, noe som senere ble bekreftet av John Simon i 1844. Den livsopprettholdende egenskapen til skjoldbruskkjertelen ble bekreftet av eksperimentene til Moritz Schiff (1823-1896) i 1856, som viste at hos forsøksdyr førte utryddelse av skjoldbruskkjertelen til deres død. Den første gode kliniske beskrivelsen av myxedema ble gitt av William Withey Gull (1816-1890) i år 1873, av fem voksne kvinner med kretinoid tilstand. De var trege, overvektige og hovne i ansiktet. I 1860 introduserte Bilroth tyreoidektomi som behandling av struma, og hans elev Emil Theodor Kocher (1841-1917) forbedret Bilroths teknikk. Arbeidet i det alpine fjellområdet ga ham utallige pasienter. Han utførte mer enn 7000 tyreoidektomier i livet sitt; og var tildelt Nobelprisen i 1909 for hans bidrag til skjoldbruskkjertelkirurgi. Kocher i en oppfølging av sine pasienter bemerket at en tredjedel av hans opererte pasienter utviklet funksjonene beskrevet av Gull (han kalte det cachexia strumipriva), og konkluderte med at myxedema var forårsaket av skjoldbruskkjertelmangel. Så det tok ikke lang tid før George Redmayne Murray (1865-1939) i 1891 rapporterte forbedringen av en førtiseks år gammel dame med myxedema ved injeksjon av saue-skjoldbruskkjertelekstrakt. Og i 1895 fant Eugen Baumen en jodforbindelse i skjoldbruskkjertelen, som åpnet porten for å kontrollere struma ved tilsetning av jod til bordsalt. Slik var fordelen observert hos behandlede pasienter med skjoldbruskkjertelproblemer, at snart ble skjoldbruskkjertelekstrakt et universalmiddel for alle slags symptomer hos voksne, fra fedme til depresjon. I 1915 isolerte og krystalliserte Edward Calvin Kendall tyroksin (også isolerte kortison og ble tildelt Nobelprisen i 1936) det aktive prinsippet i skjoldbruskkjertelekstrakt, og tilskudd av skjoldbruskkjertelhormon ble en realitet. I mellomtiden publiserte Robert James Graves (1797-1853), en skarpsindig kliniker som var sterkt interessert i feber, en artikkel "en nylig observert påvirkning av skjoldbruskkjertelen hos kvinner" i 1835, siden kjent som Graves sykdom, selv om som vi vet i dag, denne tilstanden ble først beskrevet av Caleb Hilliard Parry i 1786. I år 1893 injiserte George Oliver og Edward Sharpey-Schäfer (1850-1935) en hund med et binyrekjertelekstrakt og bemerket en kraftig økning i blodtrykket. Senere i 1901 isolerte Jộkichi Takamine (1854-1922) og Thomas Bell Aldrich stoffet og betegnet det som "adrenalin". Tre år senere syntetiserte Friedrich Stolz (1860-1936) stoffet adrenalin (epinefrin i USA) og var det første hormonet som ble syntetisert. Walter Bradford Cannon (1871-1945), mens han studerte effektene av det autonome nervesystemet, laget begrepet "homeostase" for å bety opprettholdelse av konstanthet i det "indre miljøet", som foreslått av Claude Bernard ved hjelp av forskjellige kjemiske stoffer. Thomas Addison (1793-1860), i 1849 beskrev først det han kalte "melasma suprarenale", bronsert hud assosiert med sykdom i suprarenale kjertler, et syndrom siden kjent som Addisons sykdom. Charles-Edouard Brown-Sequard (1817-1894, nevrologen med dobbelt bindestrek og endokrinologiens glemte far kjent for sitt navngitte nevrologiske syndrom), viste i år 1856 i dyreforsøk at binyrebarken mangel er dødelig og at Addisons sykdom hos mennesker innebærer svikt i binyrene. William Osler i år 1896 brukte binyreekstrakt for å behandle en pasient med Addisons sykdom. William Bayliss (1860-1924) og Ernest Henry Starling (1866-1927, ble født i Bombay) i 1902 gjennomførte et eksperiment, som innebar å dryppe saltsyre inn i hunden tolvfingertarmen. De bemerket at denne aktiviteten fikk bukspyttkjertelen til å skille ut bukspyttkjerteljuice. De konkluderte med at duodenum må skille ut et stoff i blodet som nådde bukspyttkjertelen. De kalte dette antatte stoffet som "sekretin". I 1905 adopterte Starling begrepet "hormon" (gresk Hormao: I excite) for alle slike kjemiske budbringere som beveger seg fra ett organ i kroppen til andre deler av kroppen via blodstrømmen som regulerer forskjellige kropper systemer. Selv om effekten av kastrering var kjent siden antikken, var det først i forrige århundre at hormonene som skilles ut av testiklene og eggstokkene ble kjent. Det hadde lenge vært kjent at kastrering av en hane førte kammen til atrofi; men i 1849 viste Arnold Berthold at hvis testiklene ble transplantert i en annen del av dyrets kropp, skjedde ikke dette. Charles-Edouard Brown-Sequard rapporterte sensasjonelt til verden i 1889 at injeksjon av ekstrakter av testikler fra gris og hund førte til foryngelse. Drømmen om å gjenerobre ungdommen virket nærliggende og plausibel, og dette dannet startskuddet til en slik mengde «vitenskapelige» aktiviteter som «organoterapi» og testikkelimplantater av aper og geiter. Det mannlige kjønnshormonet 'androsteron' ble isolert av en tysk kjemiker Adolf Butenandt (1903-1995) i 1931, og syntetisert av Leopold Ruzicka i 1934. Kort tid etter lyktes den nederlandske forskeren Ernst Laquer i å isolere rene testikkelhormoner fra bunnen av testikkelhormonet. av oksen og kalte det 'testosteron'. Isolering av kvinnelig kjønnshormon var mye mer vanskelig. Edgar Allen og Edward Adalbert Doisy (1893-1986, mottakeren av Nobelprisen i 1943 for sitt arbeid med vitamin K) i 1929 isolerte det kvinnelige kjønnshormonet østron (de kalte det østrin) fra urin fra gravide kvinner. Og østradiol og østriol ble oppdaget i 1933. Progesteron ble oppdaget et år senere fra corpus luteum. Syntetisk progesteron ble fremstilt fra diosgenin hentet fra meksikansk yam (forresten, kortison og testosteron ble også syntetisert fra samme meksikanske yam senere) på 1940-tallet. I 1951 syntetiserte Luis Miramontes det første syntetiske gestagenet, noretisteron. Potensialet til dette stoffet i prevensjon ble raskt forstått, og i 1957 ble norethynodrel introdusert i USA som den første p-pillen. Plasseringen og anatomien til hypofysen ved bunnen av hjernen var kjent siden ganske lang tid, selv om funksjonen var et mysterium til slutten av det nittende århundre. I 1886, beskrev Pierre Marie (1853-1940) en sykdom preget av prognatisme, overvekst av hender og føtter, og Oskar Minkowski (1858-1931) bemerket at i 'akromegali' er hypofysen forstørret, og senere konkluderte Woods Hutchinson at hypofysen var sannsynlig kilde til veksthormon i kroppen. I 1909 isolerte Henry Hallett Dale (1875-1968) hormonet oksytocin fra den bakre hypofysen. Ulike eksperimenter antydet at hypofyse fremre har effekter på mange andre kjertler i kroppen, og Walter Langdon-Brown beskrev hypofysen som "lederen av det endokrine orkesteret". Harvey Cushing (1869-1939), en fremragende nevrokirurg i sin tid, og ivrig forsker og biograf, beskrev i 1906 forholdet mellom hypofysesvulster og seksuell infantilisme. Og i 1932 beskrev han et klinisk syndrom kalt "hypofysisk basofilisme", siden kjent som Cushings sykdom. Hjernen (hypothalamus) som kilden til hormoner ble først beskrevet av Roger Guillemin (1924-i dag), Andrew Schally (1926-nåtid) og innledet epoken med nevroendokrinologi (og som de ble tildelt Nobelprisen for i 1977) ). Diabetes var kjent for menneskeheten siden antikken. Og oppdagelsen av beskrivelsen i en egyptisk papyrus fra 1550 f.Kr. av Georg Ebers vitner om dens lange historie. Men den første klare beskrivelse av diabetes kom fra hinduistiske leger i det sjette århundre f.Kr., som klart differensierte den (diabetes mellitus eller Madhumeha) fra andre årsaker til polyuri og sukkerholdig urin, som Udakameha (vannaktig urinsykdom, dvs. diabetes insipidus) og Ikshumeha (rørsukkersykdom; dvs. renal glykosuri). De ga også en klar beskrivelse av to typer diabetes, den ene som forekommer hos unge, preget av mager konstitusjon, dehydrering, økt tørste og polyuri og skyldes en genetisk defekt og den andre er preget av kraftig bygget, økt appetitt og på grunn av urimelig livsstil - minner ganske mye om dagens klassifisering av diabetes i type 1 og type 2. Den moderne vestlige beskrivelsen av sykdommen kom fra Aretaeus fra Kappadokia i det andre århundre, som også døpte sykdommen som 'diabetes' (gresk, som betyr sifon). Og den engelske legen Thomas Willis (1621-1675, fra Circle of Willis fame) la til begrepet mellitus (avledet fra latinsk rot for ‘honning’, jf. madhumeha) for å skille det fra diabetes insipidus. I år 1776 beskrev Mathew Dobson (?-1784) diabetes som en sykdom med økt sukker i serumet. I 1788 rapporterte Thomas Cowley at diabetes kan følge skade på bukspyttkjertelen. I 1869 observerte Paul Langerhans (1847-1888) de spesielle cellene i bukspyttkjertelen som bærer navnet hans, men han kunne ikke fatte funksjonen til det samme. I 1889 fjernet Oskar Minkowski og Joseph von Mering (1849-1907) en hunds bukspyttkjertel og fant ut at den utviklet diabetes. Edward Sharpey-Schäfer (1850-1935) fastslo at stoffet som trengs for karbohydratmetabolismen ble produsert på øyene Langerhans, og kalte stoffet "insulin" etter den latinske insula (øya). Isolering av det aktive prinsippet til holmene var unnvikende, og etter mange forsøk, Frederick Grant Banting (1891-1944) og Charles Herbert Best (1899-1978) i år 1921, med hjelp av John Macleod (1876-1935) og James Collip (1892-1965) isolerte insulin fra en hunds bukspyttkjertel og reddet livet til den pankreatektomiserte hunden ved å tilføre insulin, noe som innvarslet en ny æra innen endokrin terapi. Den 11. januar 1922 injiserte de for første gang et menneske som nesten døde av diabetes (Leonard Thompson ved navn) med bukspyttkjertelekstraktene og gutten overlevde. Det som fulgte var historie, og de ble passende og raskt tildelt Nobelprisen i år 1923 for sitt banebrytende arbeid og den epokegjørende oppdagelsen (Banting og Macleod ble tildelt Nobelprisen, som de delte med henholdsvis Best og Collip). Rosalyn Yallow (1921-nåtid) oppdaget teknikken for å måle ekstremt lave konsentrasjoner av stoffer i plasma (for eksempel hormoner) ved radioimmunoassay. Og hormonet som denne måleteknikken ble utviklet på var insulin, og hun ble tildelt Nobelprisen i 1977 for dette banebrytende bidraget til å fremme vitenskapen.

Skrevet av Mary Shomon Originalspråk: Engelsk Før 1891: Før en behandling ble oppdaget og ble rutine, kunne hypotyreose utvikle seg til alvorlig myxødem: avansert hypotyreose preget av hevelse, dårligere pust og lave oksygennivåer, mental treghet og anfall. Myxødem var vanligvis dødelig, og tok vanligvis omtrent 10 år fra diagnosen myxødem til koma, og til slutt, død som følge av respirasjons- og hjertesvikt. 1891: Den første bruken av et skjoldbruskkjertelekstrakt – tatt fra skjoldbruskkjertlene til sauer – ble rapportert i Storbritannia av Dr. George Redmayne Murray. Opprinnelig ble skjoldbruskkjertelekstrakt brukt for alvorlig myxødem. 1891: Første registrerte bruk av skjoldbruskkjertelekstrakt i USA. Skjoldbruskekstrakt var ikke et masseprodusert stoff. I stedet ble det produsert av apotekene - av kjemikere eller apotekere - som skreddersydde medisiner. ​ 1890- til 1930-tallet: bruk av skjoldbruskkjertelekstrakt for å behandle hypotyreose ble utbredt i Europa og USA. Tidlig på 1900-tallet: Armour Meat Packing-selskapet gjorde Armour Thyroid tilgjengelig for apotekere som en ingrediens for skjoldbruskkjertelekstrakt. 1920: Dr. George Redmayne Murray publiserte en beskrivelse av en pasient som har vært vellykket behandlet i nesten 30 år med skjoldkjertelekstrakt. 1934: Western Research Laboratories ble grunnlagt av Dr. William McClymonds for å produsere og distribuere det første kommersielt tilberedte og distribuerte naturlige, tørkede skjoldbruskkjertelmedikamentet, kalt Westhroid. 1938: Den nye føderale Food, Drug and Cosmetic Act ga Food and Drug Administration (FDA) tilsyn med forskjellige medisiner, og etablerte formaliserte godkjenningsprosesser. Som en eksisterende medisin ble naturlig uttørket skjoldbruskkjertel "Grandfathered in" og ikke pålagt å gå gjennom noen godkjenninger. 1949: Levothyroxine (syntetisk tyroksin) ble kommersielt tilgjengelig. Ny medikamentsøknad og godkjenning var ikke nødvendig av FDA på den tiden. 1960-1990-tallet: Levotyroksin erstattet i økende grad bruken av naturlig uttørket skjoldbruskkjertel i Storbritannia og USA. 1966: En topp på 16,6 millioner resepter fylt for NDT 1970: Armor and Company kjøpt opp av busselskapet Greyhound Corporation. 1978: Greyhound solgte Armor (Pharmaceuticals-divisjonen) til Revlon. 1981: Dennis Jones/Jones Medical Industries (JMI) kjøpte Western Research Laboratories fra McClymonds-familien. 1982: Nature-Throid - en hypoallergen versjon av Westhroid - ble utgitt av Western Research. 1985: Revlon solgte medisinenheten sin – inkludert Armor Thyroid – i 1985 til Rorer (senere kjent som Rhône-Poulenc Rorer). 1988: 4,5 millioner resepter fylt ut for NDT -- Armor Thyroid, Westhroid og Nature-Throid. 1990 - 1997: FDA rapporterte 10 tilbakekallinger av levotyroksin, som dekker 150 forskjellige partier med medisiner, og totalt 100 millioner tabletter. 1991: Forest Laboratories kjøpte rettighetene til Armour Thyroid fra Rhône-Poulenc Rorer 1997: Med 37 forskjellige produsenter og ompakkere av levotyroksin på markedet, og utbredte og pågående problemer med innholdets ensartethet, sub-styrke og stabilitet, lanserte FDA et forsøk på å standardisere levotyroksinnatrium-tabletter, og for å minimere potensfluktuasjoner. Som et resultat erklærte FDA levotyroksin-natrium-tabletter som et "nytt medikament", og krevde nye medikamentsøknader for godkjenning av alle levotyroksin-legemidler. (NDT var ikke inkludert i denne FDA-avgjørelsen, og forble bestefar.) 1998: Western Research Laboratories ble kjøpt opp av Cox-familien: Rick, Judy, Lindsay og Riki Cox. 1999 – 2001: Flere selskaper sendte inn NDA-er for levotyroksin, og det første produktet (Unithroid) ble godkjent i august 2000. Synthroid sendte inn en innbyggers begjæring om å omgå NDA-prosessen, men det ble avvist av FDA, og en NDA ble til slutt arkivert for Synthroid. 2006: Navnet på Western Research Laboratories ble endret til RLC Laboratories. 2013: En stor studie fra Walter Reed National Military Medical Center fant at 49 % av pasientene foretrakk naturlig uttørket skjoldbruskkjertel, sammenlignet med 18 % som foretrakk levotyroksin – 33 % hadde ingen preferanse. Den studien fant også at pasienter som foretrakk naturlig uttørket skjoldbruskkjertelen hadde forbedret generelt velvære, og betydelig forbedring i skjoldbruskkjertelsymptomer, og mistet ca. 4 pounds, sammenlignet med ingen vekttap eller forbedringer i velvære og symptomer i levotyroksingruppen. 2013: Acella introduserte NP Thyroid som et generisk naturlig uttørket skjoldbruskmedisin. 2013: WP Thyroid utgitt. 2014: En studie publisert i Journal of Endocrinology, Diabetes & Obesity fant at blant pasienter som ikke følte seg bra på levotyroksin, sa 78 % som byttet til naturlig tørket skjoldbruskkjertel at de foretrakk det. 2014-2015: Armour Thyroid ble et Allergan-produkt med sammenslåingen av Forest Laboratories til Allergan i 2014-2015. 2017: Naturlig uttørket skjoldbruskkjertel var den 130. mest forskrevne medisinen i USA med rundt 5,5 millioner resepter per år (levotyroksin var det tredje mest foreskrevne virkestoffet, med nesten 102 millioner resepter og påfyll). 2018: En American Thyroid Association-undersøkelse av mer enn 12 000 personer med hypotyreose fant at omtrent 30 % av pasientene tar naturlig uttørket skjoldbruskkjertel. Den samme undersøkelsen fant at pasienter hadde et høyere nivå av tilfredshet med å ta naturlig uttørket skjoldbruskkjertel sammenlignet med levotyroksin. 2020: Farmasøytisk selskap AbbVie kjøper Allergan, inkludert Armour Thyroid. I dag: Følgende er de naturlige uttørkede skjoldbruskkjertelmedikamentene som er tilgjengelige i USA:

Skrevet av Dr. Bjørn Øverbye, 2007 Originalspråk: Norsk I perioden 1892-1958 fantes kun ett legemiddel mot stoffskiftesvikt: Natural Desiccated Thyroid (NDT). Legene definerte i denne perioden "lavt stoffskifte" som en gruppe lidelser man kunne identifisere via pasientens symptomer og grundig legearbeid, og som ble bra eller bedre med NDT. Her er hvordan man tenkte den gangen: Kjærlighet til kunnskap La det være klart fra starten av: Dette er ikke et nettsted med reklame for bruk av Natur Thyroid (NDT) til fordel for syntetiske hormoner. Når vi tar opp temaet NDT er det ene og alene fordi vi søker etter kunnskaper om hvorfor fortidens leger kunne rapportere så mange positive resultater med NDT før man i det hele tatt fikk kommersielt tilgjengelige syntetiske hormoner. Når bruken av syntetisk hormoner kom i allment bruk er uklart. Men det er kjent at Thyroxin Natrium ble registrert i Norge i 1950 og Synthyroid i USA 1958 . Tillot norske myndigheter dårlig legemiddel i 8 år? Så i Norge regnes 1950 som året da «den nye tiden startet». Dette årstallet er beheftet med en noe besynderlig opplysning. Ifølge Amerikansk Legemiddelkontroll (FDA) var Thyroxin-Natrium et ikke FDA-godkjent legemiddel før år 2000 fordi dets virkemåte var dårlig. Dette kan bety at Norsk Legemiddelkontroll i 8 år tillot benyttet et ikke FDA-godkjent legemiddel av dårlig kvalitet for hypothyreose. Enda mer underlig: Det ser ut til at myndighetene i mange delstater tross dette tillot salg av Thyroxin-Natrium. I dag, 50 år senere anser man i USA at det først i 1958 kom syntetisk thyroxin av god kvalitet på markedet som kunne konkurrere med NDT. Det gode produktet ble kalt Synthyroid. (Steven B Johnson, Division of Pharmaceutical Evaluation Phase II-FDA, 13 March 2003) Vi har derfor i dette nettstedet valgt å bruke 1958 som året da pålitelig syntetisk thyroxin (T4) ble kommersielt tilgjengelig, som det året da NDT fikk en troverdig konkurrent. Et problem som bygger på en misforståelse Utgangspunktet for vår søken er å forstå hvilken type legearbeid man bedrev i perioden 1892-1958 da NDT var det eneste terapitilbudet og som ledet legene til å si at de observerte bedringer hos stoffskiftesyke. Hva var det de gjorde som ledet til helt andre konklusjoner enn det motstandere av NDT kommer med nå i nyere tider? I denne sammenheng gjør vi en klar reservasjon: Vi tror ikke på enhver lovprisning fra fortiden. Vi tar takhøyde for datidens begrensede laboratorietjenester. Vi innser at dagens «gullstandard» dobbeltblindede placebo-kontrollerte forsøk ikke var mulig å gjennomføre fordi: Man hadde bare ett preparat av god kvalitet mot stoffskiftesvikt, nemlig NDT, frem til 1958. (Thyroxin-Natrium kom på markedet i Norge i 1950, men i USA angis "på 50 tallet") Placebo-testing ble ikke brukt, da det ville bli avslørt med en gang. Det er fordi om man har hormonsvikt, merker man at det dreier seg om narrepiller på grunn av at de ikke kan fremkalle en hormoneffekt. Vi kan derfor ikke som mange gjør, klandre fortidens leger for ikke å gjøre som i dag. Situasjonen var rent ut sagt usammenlignbar. Det som fantes av forskning må kun vurderes hvorvidt det var godt eller dårlig legearbeid. Det er resultatene fra de legene som drev med godt legearbeid vi vil undersøke, for å se om de kan gi oss svar på hvor bra NDT var. Hengivenhet mot bevisbare fakta Det er noe som slår en når man leser de positive uttalelsene til fordel for NDT fra 1920 og utover, da leger som O. P. Kimball (1933), G. K. Wharton (1939), og siden B. Barnes (1976) og en rekke andre fremragende leger gjorde sine observasjoner, nemlig dette ene faktum: De gode legene var trofaste mot en yrkesetikk som gikk på hengivenhet mot virkeligheten. De flinke legene var tro mot virkeligheten ved at de hadde tiltro til de sykes fortellinger og endringene de så i pasientens kropp, som de betegnet som myxedema i en eller annen utgave/grad. Dernest anså de det som deres moralske forpliktelser å bruke det legemiddel de hadde tilgjengelig, NDT, i slike doser at de observerte gradvis forbedring hos de syke (Barnes 1976). For det tredje: Legene arbeidet forsatt i en tidsalder da legevitenskap ikke ble betalt av legemiddelindustrien for å bevise at bestemte kjemiske industriprodukter skulle ha et fortrinn overfor andre produkter. Det fantes kun NDT. Først observere, så konkludere Legene som drev forskning og noterte erfaringer med NDT beskriver hvordan de vurderte effekten ved å lytte til hva pasientene fortalte om subjektive bedringer (symptomene) (Barnes side 24) Videre, ved å iakkta og berøre pasientene beskriver de hvordan observere endringer i pasientens kroppsform og kroppens konsistens (tegn). I tillegg, å måle muskelstyrke. De beskriver hvilke målinger de gjorde for å søke målbare effekter av terapi slik som: Vekt Måle blodtrykk. Lytte på hjertet Ta EKG (tilgjengelig allerede for 120 år siden) Woltman's tegn: Forsinket hel-sene-refleks (oppdaget i 1870) Måle temperaturen (siden 1920-tallet) Gjøre målinger av visse blodverdier som endrer seg med stoffskiftet slik som kolesterol, kalk-indeksen, blodsukker-belastningskurven mm. Legene hadde således gode metoder for å observere endringer som følge av inntak av NDT og de doserte tablettene slik at endringene ble stadig mer lik det vi ser hos friske. Hormontester i blodet kom først mye senere Kommersielle målinger av tyroksin i blodet kom først på 1960 tallet. Testen for fritt tyroksin kom i 1965. I 1975 kom kommersielle tester for TSH, men først i 1985 ble TSH-testene brukbare. Men så sent som 1992 var det stor uenighet blant kjemikere og leger om de mest brukte Fritt T4-testene, om de i det hele tatt var brukbare i klinisk arbeid. Diskusjonen angående om Fritt T4 og TSH var i samsvar med fakta, fortsatte helt frem til 2009 (John Midgely 2014). Dette betyr at helt inn i vårt århundre var mye av såkalt «moderne thyroidforskning» beheftet med store problemer og at det å feste all tillit til laboratorieverdier ikke var så bra som mange idag tror. Leger må lære av atomfysikken De første generasjoner thyroidealeger var derfor avhengige av å observere resultater av handlinger. Dette er også i samsvar med en annen oppdagelse som ble gjort i slutten av det nittende århundre innen atomfysikken og som gjorde fysikken til en strålende suksess: Fysikeren innså at man ikke kunne uttale seg om noe før det har skjedd. (Feynmann 1963) I fysikken ble man klar over at ingen kan forutsi hva som skal skje på atomnivå uten målinger. Dette var grunnen til mange oppfinnsomme atomteorier som ble laget før man hadde gode målinger ble forkastet, fordi de oppfinnsomme teoretikerne ikke kunne fremlegge målinger som støttet deres antagelser. (Feynmann 1963) Fysikerne forstod at man må måle det man skal uttale seg om, hva enn det måtte være. Dette ble grunnpillaren i fysikken. Man kan ikke lage en teori/tankebilder ledsaget av matematiske modeller, før man har måledata. Derfor var samtidens fysikere forferdet da Einstein uttalte at mystiske opplevelser var en vei til erkjennelse. Dette gjorde at Einstein ikke fikk Nobelprisen for sin relativitetsteori, fordi han hevdet å ha konstruert den på prinsipper som enda ikke var forklart ved måling. Han fikk det derimot for forklaringen på Planck's foto-elektriske forsøk. Medisin er ikke vitenskap før man har observert Dette vil nødvendigvis også gjelde medisinen, man kan ikke uttale seg om et legemiddel før man har målt dets effekt på den enkelte pasient. Deretter må observasjonene kunne beskrives i et forståelig språk som peker på en erkjennbar virkelighet. (Korzybski 1994) Siden menneskers evne til å reagere på et legemiddel avhenger av en rekke faktorer, vil den målte og observerte effekt avhenge helt og holdent av hva pasienten opplever og legen registrerer. Det er derfor bortimot umulig å bedrive medisinsk virksomhet, dosere syke med standarddoser, og glemme basen for objektiv materialistisk vitenskap, nemlig iakttagelsesevne. Legen må lære opp syke til å forstå hva som skjer i egen kropp slik at pasienten kan meddele til legen hva som skjer. Deretter må legen iakkta det som skjer. (Skrabanek og McCormick). Man kan ikke føre noen meningsfylt samtale om NDT kontra Thyroxin og hvorvidt det ene er bedre enn det andre. Man kan kun fastslå de observasjoner som er gjort av den syke selv og av legen med legeverktøy. Derfor, i følge professor Broda Barnes og flere med ham; uten nøyaktig observasjon gjort av syke og av lege med sine verktøy, ingen grunnlag for troverdig meningsytring i en debatt eller i argumentasjon ovenfor pasienter og kollegaer. Viderefører vi denne logiske betraktning, så spør vi deg som leser dette; Blir en person bedre med syntetisk hormon enn med NDT? Hva skal denne personen da bruke? Blir en annen kun bedre med NDT og ikke med syntetisk hormon, hva skal denne personen bruke? Vi overlater konklusjonene til leseren, fordi dette var ment som en oppsummering av historiske fakta og ikke en diskusjon om det ene kontra det andre.

John Midgley B Sc (Leeds), D Phil (Oxford) har skrevet denne oppsummerende artikkelen eksklusivt for Thyroid UK. Originalspråk: Engelsk Det har vært en lang, trist og utilfredsstillende utvikling i historien til testing av skjoldbruskkjertelen, inkludert frem til i dag. Den første skjoldbruskkjertelfunksjonstesten, i den formen slike tester brukes i dag, dukket opp i 1960. Denne målte total tyroksin (T4). Før dette var en praktisk måling av skjoldbruskhormoner ikke mulig. Men, selv om dette var et gjennombrudd, ble det umiddelbart innsett at dette var utilstrekkelig for nøyaktig estimering av skjoldbruskkjertelens funksjon. Skjoldbruskkjertelhormoner (T4 og T3) forlater skjoldbruskkjertelen og bindes i blodet til transportproteiner som formidler hormonene til vevet. Det er tre av disse transportproteinene: tyroksinbindende globulin (TBG), transthyretin og albumin. Av disse er TBG den viktigste hos den gjennomsnittlige personen. Den transporterer omtrent 70 % av T4 og 60 % av T3. Når transportproteinene og deres T4/T3-last passerer vevet i blodet, frigjøres svært små mengder hormon etter behov. Dette er de frie T4- og frie T3-fraksjonene. Ettersom vevene tar av T4 og T3 til eget bruk, frigjøres mer av transportproteinene for neste vev som skal brukes. De frie T4 (FT4) og frie T3 (FT3) fraksjonene er en svært liten prosentandel av de totale sirkulerende hormonene. Når det gjelder FT4 hos gjennomsnittspersonen, er det omtrent 2/100 av 1 % av total T4 og for FT3 2/10 av 1 % av total T3. Derfor er det nødvendig å måle FT4 og FT3 i stedet for total T4 eller total T3. Problemet er at vi alle er unike i sammensetningen og mengden av transportproteinene våre. Hos de aller fleste mennesker kan TBG-nivåene være forskjellige med minst en faktor 2; og det samme (uavhengig) for de to andre proteinene. Det er personer med enten ingen TBG i det hele tatt eller 4 ganger den normale mengden. Reservoarene deres av T4 og T3 er derfor enormt forskjellige for samme FT4 og FT3. Den gravide kvinnen har også dobbelt så mye TBG og ¾ mengden albumin hun hadde når hun ikke var gravid. Vi mister også transtyretin og albumin når vi er kritisk syke eller har traumer som brannskader eller septikemi. For å prøve å få et mål på FT4 ble det i 1963-65 utviklet en test for å prøve å konvertere det totale T4-resultatet til et FT4-resultat. Dette var testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormoner. Sammen med et totalt T4-resultat kunne de to testene slås sammen for å gi det som ble hevdet var et estimat på FT4. Denne testmetoden for skjoldbruskkjertelen brukes fortsatt i dag; f.eks. i visse amerikanske private laboratorier og andre steder. Det er imidlertid ikke basert på sunne prinsipper og fungerer ikke som det skal, spesielt for personer med ekstreme forskjeller i TBG fra gjennomsnittet. Selv den gravide kvinnens resultater er kompromittert. På resten av 1960-tallet ble kommersielle firmaer opprettet for å tilby ferdiglagde tester som de kliniske kjemi-laboratoriene kunne bruke. Skjoldbrusktesting blir kommersiell Omtrent 1975 ble kommersielle TSH- og T3-tester utviklet og solgt. TSH-testen var den første generasjonen – det vil si at den bare kunne måle og oppdage hypotyreose (de supprimerte nivåene i hypertyreose var for lave til å måles direkte). Slik var den økende etterspørselen etter testing av skjoldbruskkjertelen at de forskjellige selskapene konkurrerte med hverandre om virksomheten i laboratoriene. Siden målemetoden (radioaktivitet) var den samme i alle tester, var konkurransen slik at ingen bedrifter kunne ha monopol på virksomhet i laboratoriene. Denne konkurransen ga raskere og enklere tester med kortere og kortere tid – noe som ga raskere omsetning og flere tester utført på en gitt tid. På slutten av 1970-tallet var manglene ved testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormon, som oppsto fra variasjonen i TBG-nivåer hos pasienter, svært tydelige. Etterspørselen etter riktig formulerte og velutviklede FT4- og FT3-tester var meget stor. Som et svar produserte selskaper og enkeltpersoner ulike former for skjoldbruskkjerteltesting som hevdet å måle disse fraksjonene. Mange av tilbudene var ikke forsvarlig basert, og forsvant sakte inn i uklarhet og foreldelse. To metoder vant imidlertid og danner grunnlaget for FT4- og FT3-testing i dag. London-forskeren (nå en fremtredende professor) som hadde utviklet den banebrytende totaltesten 20 år tidligere, oppfant en gyldig basert test for FT4. Samtidig oppfant jeg og firmaet mitt utviklet og tilbød en metode basert på et annet prinsipp, men også solid basert. Metoden min som opprinnelig utviklet var ikke perfekt – det var obskure områder av tyreoidologien der det var problemer, men vi hadde identifisert dem og gitt råd om hvordan man kunne omgå disse. Professorens metode var god, men led av det faktum at det var flere steg å ta før du fikk et svar, noe som tok tid og kostet presisjon – jo mer håndtering, jo mer progressive feil sniker seg inn. På den annen side var skjoldbruskkjerteltestingen jeg hadde funnet opp, i hendene på laboratorieteknikeren, nøyaktig den samme i håndteringen som den eksisterende totale T4-testen – en stor fordel med tid/omsetning/presisjon for det travle laboratoriet. London-professoren og hans gruppe bestemte seg for å prøve å ødelegge gyldigheten og omdømmet til den rivaliserende testen og de som hadde utviklet den. Så begynte en lang rekke aggressive, lange og detaljerte teoretiske argumenter for hvorfor testen jeg hadde oppfunnet var, i sin nåværende form, uegnet til formålet og ikke kunne og ikke ville virke. Forgjeves viste vi at den praktiske gjennomføringen av testen vår overhodet ikke lignet hans teoretiske spådommer – dette inviterte bare til mer og mer vituperativ oppsigelse. Denne aggressive, bitre og nesten injurierende kontroversen (den verste i historien for noen disiplin innen klinisk kjemi) fortsatte i nesten 20 år før den døde ut i den nytteløsheten den hadde startet med. I løpet av denne tiden var den gjennomsnittlige kliniske kjemiarbeideren på det gjennomsnittlige sykehuset fullstendig uvitende om alt dette og var glad for at en "pålitelig" FT4/FT3-test endelig var tilgjengelig. For eksempel førte det inn i diagnosefolden selv de mest TBG-ekstreme personene som er nevnt tidligere. En stund var det en gullalder i skjoldbruskkjerteldiagnostikk hvor alle tester (TSH, FT4, FT3 ble brukt – spesielt i Tyskland og Japan). På midten av åttitallet begynte presset på laboratoriet for klinisk kjemi å bli overveldende. Slik var etterspørselen etter tester at deponeringen av radioaktivt avfall var for stor for lisensiering av deponering. Følgelig måtte ikke-radioaktive deteksjonsmetoder erstattes. To ting skjedde rundt 1985. Første, andre og tredje generasjons TSH-tester ble utviklet – nå kunne man direkte oppdage både hypo- og hypertyreose. For det andre produserte produsentene flere løsninger på de ikke-radioaktive deteksjonsmetodene og integrerte dem i dedikerte automatiske analytiske plattformer. Nå hadde man maskiner som tok plassen til den dyktige praktiske teknikeren – det gjaldt nå å laste maskinen, programmere den og trykke på «start»-knappen. Dette førte til laboratoriemonopol - etter å ha valgt maskinen, var man begrenset til testene dedikert til den maskinen. Imidlertid førte produsentenes individuelle løsninger til metoden for deteksjon i tester til problemer med FT4 og FT3 testutvikling. I motsetning til alle andre tester, krever FT4- og FT3-tester spesielle og essensielle krav. De må kjøres ved blodtemperatur (37 grader), de må prøve bare en liten mengde av tilgjengelig T4 og T3 for ikke å teste T4 og T3 bundet til transportproteinene, de må bruke de samme kjemiske omgivelsene (f.eks., saltinnhold, fosfatinnhold) som finnes i blodet, og de må virke i riktig surhet som tilstede i blodet. Utviklingsforskernes manglende forståelse av disse spesielle kravene, og kompromissene som trengs for å få deteksjonsmetodene til å fungere, førte til stor variasjon i ytelsen til FT4 og spesielt FT3-testene mellom produsentens tilbud. For FT4 er dette for tiden opptil 40 % forskjell og for FT3 60 %. Jeg forventer ikke mer enn 5 % forskjell som en rimelig variasjon. Som et resultat begynte sensitive TSH-tester å ha en overordnet posisjon i testing av skjoldbruskkjertelens funksjon. Det eksisterer et tenkeparadigme i dag som tett knytter FT4 og TSH som et konstant forhold over hele skjoldbruskkjertelens funksjonsspekter. Derfor, hvis du tar en TSH-test, hvorfor gjøre en FT4-test fordi TSH-verdien innebærer en FT4-verdi – FT4-testen er kontroversiell og inkonsekvent, så hvorfor gjøre det? Frøene av TSH-screening hadde begynt å spire. I 1988 oppfant jeg og kollegene mine en ny test for FT4 og FT3, basert på oppfinnelsen fra 1980, men ble kvitt problemene i marginene nevnt tidligere. Kort tid etter forlot jeg feltet for testing av stoffskiftet i 10 år, men kom tilbake ved et uhell i 1999. Testing i kaos Da jeg kom tilbake til feltet, fant jeg det i fullstendig kaos. I 1992 hadde en gruppe amerikanske forskere begynt å analysere og dissekere de kommersielle FT4-testene for å forstå hvorfor de var så inkonsekvente. De startet en serie artikler i de fagfellevurderte viktige ledende tidsskriftene som varte til 2009. Funnene deres var på overflaten ødeleggende – det vil si at de påsto at uansett hvordan det skjedde, var alle FT4-tester påvirket av nivåene av transportproteiner i blodet – ødeleggende fordi dette betydde at de var underlagt T4 og T3 bundet av de transportproteiner – og hele poenget med å gjøre FT4- og FT3-tester er å være uavhengig av disse effektene. Det viste seg at hele dette arbeidet var fullstendig ugyldig og feilaktig tenkt fra begynnelse til slutt – et fullstendig meningsløst studieprogram. Jeg og en kollega påpekte dette, men spesielt i Amerika er funnene deres akseptert og forvirrer dagens forståelse av FT4- og FT3-testene ytterligere. I mellomtiden ble den billige, enkle å forstå, raske og eminent automatiserbare TSH-testen stadig sterkere som en oppsamlingsskjerm. I 2005 kom en ny gruppe amerikanske arbeidere på banen med en spesialisert teknikk for å måle FT4 og FT3 som de påsto var overlegen den kommersielle skjoldbruskkjerteltestingen ved at den korrelerte FT4 og TSH nærmere. I 2009 så jeg på arbeidet deres og fant ut at det var gjort ved feil temperatur – dette er viktig fordi T4/T3-binding til TBG er veldig temperaturfølsom. Etter å ha informert dem om dette, avviste de bare og kranglet, og selv om de nå begynte å bruke riktig temperatur, trakk de ikke tilbake sitt tidligere feilarbeid. Istedet inkluderte de det faktisk i rapporter når de brukte riktig temperatur som om feilarbeidet på en eller annen måte støttet dem - vitenskapelig ærlighet? Skjoldbruskkjerteltestingens trippelfeil Så kommer vi til i dag. Vi har lisensiert, produsert og brukt i diagnostisering, testing av skjoldbruskkjertelen basert på den diskrediterte testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormoner, tester basert på forsvarlig metodikk, men inkludert de tidligere uriktige testene, og kjører tester som tilbys ved ugyldig romtemperatur. Dette innebærer en fullstendig svikt i å regulere av de internasjonale regulatorene hvis jobb det er å sikre likeverdige resultater. Den sammensatte feilen til produsentene med å produsere konsistente FT4- og FT3-tester er allerede nevnt. Det medisinske tyreoidologiske brorskapets svikt i å sikre konsistens i testene de bruker er en ekstra faktor i det diagnostiske kaoset som nå er tilstede. Ikke rart "kun TSH-screening" har fått troverdighet i en slik atmosfære. Det er en trippel svikt som har ført til en diagnostisk hiatus som snarest må korrigeres. Paradigmet for TSH-FT4-forholdet er feil, spesielt i behandling. Hele den konseptuelle tenkningen bak diagnosen tyreoidologi og viktigheten av personlig diagnose basert på pasienten i stedet for om tallene faller innenfor eller utenfor normalområdet, er fatalt feil. For øyeblikket har mekanisk tenkning ført til bakvasking av medisinsk diagnose.

Skrevet av Dr Bjørn J Øverbye 2017 Originalspråk: Norsk Frem til 1958 fantes det altså bare ett terapi-alternativ: Naturthyroid kalt NDT. Frem til 1970 fantes det ingen gode kommersielle labtester for hormoner. Legeyrket var et praktisk håndverk på de sykes premisser. Men i løpet av perioden 1958-1975 fikk vi en helt ny situasjon, som opplevdes slik som det nå gjør for stadig flere syke: Hvorfor har jeg hypothyreosesymptomer når laboratorieprøvene er normale? Kortfattet historietime Nedenfor er tidslinjen for noen relevante data for denne artikkelen. Data om testing er hentet fra Dr. Midgley's eminente foredrag i 2014. 1810-1893: Man behandlet struma med jod. 1888: Det ble utarbeidet en avhandling om hypothyreose, basert på rapporter fra 64 kirurger over hele Europa, om pasienters helseforfall når man fjerner skjoldbruskkjertelen. 1893-1958: Naturlig thyroid i tablettform (senere kalt NDT) som er ekstrakt fra kjertel hos gris, kveg eller sau ble brukt i terapi. 1950: Medisinen Natrium Thyroid kom på markedet, men var meget ustabil og uforutsigbar, og legene fortsatte med NDT. 1958: Den første syntetiske tyroksin (T4) som var brukbar, Synthyroid kom på markedet. (Knoll Pharma, senere kjøpt opp av Abbot) På nettstedet for Synthyroid er det en feil. Det står at syntetisk thyroid har vært tilgjengelig siden 1927. Dette er året da man først lagde syntetisk tyroksin i et laboratorium, men det var først i 1950 at man fikk laget Natrium Thyroxin for salg. Det første kommersielle produktet var av dårlig kvalitet. Først med Synthyroid fikk man et bedre produkt. NDT faser i denne perioden langsomt ut, men blir fortsatt brukt av mange leger frem til i dag. NDT opplever nå en renessanse blant pasienter som ikke har den ønskede/forventede bedring av syntetisk hormon. 1960: De første kommersielle testene for å måle tyroksin ble tilgjengelige. Helt frem til dette året var kliniske vurderinger og pasienters symptomer dominerende i diagnoser av hypothyreose i ulike grader. 1963-1965: De første effektive testene for å regne ut fritt tyroksin (FT4) ankom. Dessverre var de første metodene for å regne ut FT4 ikke særlig gode og det skulle ta mange år før de ble til å stole på. 1975: De første kommersielle testene for TSH og T3 kommer på markedet. Noen år senere kommer tester for FT3. Perioden 1958–1975 var derfor to tiår som skulle endre alt det leger trodde om stoffskifte og som er glimrende beskrevet av Broda Barnes i hans historiske og analytiske bok: "Hypothyroidism: The Unsuspected Illness". I denne boken forteller Barnes om et problem vi fortsatt sliter med og som kan beskrives meget enkelt: Den gangen man stolte på pasientene Frem til 1975 stolte de fleste leger på klinisk vurdering av syke. Dette omfattet en nøye symptomanalyse og diverse kliniske tester alle leger kunne gjøre på sitt kontor. Når disse opplysningene ble sett opp mot hverandre, fattet så legen en beslutning og foreskrev enten NDT eller syntetisk tyroksin. Systemanalyse: Hva leger burde lært av dataingeniører Denne måten å jobbe på er lik den man finner i fysikk, kjemi og ikke minst ingeniøryrket. Metoden kalles systemanalyse og ble utviklet av en rekke matematikere og fysikere og er grunnlaget for kybernetikk; datamaskinmatematikk. Begrepet system kan være alt fra en maskin, til en plante, et dyr eller et økosystem. For å beskrive systemet trenger man systemparametere: målbare variable som er typisk for systemet. Deretter kan man overvåke systemet ved å stadig ta målinger av de variable enhetene og studere endringer og se hvordan disse endrer seg når systemet utsettes for ulike ytre påvirkninger. Dette kan virke litt teoretisk, men blir straks praksis når det gjelder å arbeide med menneskers helse. For å forstå hva som skjedde når skjoldkjertelen sviktet brukte de gamle legene en rekke observasjoner og målinger som til sammen er variabler som beskriver ”systemet” dvs. din totale psykiske og fysiske yteevne, og fysisk målbare endringer i kroppens blodtrykk, reflekser og blodverdier. Men igjen, det var ikke før på slutten av 1960-tallet at man kunne måle tyroksin i blodet på en troverdig måte og først i 1975 kunne man måle TSH og T3. Det betyr at i 80 år var legene uten kjemiske analyser de kunne stole på. Stoffskifte var og ble et håndverk: Systembeskrivelse, gi hormoner og observere endringer, uten å ha målinger av hormoner i blodet å navigere etter. Og hva erfarte man? Ifølge historiske kilder ble folk bedre. Og flere hadde nytte av terapi enn det vi ser i dag da leger kun navigerer etter blodverdier (Barnes 1976). En ny generasjon fatter interesse for lab-kjemi Men hvorfor ble det slik at yngre leger begynte å overse klinisk arbeid dersom vi legger til grunn den standard eldre leger brukte? Det hele avhenger av det vi kaller tro om stoffskiftet. Da leger kunne måle verdien av thyroidhormoner trodde man at man hadde et mål for hva cellene ville motta og at det kliniske resultatet derfor ville bli forutsigbart. Dette stemte forsåvidt for de noen pasienter og gav da legene et nyttig redskap, men det stemte ikke for alle. Hvorfor? Professor Karl Popper’s 100 hvite svaner Skeptikerne og legene Petr Skrabanek og James McCormick har fortalt dette på en ironisk og underholdende måte i boka "Medisinske Feiltagelser og Fjollerier" ved blant annet å henvise til vitenskapsfilosofen Karl Popper. Karl Popper hevdet ofte at legeyrket ikke oppfylte kriteriene til en eksakt vitenskap fordi det var for omtrentlig. For å illustrere en av vitenskapens store problemer som Petr Skrabanek og James McCormick mener er høyst relevant for legers forståelse av verden, trekker de frem Popper's ligning kalt de ”hundre hvite svaner’s feiltagelse”. En vitenskapsmann observerer svaner og finner etter 100 observasjoner at alle sammen er hvite. Han skriver en avhandling der han hevder at ”alle svaner er hvite”. Men en dag observerer han en sort svane (som jo finnes) og hele påstanden må forkastes og erstattes med: "Svaner kan være svarte eller hvite". Han må videre spesifisere dette mer nøye; "Det er observert flere hvite svaner enn svarte". Stoffskiftemedisinens sorte svaner Det samme gjaldt stoffskiftemedisin i de kritiske årene (1958-1975) da yngre leger besluttet å forkaste foregående to generasjoners erfaringer. Man observerte at hos de fleste pasientene var laboratorieprøver en enkel og grei måte å se hvem som hadde nytte av syntetisk hormon. Dette gjorde at stadig flere leger begynte å se bort fra systembeskrivelse dvs. kliniske ferdigheter og overse at NDT kunne brukes der syntetisk hormon ikke nådde sine mål. De hadde med andre ord gjort den feilen Karl Popper advarte mot. De hadde observert 100 hvite svaner, men begynte å overse at rundt omkring begynte det også opptre en rekke sorte svaner; Pasienter med klinisk manifestert hypothyreose definert etter den gamle metoden som er slik: De som oppfyller en rekke bestemte kriterier for å kunne få thyroidhormoner og bli bedre av nok hormon over tid. De sorte svanene var de som faktisk kvalifiserte til behandling, men hadde ”normale blodverdier”. Hvorfor vi bør behandle Burde det ikke da ”ringt noen bjeller”? Jo, hos de flinke klinikerne ringte det varselklokker. Men ifølge Broda Barnes og de som tenkte som han, ble det en mote blant yngre leger å se bort fra den tidkrevende delen av legeyrket; å gjøre grundige undersøkelser og lytte til de syke. I stedet begynte mange å se på et lab-ark og konkludere der og da at pasienten hadde hypothyreose eller ikke. Over to tiår ble det glemt at stoffskifte betyr manifestasjoner av sviktende energiproduksjon til å ganske enkelt bety ”en viss mengde thyroidhormon”, som når alt kommer til alt bare er en av flere hormoner og kjemiske forhold som regulerer energiproduksjonen i kroppen. Og mange av de andre forholdene påvirker effekten av thyroidhormoner, derfor er de verdier thyroidhormoner man måler i blodet ikke lenger nok til å opprettholde energiproduksjonen i cellene. (Øverbye 2007) Legene skifter trossystem Disse sorte svanene ble skapt av en endring i legenes trossystemer. I følge de eldre legene begynte de yngre å tenke bekvemmelighet fremfor solid håndverk. Og stoffskiftemedisinens sorte svaner ble stadig flere, men de fikk seile sin egen sjø. Og hvor seilte de til? I følge Broda Barnes bok seilte de mange feilforståtte og ubehandlede stoffskiftesyke inn i psykiatrien, mange utviklet hjertesykdommer, mange fikk leddbetennelser, vektproblemer, utmattelsestilstander. Da John C Lowe's arbeider ble kjent, ble det klart at en voksende bølge av fibromyalgisyke også var blant de mange sorte svaner. Problemene begynte å hope seg opp, ikke til fordel for de syke. Men ikke uten en viss fordel for legemiddelindustrien. I denne perioden begynte industrien å utvikle stadig nye symptomdempende legemidler som kunne gi en viss lindring, der rett dose thyroidhormon i gamle dager tilbød full eller delvis helbredelse. Hypothyreose inn i glemselen? Ved utgangen av de kritiske årene var legers forståelse snudd på hodet. Klinisk arbeid ble ikke lenger så interessant for den yngre generasjons leger. Labverdier begynte å dominere. Raske løsninger ble tidens melodi og leger kunne ta stadig flere konsultasjoner per dag og "behandle" flere syke, og henvise til godt håndverk ved å påpeke at lab-verdiene tross alt var blitt normale. Noen ble bedre, men et stort antall pasienter opplevde ikke den påståtte forbedring. Det ble ganske enkelt for mange sorte svaner i legenes lille innsjø, og da i stadig færre ga de sorte svaner rettferd, ble det heller ikke notert i journaler og publisert i tidsskrifter at disse ikke var klinisk utredet og hadde klare målbare tegn på energisvikt. Mange kalte denne utviklingen fremskritt. Men Barnes skrev: "Mange begynte å sverge til lab-tester, men mange av oss var bare sverget (var forbannet)" Copyright Bjørn J Øverbye 2017

Skrevet av Datis Kharrazian, PhD, DHSc, DC Originalspråk: Engelsk Når du utvikler Hashimotos mister du noe som kalles "immuntoleranse", og immunsystemet ditt begynner å angripe sitt eget vev. Skjoldbruskkjertelen er svært sårbar for autoimmune angrep fordi den ikke har antioksidantbeskyttelse. Skjoldbruskkjertelvev inneholder også mange proteiner som strukturelt ligner på matvarer som ofte utløser immunreaksjoner. For eksempel er noen aminosyresekvenser i skjoldbruskkjertelvev identiske med aminosyresekvenser i gluten. Hvis du ubevisst er glutensensitiv eller har cøliaki, har du potensial til å utløse et autoimmunt angrep mot skjoldbruskkjertelen din hver gang du spiser gluten. Dette kalles kryssreaktivitet og det skjer med ulike matvarer og kroppsvev, inkludert hjernen. Mange mennesker med Hashimotos er genetisk disponert for glutenfølsomhet eller cøliaki.

Skrevet av Thyroid Patient Advocacy Originalspråk: Engelsk En av de tidlige metodene for å behandle en underaktiv skjoldbruskkjertel var å steke sauens skjoldbruskkjertel og spise den med ripsgelé eller konjakk. Dette ble ansett å foretrekke fremfor tidligere behandling med poding av sauekjertler under huden til skjoldbruskkjertelpasienter eller injeksjon av skjoldbruskkjertelekstrakt (1). I 1894 introduserte E. Merck et av de første skjoldbruskkjertelpreparatene i verden (Triiodothyronine siccatum) (2). Ifølge Burgess ble en kvinne i USA først behandlet for hypotyreose med skjoldbruskekstrakt i 1896. Hun begynte å ta det da hun var 39 år gammel, og fortsatte behandlingen resten av livet til hun døde i en alder av 91 (3). Naturlig tørket svineskjoldkjertelekstrakt inneholder hormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3), samt T2, T1 og kalsitonin. T2 anses som nødvendig for produksjon av dejodinase-enzymet som hjelper til med å omdanne T4 til T3. T3 er det aktive hormonet som regulerer stoffskiftet og er av kort varighet i kroppen. T4 har mye lengre halveringstid i kroppen. T1s fysiologiske rolle ble fortsatt evaluert inntil ganske nylig da det ble funnet at T1 har en innflytelse på den elektriske inngangen og ladningen til hjernen og ulike psykiske lidelser, inkludert multippel sklerose og Lou Gehrigs syndrom, som kan være et resultat av ikke nok T1 å lade opp hjernen. (4) Ny forskning tyder på at selv om forbindelsen, kjent som T1-amin, er et derivat av tyroksin, et essensielt skjoldbruskkjertelhormon som påvirker utvikling, kroppstemperatur, metabolsk hastighet og hjerteytelse, har den motsatt effekt av tyroksin. (5). Denne forskningen tyder også på at T1-amin påvirker flere organsystemer. Følgelig, hvis dets molekylære og cellulære handlinger kan beskrives nøyaktig, vil leger være i en bedre posisjon til å behandle en rekke kardiovaskulære og endokrine sykdommer, så vel som psykiske lidelser. David Grandy, Ph.D., førsteamanuensis i fysiologi og farmakologi, og celle- og utviklingsbiologi ved OHSU School of Medicine: "her trodde vi at vi kjente skjoldbruskkjertelhormonet så godt, bare for å finne ut at det er dette helt nye aspektet av det," sa Grandy, medforfatter av en studie publisert i en nettutgave av tidsskriftet Nature Medicine. T1-amins normale funksjon i kroppen kan være å motvirke, eller holde i sjakk, skjoldbruskkjertelhormonets handlinger." (6) I nesten 60 år var tørket svineskjoldkjertel den eneste skjoldbruskkjertelbehandlingen og ble brukt med suksess fra 1894 til 1958, da syntetiske T4-medisiner først dukket opp på markedet. Siden den gang har leger i økende grad sett på tørket skjoldkjertelekstrakt som gammeldags og foreldet. Dessverre stoppet undervisningen om bruken av naturlig skjoldkjertelekstrakt i medisinske skoler plutselig i 1975, og mange leger er utrente i bruken. Mange pasienter på Internett-støttegrupper for hypothyroidpasienter har rapportert at legene deres aldri har hørt om tørket skjoldbruskkjertel/NDT. Leger henter sin informasjon om legemidler hovedsakelig fra universiteter og fra farmasøytiske selskaper. Når en medisinsk behandling med en lang suksesshistorie blir byttet ut til fordel for en behandling som noen ganger virker, men som generelt sett er mindre effektiv og er dyrere, har leger og pasienter et alvorlig problem. Omtrent samtidig som naturlig tørket skjoldbruskkjertel ble byttet ut til fordel for syntetiske preparater, ble det fremsatt et lignende argument for morsmelkerstatning fremfor naturlig morsmelk. Morsmelkerstatning ble markedsført som overlegen naturlig morsmelk, og mødre som ammet babyene sine i stedet for å gi dem morsmelkerstatning ble sett på som kanskje mindre godt informert. Den situasjonen har snudd totalt siden den gang. Troen på at syntetisk T4 er overlegen naturlig uttørket skjoldbruskkjertel, som inneholder alle skjoldbruskkjertelhormonene, eksisterer fortsatt blant endokrinologer og allmennleger. Spørsmålet oppstår om hvordan disse legene fikk inntrykk av at tørket skjoldbruskkjertel er ustabil. Følgende sitat fra "Bibelen om skjoldbruskkjertelbehandling", Goodman og Gilmans The Pharmacological Basis of Therapeutics, gir kaster lys på dette spørsmålet. "For flere år siden (1963) kom et stort parti materiale i hendene på en rekke distributører i USA og Europa, og selv om det hadde riktig jodinnhold, viste det seg senere å ikke være skjoldbruskkjertelekstrakt i det hele tatt. Denne episoden ga tørket skjoldbruskkjertelekstrakt et dårlig navn fordi flere publikasjoner rundt omkring, om 'upåliteligheten til skjoldkjertelekstraktet', dukket opp før svindelen ble avdekket." Det mest kjente merkenavnet for tørket skjoldbruskkjertel er Armour Thyroid, produsert av Forest Pharmaceuticals Inc. i USA. Armour og flere andre skjoldbruskkjertelmedisiner ble utviklet da kongressen vedtok Kefauver-Harris Drug Efficacy Amendments fra 1962, for å skjerpe kontrollen over medisiner. I forkant av markedsføring av et legemiddel, måtte firmaer bevise sikkerhet og effektivitet for produktene som var tiltenkt. Kravet ble brukt med tilbakevirkende kraft til 1938, da FDC-loven ble vedtatt. Legemidler fra før 1938 var tillatt fordi de generelt ble anerkjent som trygge og effektive, forutsatt at ingen bevis for det motsatte utviklet seg. Det ble utviklet for mye bevis på det motsatte angående levotyroksinproduktene, og FDA bestemte at ingen av dem var generelt anerkjent som trygge og effektive, så levotyroksinproduktene mistet sine privilegier og måtte gå gjennom NDA-prosessen. Armour beholdt sin status siden det ikke ble funnet bevis for tvil angående dens trygge og effektive status. Fram til rundt 1970 ble hormonkonsentrasjonene av skjoldbruskkjertelmedisiner titrert basert på jodinnhold, men siden den gang har de alle (inkludert tørket skjoldbruskkjertel) blitt analysert etter hormoninnholdet. Imidlertid har tørket skjoldbruskkjertel blitt analysert på samme måte som andre medisiner for skjoldbruskkjertelhormon i flere tiår (7), og NDT tilbakekalles langt sjeldnere for stabilitetsproblemer enn det syntetiske motstykket blir. For detaljer, se et nyhetsgruppeinnlegg fra 2003 som sammenligner tilbakekallinger av forskjellige skjoldbruskkjertelmedisiner fra FDA (8). Dr. Raymond Peat uttaler: Da syntetisk T4 først ble tilgjengelig, og hos friske unge menn fungerte det "som skjoldbruskkjertelhormonet", innså eldre utøvere at det ikke var metabolsk sett det samme som det tradisjonelle skjoldbruskkjertelstoffet, spesielt for kvinner og alvorlig hypothyroidpasienter, men markedsføring, og dens innflytelse på medisinsk utdanning, førte til den falske ideen om at standard Armour Thyroid USP ikke var riktig standardisert, og at visse tyroksinprodukter var det, til tross for at begge disse ideene ble vist å være falske» (9) Når NHS-leger blir spurt av pasienter hvorfor de ikke foreskriver Armor Thyroid for pasienter som ikke er i stand til å tolerere T4 (Levotyroksin), er typiske svar: 1. Armor Thyroid ble funnet å ha hatt potensproblemer tidligere 2. Armor Thyroid er et upålitelig preparat når det gjelder aktiv skjoldbruskkjertel. 3. Det er ingen tilstrekkelig kvalitetskontroll. 4. Medisinkontrollkomiteen vil ikke tillate at dette produktet lisensieres på grunn av tidligere potensproblemer. 5. Tyroksin er den eneste medisinen som gir jevne hormonnivåer. 6. På grunn av problemer rundt "kugalskap" og andre plager, er noen motvillige til å tilby dyrebasert terapi til pasienter når et trygt, effektivt godt studert syntetisk preparat er allment tilgjengelig. Som bestemt av Armour Pharmaceutical Company og andre deltakende laboratorier, er innholdet av liothyronin og levotyroksin i Armour thyroid godt innenfor spesifikasjonene fastsatt av U.S. Pharmacopoeia. Presisjonen av analyseprosedyren som bestemt av Armour, Eli Lilly og FDA er betydelig bedre enn den som rapporteres av Pharmaceutical Basics (10). Det mange allmennleger ikke forstår er at skjoldbruskkjertelpulveret som inneholder de aktive ingrediensene for Armour Thyroid er avledet fra skjoldbruskkjertlene til griser og griser som er matet med korn. USDA endret kravene om fôring av jorddyrrester til griser for flere år siden. De svineskjoldbruskkjertlene som går inn i Armour Thyroid-tabletter er kun avledet fra dyr som går inn i matforsyningen i USA. Hvis noen dyr ble avvist fra matforsyningen, ville skjoldbruskkjertelen aldri komme inn i Forest Pharmaceuticals-produktet. Armour Thyroid har vært på det amerikanske farmasøytiske markedet i over 100 år, og det er ingen rapporter om at noen Armour Thyroid-pasienter noen gang har fått CJD”. Som noen endokrinologer antyder, vil T4-erstatning (og T4/T3-erstatning, som de fraråder) faktisk fungere bra for noen hypothyroidpasienter. For andre er imidlertid syntetiske erstatningsterapier klart ineffektive. Armor er svært effektivt for mange hypothyroidpasienter, som ofte har langvarige symptomer på syntetisk medisin. Det absorberes mer fullstendig og mer konsekvent enn ren T4 fordi alle hormonene er proteinbundet, som er den naturlige måten for hormonene å bli absorbert. I den naturlige, uttørkede formen ser det ut til at T3 sprer effektene jevnere, noe som forårsaker færre opp- og nedturer som pasienter ofte opplever med syntetisk T3. For mange pasienter lindrer det å ta uttørket skjoldbruskkjertel i stedet for T4 alene eller til og med en T4/T3-kombinasjon mange symptomer som ikke ble reversert tidligere Armour Thyroid har ikke stabilitetsproblemene de syntetiske T4-medisinene er kjent for. Den er bemerkelsesverdig jevn og godt absorbert og styrken er tilstrekkelig standard til at variasjon ikke kan påvises klinisk (11). Det er et svært tilfredsstillende preparat for klinisk bruk og til de fleste formål; uttørket skjoldbruskkjertel er å foretrekke fremfor enhver annen type skjoldbruskkjertelpreparat for mange mennesker (12). En studie fra 2001 som tilsynelatende fikk lite varsel, beviser hva skjoldbruskkjertelpasienter har sagt i årevis uttørket skjoldbruskkjertel er mer effektivt for å lindre symptomer på hypotyreose enn de syntetiske hormonene (13). I dag består The Endocrine Societys medlemmer av over 11 000 forskere, leger, lærere, sykepleiere og studenter i mer enn 80 land. Siden denne foreningen tidligere har gjennomført forsøk på syntetisk T4 v T3, burde det ikke være umulig for dem å gjennomføre en stor, multisenter, dobbeltblind, randomisert, kontrollert studie for å bevise effekten eller ikke av T4 v T4/T3 kombinasjon v. naturlig uttørket svineskjoldbruskkjertelekstrakt (Armour Thyroid). Pasienter som lider av en underaktiv skjoldbruskkjertel som bor i Storbritannia og som har dratt nytte av å bytte fra syntetisk til naturlig skjoldbruskkjertelekstrakt (Armour), ville utvilsomt bli forbauset og forferdet over å lese Endocrine Societys prøverapport som nok en gang indikerte at syntetisk T4 alene gir det eneste svaret til denne betingelsen (14). Referanser: George R. Murray, M.D., D.C.L., F.R.C.P., The Life History Of The First Case Of Myxoedema Treated By Thyroid Extract British Medical Journal; March 13 1920:359-360. Merck Thyroid History http://www.thyrolink.com/service/history.htm Burgess AM. Myxoedema, Controlled by Thyroid Extract for 52 years: Case. Ann Int Med 1946;25:146-150 D. A. Versendaal and Dawn Versendaal-Hoezee “Contact Reflex Analysis” Hoezee Marketing, 1993, p. 33. 3-Iodothyronamine is an endogenous and rapid-acting derivative of thyroid hormone Katherine Suchland, Paul Kruzich, Dane Crossley II and James Bunzow, Department of Physiology and Pharmacology, OHSU; Matthew Hart, Department of Pharmaceutical Chemistry and Cellular & Molecular Pharmacology, UCSF; Grazia Chiellini, Sabina Frascarelli, Simonetta Ronca-Testoni, Riccardo Zucchi, Dipartimento di Scienze dell’Uomo e dell’Ambiente, Sezione di Biochimica, Universita di Pisa, Italy; Yong Huang and Emil Lin, Department of Biopharmaceutical Sciences, UCSF; and Daniel Hatton, Department of Behavioral Neuroscience, OHSU. Oregon Health & Science University, the University of California, San Francisco (UCSF) and Universita di Pisa, Italy. Nature Medicine 10, 638 642 (2004) Published online: 16 May 2004,http://www.nature.com/nm/journal/v10/n6/abs/nm1051.html Blumberg KR, Mayer WJ, Parikh DK, Schnell LA: Liothyronine and levothyroxine in Armour thyroid. J Pharm Sci 1993; 76: 346. FDA Enforcement Report Index http://www.fda.gov/opacom/Enforce.html Letter from Raymond Peat,Independent Research, Eugene,Oregon. http://bmj.bmjjournals.com/cgi/eletters/314/7088/1175 Basier VW, Hertoghe J, and Eeekhaut W. Thyroid Insufficiency. Is Thyroxine the Only Valuable Drug? J Nutr Environ Med 2001;11:159-166. Determination of Liothyronine and Levothyroxine in Thyroid Preparations by Liquid Chromatography: Steven L. Richheimer and Charlotte B. Jensen. Received February 14, 1985, from the Quality Control Laboratory, Pharmaceutical Basics, Inc., Denver, CO 80223. Accepted for publication November 14, 1985 Gilman AG. Page 1479 in: Goodman and Gilman’s the Pharmacological Basis of Therapeutics. 4th ed. The Macmillan Company, 1970. Salter WT: Symposium on Hormones. New Engl J Med 1941;709 Basier VW, Hertoghe J, and Eeekhaut W. Thyroid Insufficiency. Is Thyroxine the Only Valuable Drug? J Nutr Environ Med 2001;11:159-166. (Sawka.A. et.al.Does a Combination Regimen of Thyroxine (T4) and 3,5,3Triiodothyronine Improve Depressive Symptoms Better Than T4 Alone in Patients with Hypothyroidism? Results of a Double-Blind, Randomized, Controlled Trial, Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism, JCEM 2003 88: 4551-4555)