Søkeresultater

Skrevet av Dr. Bjørn Øverbye, 2007 Originalspråk: Norsk I perioden 1892-1958 fantes kun ett legemiddel mot stoffskiftesvikt: Natural Desiccated Thyroid (NDT). Legene definerte i denne perioden "lavt stoffskifte" som en gruppe lidelser man kunne identifisere via pasientens symptomer og grundig legearbeid, og som ble bra eller bedre med NDT. Her er hvordan man tenkte den gangen: Kjærlighet til kunnskap La det være klart fra starten av: Dette er ikke et nettsted med reklame for bruk av Natur Thyroid (NDT) til fordel for syntetiske hormoner. Når vi tar opp temaet NDT er det ene og alene fordi vi søker etter kunnskaper om hvorfor fortidens leger kunne rapportere så mange positive resultater med NDT før man i det hele tatt fikk kommersielt tilgjengelige syntetiske hormoner. Når bruken av syntetisk hormoner kom i allment bruk er uklart. Men det er kjent at Thyroxin Natrium ble registrert i Norge i 1950 og Synthyroid i USA 1958 . Tillot norske myndigheter dårlig legemiddel i 8 år? Så i Norge regnes 1950 som året da «den nye tiden startet». Dette årstallet er beheftet med en noe besynderlig opplysning. Ifølge Amerikansk Legemiddelkontroll (FDA) var Thyroxin-Natrium et ikke FDA-godkjent legemiddel før år 2000 fordi dets virkemåte var dårlig. Dette kan bety at Norsk Legemiddelkontroll i 8 år tillot benyttet et ikke FDA-godkjent legemiddel av dårlig kvalitet for hypothyreose. Enda mer underlig: Det ser ut til at myndighetene i mange delstater tross dette tillot salg av Thyroxin-Natrium. I dag, 50 år senere anser man i USA at det først i 1958 kom syntetisk thyroxin av god kvalitet på markedet som kunne konkurrere med NDT. Det gode produktet ble kalt Synthyroid. (Steven B Johnson, Division of Pharmaceutical Evaluation Phase II-FDA, 13 March 2003) Vi har derfor i dette nettstedet valgt å bruke 1958 som året da pålitelig syntetisk thyroxin (T4) ble kommersielt tilgjengelig, som det året da NDT fikk en troverdig konkurrent. Et problem som bygger på en misforståelse Utgangspunktet for vår søken er å forstå hvilken type legearbeid man bedrev i perioden 1892-1958 da NDT var det eneste terapitilbudet og som ledet legene til å si at de observerte bedringer hos stoffskiftesyke. Hva var det de gjorde som ledet til helt andre konklusjoner enn det motstandere av NDT kommer med nå i nyere tider? I denne sammenheng gjør vi en klar reservasjon: Vi tror ikke på enhver lovprisning fra fortiden. Vi tar takhøyde for datidens begrensede laboratorietjenester. Vi innser at dagens «gullstandard» dobbeltblindede placebo-kontrollerte forsøk ikke var mulig å gjennomføre fordi: Man hadde bare ett preparat av god kvalitet mot stoffskiftesvikt, nemlig NDT, frem til 1958. (Thyroxin-Natrium kom på markedet i Norge i 1950, men i USA angis "på 50 tallet") Placebo-testing ble ikke brukt, da det ville bli avslørt med en gang. Det er fordi om man har hormonsvikt, merker man at det dreier seg om narrepiller på grunn av at de ikke kan fremkalle en hormoneffekt. Vi kan derfor ikke som mange gjør, klandre fortidens leger for ikke å gjøre som i dag. Situasjonen var rent ut sagt usammenlignbar. Det som fantes av forskning må kun vurderes hvorvidt det var godt eller dårlig legearbeid. Det er resultatene fra de legene som drev med godt legearbeid vi vil undersøke, for å se om de kan gi oss svar på hvor bra NDT var. Hengivenhet mot bevisbare fakta Det er noe som slår en når man leser de positive uttalelsene til fordel for NDT fra 1920 og utover, da leger som O. P. Kimball (1933), G. K. Wharton (1939), og siden B. Barnes (1976) og en rekke andre fremragende leger gjorde sine observasjoner, nemlig dette ene faktum: De gode legene var trofaste mot en yrkesetikk som gikk på hengivenhet mot virkeligheten. De flinke legene var tro mot virkeligheten ved at de hadde tiltro til de sykes fortellinger og endringene de så i pasientens kropp, som de betegnet som myxedema i en eller annen utgave/grad. Dernest anså de det som deres moralske forpliktelser å bruke det legemiddel de hadde tilgjengelig, NDT, i slike doser at de observerte gradvis forbedring hos de syke (Barnes 1976). For det tredje: Legene arbeidet forsatt i en tidsalder da legevitenskap ikke ble betalt av legemiddelindustrien for å bevise at bestemte kjemiske industriprodukter skulle ha et fortrinn overfor andre produkter. Det fantes kun NDT. Først observere, så konkludere Legene som drev forskning og noterte erfaringer med NDT beskriver hvordan de vurderte effekten ved å lytte til hva pasientene fortalte om subjektive bedringer (symptomene) (Barnes side 24) Videre, ved å iakkta og berøre pasientene beskriver de hvordan observere endringer i pasientens kroppsform og kroppens konsistens (tegn). I tillegg, å måle muskelstyrke. De beskriver hvilke målinger de gjorde for å søke målbare effekter av terapi slik som: Vekt Måle blodtrykk. Lytte på hjertet Ta EKG (tilgjengelig allerede for 120 år siden) Woltman's tegn: Forsinket hel-sene-refleks (oppdaget i 1870) Måle temperaturen (siden 1920-tallet) Gjøre målinger av visse blodverdier som endrer seg med stoffskiftet slik som kolesterol, kalk-indeksen, blodsukker-belastningskurven mm. Legene hadde således gode metoder for å observere endringer som følge av inntak av NDT og de doserte tablettene slik at endringene ble stadig mer lik det vi ser hos friske. Hormontester i blodet kom først mye senere Kommersielle målinger av tyroksin i blodet kom først på 1960 tallet. Testen for fritt tyroksin kom i 1965. I 1975 kom kommersielle tester for TSH, men først i 1985 ble TSH-testene brukbare. Men så sent som 1992 var det stor uenighet blant kjemikere og leger om de mest brukte Fritt T4-testene, om de i det hele tatt var brukbare i klinisk arbeid. Diskusjonen angående om Fritt T4 og TSH var i samsvar med fakta, fortsatte helt frem til 2009 (John Midgely 2014). Dette betyr at helt inn i vårt århundre var mye av såkalt «moderne thyroidforskning» beheftet med store problemer og at det å feste all tillit til laboratorieverdier ikke var så bra som mange idag tror. Leger må lære av atomfysikken De første generasjoner thyroidealeger var derfor avhengige av å observere resultater av handlinger. Dette er også i samsvar med en annen oppdagelse som ble gjort i slutten av det nittende århundre innen atomfysikken og som gjorde fysikken til en strålende suksess: Fysikeren innså at man ikke kunne uttale seg om noe før det har skjedd. (Feynmann 1963) I fysikken ble man klar over at ingen kan forutsi hva som skal skje på atomnivå uten målinger. Dette var grunnen til mange oppfinnsomme atomteorier som ble laget før man hadde gode målinger ble forkastet, fordi de oppfinnsomme teoretikerne ikke kunne fremlegge målinger som støttet deres antagelser. (Feynmann 1963) Fysikerne forstod at man må måle det man skal uttale seg om, hva enn det måtte være. Dette ble grunnpillaren i fysikken. Man kan ikke lage en teori/tankebilder ledsaget av matematiske modeller, før man har måledata. Derfor var samtidens fysikere forferdet da Einstein uttalte at mystiske opplevelser var en vei til erkjennelse. Dette gjorde at Einstein ikke fikk Nobelprisen for sin relativitetsteori, fordi han hevdet å ha konstruert den på prinsipper som enda ikke var forklart ved måling. Han fikk det derimot for forklaringen på Planck's foto-elektriske forsøk. Medisin er ikke vitenskap før man har observert Dette vil nødvendigvis også gjelde medisinen, man kan ikke uttale seg om et legemiddel før man har målt dets effekt på den enkelte pasient. Deretter må observasjonene kunne beskrives i et forståelig språk som peker på en erkjennbar virkelighet. (Korzybski 1994) Siden menneskers evne til å reagere på et legemiddel avhenger av en rekke faktorer, vil den målte og observerte effekt avhenge helt og holdent av hva pasienten opplever og legen registrerer. Det er derfor bortimot umulig å bedrive medisinsk virksomhet, dosere syke med standarddoser, og glemme basen for objektiv materialistisk vitenskap, nemlig iakttagelsesevne. Legen må lære opp syke til å forstå hva som skjer i egen kropp slik at pasienten kan meddele til legen hva som skjer. Deretter må legen iakkta det som skjer. (Skrabanek og McCormick). Man kan ikke føre noen meningsfylt samtale om NDT kontra Thyroxin og hvorvidt det ene er bedre enn det andre. Man kan kun fastslå de observasjoner som er gjort av den syke selv og av legen med legeverktøy. Derfor, i følge professor Broda Barnes og flere med ham; uten nøyaktig observasjon gjort av syke og av lege med sine verktøy, ingen grunnlag for troverdig meningsytring i en debatt eller i argumentasjon ovenfor pasienter og kollegaer. Viderefører vi denne logiske betraktning, så spør vi deg som leser dette; Blir en person bedre med syntetisk hormon enn med NDT? Hva skal denne personen da bruke? Blir en annen kun bedre med NDT og ikke med syntetisk hormon, hva skal denne personen bruke? Vi overlater konklusjonene til leseren, fordi dette var ment som en oppsummering av historiske fakta og ikke en diskusjon om det ene kontra det andre.

Skrevet av Dr. John Lowe, MA, DC and The Thyroid Patient Advocacy UK Originalspråk: Engelsk 1. Hva utløser hypotyreose, er det genetisk etc og hvorfor får og har vi skjoldbruskkjertelproblemer? Vi har to grupper av skjoldbruskhormonforstyrrelser som fører til at folk må ta skjoldbruskkjertelhormon. En lidelse er hypotyreose, eller mangel på skjoldbruskkjertelhormon. Den andre er delvis cellulær motstand mot skjoldbruskkjertelhormon. I denne sistnevnte lidelsen reagerer cellene bare tregt på normale mengder skjoldbruskkjertelhormon. De to lidelsene har forskjellige årsaker. Jodmangel ble en gang antatt å være den vanligste årsaken til mangel på produksjon av skjoldbruskkjertelhormon i skjoldbruskkjertelen. I geografiske områder der det er for lite jod, kan jodmangel fortsatt være den vanligste utløseren. Men i områder der jod er rikelig, er autoimmun skjoldbruskkjertelsykdom den vanligste årsaken til hypotyreose. Men jodmangel og autoimmun sykdom er langt fra de eneste årsakene til hypotyreose. Mange mennesker utvikler skjoldbruskkjertelhormonmangel på grunn av infeksjoner i skjoldbruskkjertelen, tiocyanid i sigarettrøyk, traumer i kjertelen som ved nakkeslengskader og strålingseksponering. Vi ble utsatt for mye røntgen, som når vi reiser med fly. Jeg er overbevist om at å gå gjennom screening av røntgenfelt på flyplasser vil øke forekomsten av hypotyreose. Jeg har snakket med for mange røntgenforskere til å stole på myndighetenes forsikringer om at disse røntgenfeltene er praktisk talt ufarlige. Andre mennesker er hypothyroide på grunn av skade på hypofysen eller hypothalamus. Hypofyseskader kan skyldes forstyrrelse av nervetilførselen til kjertelen fra den øvre cervikale ryggraden i nakken. Og et bredt utvalg av kjemikalier kan forårsake mutasjoner i celler i hypofysen og hypothalamus. Hypothalamus og hypofysen skiller ut hormoner som regulerer skjoldbruskkjertelen. Disse er henholdsvis TRH og TSH. Når for lite av ett eller begge disse hormonene produseres, eller hvis de er mutert, produserer ikke skjoldbruskkjertelen nok skjoldbruskkjertelhormon. Vi er ikke like sikre på de ulike årsakene til delvis cellulær motstand mot skjoldkjertelhormon. I form av perifer motstand, er hypofysen ikke motstandsdyktig. På grunn av det har personene TSH- og skjoldbruskhormonnivåer i referanseområdet. Ikke desto mindre har de symptomer som er karakteristiske for hypotyreose. På slutten av 1990-tallet utpekte et medlem av mitt forsknings- og behandlingsteam, Richard L. Garrison, MD, resistens type 2 hypotyreose. I 2000 publiserte jeg dette i boken min The Metabolic Treatment of Fibromyalgia. Flere år senere publiserte Mark Starr, MD en bok med tittelen Hypothyroidism Type 2: The Epidemic. Jeg tror begrepet hjelper noen mennesker til å forstå skjoldbruskhormonresistens. Dr. Garrisons grunn til å finne opp begrepet var at resistens er noe analogt med type 2 diabetes. Men jeg bruker fortsatt det tradisjonelle begrepet skjoldbruskhormonresistens. Personer med resistens har hypothyreoidea-lignende symptomer på grunn av en eller flere feil i personens cellulære bruk av skjoldbruskkjertelhormon. De fleste av dem kan bli friske, men de må bruke ganske høye doser T3. De høye dosene overstyrer motstanden. Som et resultat blir cellefunksjon og metabolisme normal og symptomene lindret. Den første utvetydig påviste årsaken til skjoldbruskhormonresistens var mutasjoner i c-erbA-beta-genet på kromosom 3. Dette genet koder for beta-tyreoideahormonreseptoren. Dette er hovedreseptoren som tyreoideahormon regulerer cellens funksjon. Når genet har en mutasjon, fører det til at én aminosyre i reseptoren, som er et protein, erstattes med en annen aminosyre. Dette fører til at reseptoren har lav affinitet for skjoldbruskhormon; hormonet binder seg ikke lett til reseptoren. Mer enn hundre mutasjoner er identifisert i genet. Disse kan være forårsaket av stråling, noen kjemikalier i sigarettrøyk, og mange av det store utvalget av klorerte kjemiske forurensninger som industrien mettet oss med i løpet av det 20. og 21. århundre. 2. Hadde Dr Lowe kognitive problemer som barn? Ja, jeg led av alvorlig kognitiv dysfunksjon. Jeg husker spesielt hvor vanskelig det var å forstå når jeg leste. Hvis en setning hadde, si, ti ord, hadde jeg glemt hva de fem første ordene var, før jeg nådde de siste fem ordene. Jeg må lese setningen om og om igjen. Etter hvert ville jeg kanskje forstå hva meningen med setningen var. Det virket for meg som at når jeg prøvde å holde meningen i tankene mine, ville hull spontant dukke opp og noe av meningen ville forsvinne fra tankene mine. Så måtte jeg lese setningen på nytt, kan være flere ganger. Jeg slet med dette fra barneskolen til college. På skolen ble jeg reddet av det som ble kjent som sosial promotering. Det gjorde at jeg fikk stryk, men av sosiale årsaker besto jeg likevel. Jeg snek meg inn bakdøren til videregående. Du kan gjøre dette i Florida ved å melde deg på nattkurs. Av en eller annen grunn, hvis en gjorde dette, trengte han eller hun ikke å gå gjennom søknadsprosessen som ville ha forårsaket et avslag på opptak til høgskolen. Jeg lærte noen minneteknikker. Med disse kunne jeg i det minste halte meg gjennom de fleste kursene. Jeg strøk i noen fag mer enn én gang, for eksempel engelsk. Heldigvis hadde jeg blitt en ekstremt god og prangende trommeslager i populære lokale band, som Laymen, og dette ga meg intelligente venninner. De lærte meg noen studiemetoder, og de veiledet meg i engelsk grammatikk og andre fag. De fikk meg også til å studere ungdomsskole- og vgs-bøker. Dette gjorde det mulig for meg å ta igjen mine enorme utdanningsunderskudd. Så gjennom deres sjenerøse hjelp kompenserte jeg for et sinn som fortsatt spontant dannet hull som sveitserost. Jeg kompenserte godt nok til å gå videre gjennom college. Et vendepunkt var mot slutten av ungdomsskolen. Det var da jeg oppdaget Adelle Davis bøker om ernæring og begynte å ta megadoser med kosttilskudd. Dette kurerte ikke min kognitive dysfunksjon, men det forbedret den nok slik at jeg gjorde det bedre på college. Da jeg gikk over til University of West Florida, snek jeg meg også inn. På grunn av mine dårlige karakterer på ungdomsskolen, ville de ikke tillate meg å komme inn. Men så ble det oppdaget at faren min døde i luftforsvaret, og på grunn av en merkelig regel, kvalifiserte det meg til å bli tatt inn. Jeg fikk ikke det jeg anser som normal kognitiv funksjon før jeg fikk vite at jeg var skjoldbruskkjertelhormonresistent. Det var da jeg begynte å ta Cytomel i slutten av trettiårene. Etterpå trengte jeg ikke å kompensere for dårlig mental funksjon, men mine kompenserende metoder (som hukommelsesteknikker) var blitt en vane da. Jeg bruker dem fortsatt. Med en normalt fungerende hjerne, hvis jeg skal holde en presentasjon på en konferanse, bruker jeg disse minneteknikkene slik at jeg slipper å bruke notater under presentasjonene mine. 3. Ble Dr. Lowes tilstand forårsaket av Hashimoto? Nei, jeg har aldri hatt antistoffer. Jeg hadde også referanseområde TSH og skjoldbruskhormonnivåer. Selv mine TRH-stimuleringstestresultater var innenfor referansen. 4. Varierer din nåværende dose av T3? Min gjør det ikke så ofte nå for tiden. I årene som gikk, følte jeg av og til at jeg burde redusere mine vanlige 150 mcg T3 litt. Andre ganger følte jeg at jeg burde øke den litt. Jeg har vanligvis redusert eller økt den med 12,5 mcg. For mange år siden ble imidlertid de nye instrumentene kalt indirekte kalorimetre tilgjengelige for måling av basal metabolic rate (BMR). Siden jeg begynte å bruke disse instrumentene, hvis jeg føler at jeg trenger å endre dosen min, så måler jeg basalstoffskiftet. Jeg kjører også EKG og måler spenningen til hjertets R-bølger. Når jeg ser at BMR-en min er akkurat der den skal være, og R-bølgespenningen min er der den skal være, lar jeg T3-dosen stå der den er. Jeg venter, og vanligvis innen noen få dager har jeg mistet følelsen av at jeg må redusere eller øke dosen. Dette har hindret meg i å endre dosen min veldig ofte. Det gjør jeg sjelden, og bare i blant, i løpet av et par år. Jeg tror at følelsen min av at jeg trenger å endre dosen min vanligvis skyldtes en annen faktor, for eksempel utilstrekkelig søvn, allergi-indusert tretthet eller en fase i kronobiologien min. Begrepet kronobiologi refererer til de biologiske og psykologiske syklusene til levende organismer når de tilpasser seg rytmene til solen og månen. Syklusene er sannsynligvis en kilde til mye forvirring om man er på riktig dose skjoldbruskkjertelhormon, eller riktig produkt for den enkelte. Det er viktig å tenke på at en fase av de kronobiologiske syklusene dine kan forklare følelsen din av at du trenger mer eller mindre skjoldbruskhormon. Noen ganger er det best å bare vente og se om oppfatningen endres over tid. 5. Hvor nyttig er en revers T3-test for å diagnostisere hypotyreose? Jeg tror testen er av praktisk talt ingen verdi for å diagnostisere hypotyreose, hvis vi med hypotyreose mener skjoldkjertelhormonmangel. Når skjoldbruskkjertelen produserer for lite T4 og T3, er mindre av disse to hormonene tilgjengelige. Den store hoveddelen av det skjoldbruskkjertelen produserer og frigjør til blodet er T4. Med en mindre enn vanlig mengde T4 tilgjengelig, er det sannsynlig at mer av det vil bli konvertert til T3 i stedet for revers T3. Dette skyldes antagelig et behov for å holde T3 høy nok til å opprettholde effektiv cellefunksjon. Også antagelig vil revers T3-produksjon fra T4 avta til en viss grad. Som et resultat kan vi ved moderat til alvorlig hypotyreose finne lav T4, lav til middels T3 og lav revers T3. Men så vidt jeg vet, har ingen forskere vist at dette laboratorieresultatmønsteret er nyttig for å diagnostisere hypotyreose. Dette mønsteret i hypotyreose er bare en oppfatning basert på prinsipper. Men i praksis har jeg sjelden sett dette mønsteret hos hypotyreosepasienter. Jeg tror grunnen er at når nivåene av TSH og skjoldbruskkjertelhormon er innenfor referansen, varierer nivåene deres (som japanske forskere sier) dramatisk hvert 30. minutt eller så. Det er ingen sammenheng fra tretti-minutters periode til tretti-minutters periode, dag-til-dag og uke-til-uke. Etter min mening har revers T3 tjent oss best ved å diagnostisere en tilstand som har en rekke navn: euthyroid sick syndrome, lavt T3 syndrom og non-thyroidal illness syndrome. Ordet euthyroid betyr selvfølgelig at personen har TSH-, T4- og T3-nivåer innenfor riktig område. I denne tilstanden skiller hypothalamus ut mindre TRH, hypofysen utskiller mindre TSH, og mindre skjoldbruskhormon transporteres inn i cellene. Dessuten blir enzymet kalt 5-prime deiodinase, som omdanner T4 til T3, langt mindre aktivt. Et annet enzym, 5 deiodinase (ingen prime som en modifikator) blir mer aktivt og konverterer mer T4 til reversert T3. Ordene "sick syndrome" er noe misvisende. Det begrepet brukes antagelig fordi tilstanden først ble identifisert hos syke mennesker, for eksempel anorektikere og sykehuspasienter i kritisk tilstand. Studier viste at pasientene hadde kraftig økte kortisolnivåer. Det er deres høye kortisolnivåer som hemmer enzymet (5-prime deiodinase) som omdanner T4 til T3. Jeg har ikke funnet noe bevis på at denne tilstanden blir kronisk, slik Dr. Dennis Wilson foreslo. Forskningslitteraturen viser i stedet at i løpet av en uke eller to øker TSH-sekresjonen og 5-prime dejodinase slipper unna inhiberingen av kortisol. Dette skjer selv om personens kortisolnivåer forblir høye. For eksempel, hvis personen gjennomgår langvarig behandling med prednison, innen en uke eller to, går TSH-nivået tilbake til sitt tidligere nivå og 5-prime deiodinase blir normalt aktiv igjen. Gamle studier viser at i gjennomsnitt konverterer de fleste mer enn 50 % av T4 til revers T3; tilsvarende omdanner de mindre enn 50 % av T4 til det metabolsk aktive hormonet T3. Og nivåene av revers T3 svinger opp og ned gjennom dagen. På grunn av dette er jeg aldri sikker på å komme til en konklusjon om at noen har et problem med høy revers T3, ikke med mindre personen har hatt flere mål på revers T3 over en 24-timers periode. I likhet med TSH varierer nivåene av fritt T4, fritt T3, revers T3 dramatisk hvert 30. minutt eller så. Avhengig av når en persons blod tas eller spytt tas. Noen ganger vil nivåene variere nok til at en kliniker vil gi pasienten en annen diagnose enn den han eller hun ville ha gitt 30 minutter før eller etter at blod- eller spyttprøven ble tatt. Så blodnivåene varierer raskt. På grunn av dette tror jeg ikke revers T3 eller de andre laboratorietester generelt er veldig nyttige. Jeg tror imidlertid revers T3 er nyttig under én omstendighet: når vi har nok mål til å få gjennomsnitt over tid, og når nivåene regelmessig er langt utenfor rekkevidde. Så, etter mitt syn, kan revers T3 være nyttig, men jeg tror dens nytte er begrenset, noe som gjelder for TSH og andre skjoldbruskhormonnivåer. 6. Hva er skjoldbruskkjertelresistens og hvordan behandles det? Spørsmål: "Jeg kan ikke bruke T4 eller naturlig tørket skjoldbruskkjertel, tåler bare cytomel, men legen min vet ikke hvor mye T3 han skal gi meg. Jeg ser ikke ut til å få hypertyreose i det hele tatt med 100 mcg, men det virker litt mye. Jeg er en 62 år gammel kvinne. Jeg har blitt diagnostisert med lave målinger, av en kardiolog, men visste aldri før jeg hørte deg i kveld at dette var koblet sammen. Folk sier at for mye T3 vil forårsake hjerteproblemer. Jeg vil gjerne høre hva du har å si!" Dr. Lowe: Med mindre en person tar en daglig dose av T3 som er for høy for ham eller henne, så er det svært usannsynlig at T3 vil forårsake hjerteproblemer. Det samme gjelder imidlertid for T4. Husk at T4 ikke er et hormon; det er et prohormon og er metabolsk inert til det omdannes til T3. Så hvis det var sant at å ta for mye T3 forårsaker hjerteproblemer, ville det samme vært tilfelle med å ta for mye T4, fordi det vil bli konvertert til T3. Den eneste personen som en liten dose T3 ville være skadelig for ville være noen med et ekstremt skjørt hjerte. Blant vanlige oppegående mennesker er dette ekstremt sjeldent. Når en person begynner å ta en effektiv dose av T3, slår hans eller hennes tidligere understimulerte hjerte mer kraftig. Personen er ikke vant til å føle vibrasjonene som produseres av den kraftigere projeksjonen av blod ut av det venstre store hjertekammeret (ventrikkelen) mot den indre veggen av aorta. På grunn av dette oppfatter personen bankingen. Mange mistolker bankingen som overstimulering av hjertet. Faktisk er det bare en normal forekomst, som hos personer som ikke har vært hypotyreose. Oppfatningen av bankingen er vanligvis forsterket hvis personen ligger på en seng. Sengen fungerer som en abosorberende flate, som forsterker oppfatningen av banking og kan skremme personen. Men hvis personen forstår at bankingen er et ufarlig fenomen, vil han eller hun bli slutte å legge merke til det etter en uke eller to. Dunkingen fortsetter, men personen er da ikke klar over det. Selvfølgelig, hvis hjertet slår for raskt, si mer enn 90 til 100 slag per minutt i hviletilstand, er det mulige andre forklaringer enn for mye T3. Hvis personens dose er for lav, for eksempel, 90 til 100 mcg per dag, er sjansen stor for at problemet er noe relatert til overaktivitet av det sympatiske nervesystemet. Lavt eller høyt blodsukker er en vanlig årsak til overaktiviteten. B-kompleks vitaminmangel, som B1 og B12, kan også være årsaken til den raske hjertefrekvensen. Når slike andre faktorer samhandler med T3 for å forårsake en rask hjertefrekvens, er den riktige måten å lindre problemet med ikke å stoppe T3 helt. Det er riktig å redusere dosen lavt nok til å lindre den raske hjertefrekvensen, og deretter identifisere og rette opp det andre problemet. Da skal personen kunne bruke en dose T3 som er høy nok til å være fullt effektiv uten å få hjertet til å slå for fort. Forresten, før TSH-plagen kom til å ramme pasienter for rundt førti år siden, spesifiserte Physicians Desk Reference hva en full erstatningsdose av T3 var for en person som ikke har skjoldbruskkjertel. Doseringsområdet var 75 til 100 mcg. Så dine 100 mcg vil ikke nødvendigvis bli ansett som for høye. Dosering er imidlertid alltid svært individuelt. På grunn av det, er spørsmålet om det er for høyt, akkurat nok eller for lite for deg som individ. I spørsmålet ditt skrev du, "Folk sier at for mye T3 vil forårsake hjerteproblemer". Jeg vil omformulere uttalelsen til; "For mye T3 for en bestemt person kan forårsake hjerteproblemer". Jeg har sett mange pasienter som var tyreotoksiske fra T4 alene, T4/T3-produkter og T3 alene som ikke hadde noen uønskede hjerteeffekter. Det er selvfølgelig tryggest å unngå noe mer enn mild og kortvarig overstimulering av skjoldbruskkjertelhormon, selv om endokrinologisk spesialitet har grovt overdrevet potensialet for skade. 7 . Har du en artikkel om T3 som du kan linke til? Dr. Lowe: På lenken nedenfor er svaret mitt til en lege som hevdet at ingen burde ta T3 og at det er farlig. Jeg håper svaret mitt til ham er nyttig: http://www.drlowe.com/jcl/comentry/t3dangerous.htm

Skrevet av Thyroid Patient Advocacy Originalspråk: Engelsk En av de tidlige metodene for å behandle en underaktiv skjoldbruskkjertel var å steke sauens skjoldbruskkjertel og spise den med ripsgelé eller konjakk. Dette ble ansett å foretrekke fremfor tidligere behandling med poding av sauekjertler under huden til skjoldbruskkjertelpasienter eller injeksjon av skjoldbruskkjertelekstrakt (1). I 1894 introduserte E. Merck et av de første skjoldbruskkjertelpreparatene i verden (Triiodothyronine siccatum) (2). Ifølge Burgess ble en kvinne i USA først behandlet for hypotyreose med skjoldbruskekstrakt i 1896. Hun begynte å ta det da hun var 39 år gammel, og fortsatte behandlingen resten av livet til hun døde i en alder av 91 (3). Naturlig tørket svineskjoldkjertelekstrakt inneholder hormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3), samt T2, T1 og kalsitonin. T2 anses som nødvendig for produksjon av dejodinase-enzymet som hjelper til med å omdanne T4 til T3. T3 er det aktive hormonet som regulerer stoffskiftet og er av kort varighet i kroppen. T4 har mye lengre halveringstid i kroppen. T1s fysiologiske rolle ble fortsatt evaluert inntil ganske nylig da det ble funnet at T1 har en innflytelse på den elektriske inngangen og ladningen til hjernen og ulike psykiske lidelser, inkludert multippel sklerose og Lou Gehrigs syndrom, som kan være et resultat av ikke nok T1 å lade opp hjernen. (4) Ny forskning tyder på at selv om forbindelsen, kjent som T1-amin, er et derivat av tyroksin, et essensielt skjoldbruskkjertelhormon som påvirker utvikling, kroppstemperatur, metabolsk hastighet og hjerteytelse, har den motsatt effekt av tyroksin. (5). Denne forskningen tyder også på at T1-amin påvirker flere organsystemer. Følgelig, hvis dets molekylære og cellulære handlinger kan beskrives nøyaktig, vil leger være i en bedre posisjon til å behandle en rekke kardiovaskulære og endokrine sykdommer, så vel som psykiske lidelser. David Grandy, Ph.D., førsteamanuensis i fysiologi og farmakologi, og celle- og utviklingsbiologi ved OHSU School of Medicine: "her trodde vi at vi kjente skjoldbruskkjertelhormonet så godt, bare for å finne ut at det er dette helt nye aspektet av det," sa Grandy, medforfatter av en studie publisert i en nettutgave av tidsskriftet Nature Medicine. T1-amins normale funksjon i kroppen kan være å motvirke, eller holde i sjakk, skjoldbruskkjertelhormonets handlinger." (6) I nesten 60 år var tørket svineskjoldkjertel den eneste skjoldbruskkjertelbehandlingen og ble brukt med suksess fra 1894 til 1958, da syntetiske T4-medisiner først dukket opp på markedet. Siden den gang har leger i økende grad sett på tørket skjoldkjertelekstrakt som gammeldags og foreldet. Dessverre stoppet undervisningen om bruken av naturlig skjoldkjertelekstrakt i medisinske skoler plutselig i 1975, og mange leger er utrente i bruken. Mange pasienter på Internett-støttegrupper for hypothyroidpasienter har rapportert at legene deres aldri har hørt om tørket skjoldbruskkjertel/NDT. Leger henter sin informasjon om legemidler hovedsakelig fra universiteter og fra farmasøytiske selskaper. Når en medisinsk behandling med en lang suksesshistorie blir byttet ut til fordel for en behandling som noen ganger virker, men som generelt sett er mindre effektiv og er dyrere, har leger og pasienter et alvorlig problem. Omtrent samtidig som naturlig tørket skjoldbruskkjertel ble byttet ut til fordel for syntetiske preparater, ble det fremsatt et lignende argument for morsmelkerstatning fremfor naturlig morsmelk. Morsmelkerstatning ble markedsført som overlegen naturlig morsmelk, og mødre som ammet babyene sine i stedet for å gi dem morsmelkerstatning ble sett på som kanskje mindre godt informert. Den situasjonen har snudd totalt siden den gang. Troen på at syntetisk T4 er overlegen naturlig uttørket skjoldbruskkjertel, som inneholder alle skjoldbruskkjertelhormonene, eksisterer fortsatt blant endokrinologer og allmennleger. Spørsmålet oppstår om hvordan disse legene fikk inntrykk av at tørket skjoldbruskkjertel er ustabil. Følgende sitat fra "Bibelen om skjoldbruskkjertelbehandling", Goodman og Gilmans The Pharmacological Basis of Therapeutics, gir kaster lys på dette spørsmålet. "For flere år siden (1963) kom et stort parti materiale i hendene på en rekke distributører i USA og Europa, og selv om det hadde riktig jodinnhold, viste det seg senere å ikke være skjoldbruskkjertelekstrakt i det hele tatt. Denne episoden ga tørket skjoldbruskkjertelekstrakt et dårlig navn fordi flere publikasjoner rundt omkring, om 'upåliteligheten til skjoldkjertelekstraktet', dukket opp før svindelen ble avdekket." Det mest kjente merkenavnet for tørket skjoldbruskkjertel er Armour Thyroid, produsert av Forest Pharmaceuticals Inc. i USA. Armour og flere andre skjoldbruskkjertelmedisiner ble utviklet da kongressen vedtok Kefauver-Harris Drug Efficacy Amendments fra 1962, for å skjerpe kontrollen over medisiner. I forkant av markedsføring av et legemiddel, måtte firmaer bevise sikkerhet og effektivitet for produktene som var tiltenkt. Kravet ble brukt med tilbakevirkende kraft til 1938, da FDC-loven ble vedtatt. Legemidler fra før 1938 var tillatt fordi de generelt ble anerkjent som trygge og effektive, forutsatt at ingen bevis for det motsatte utviklet seg. Det ble utviklet for mye bevis på det motsatte angående levotyroksinproduktene, og FDA bestemte at ingen av dem var generelt anerkjent som trygge og effektive, så levotyroksinproduktene mistet sine privilegier og måtte gå gjennom NDA-prosessen. Armour beholdt sin status siden det ikke ble funnet bevis for tvil angående dens trygge og effektive status. Fram til rundt 1970 ble hormonkonsentrasjonene av skjoldbruskkjertelmedisiner titrert basert på jodinnhold, men siden den gang har de alle (inkludert tørket skjoldbruskkjertel) blitt analysert etter hormoninnholdet. Imidlertid har tørket skjoldbruskkjertel blitt analysert på samme måte som andre medisiner for skjoldbruskkjertelhormon i flere tiår (7), og NDT tilbakekalles langt sjeldnere for stabilitetsproblemer enn det syntetiske motstykket blir. For detaljer, se et nyhetsgruppeinnlegg fra 2003 som sammenligner tilbakekallinger av forskjellige skjoldbruskkjertelmedisiner fra FDA (8). Dr. Raymond Peat uttaler: Da syntetisk T4 først ble tilgjengelig, og hos friske unge menn fungerte det "som skjoldbruskkjertelhormonet", innså eldre utøvere at det ikke var metabolsk sett det samme som det tradisjonelle skjoldbruskkjertelstoffet, spesielt for kvinner og alvorlig hypothyroidpasienter, men markedsføring, og dens innflytelse på medisinsk utdanning, førte til den falske ideen om at standard Armour Thyroid USP ikke var riktig standardisert, og at visse tyroksinprodukter var det, til tross for at begge disse ideene ble vist å være falske» (9) Når NHS-leger blir spurt av pasienter hvorfor de ikke foreskriver Armor Thyroid for pasienter som ikke er i stand til å tolerere T4 (Levotyroksin), er typiske svar: 1. Armor Thyroid ble funnet å ha hatt potensproblemer tidligere 2. Armor Thyroid er et upålitelig preparat når det gjelder aktiv skjoldbruskkjertel. 3. Det er ingen tilstrekkelig kvalitetskontroll. 4. Medisinkontrollkomiteen vil ikke tillate at dette produktet lisensieres på grunn av tidligere potensproblemer. 5. Tyroksin er den eneste medisinen som gir jevne hormonnivåer. 6. På grunn av problemer rundt "kugalskap" og andre plager, er noen motvillige til å tilby dyrebasert terapi til pasienter når et trygt, effektivt godt studert syntetisk preparat er allment tilgjengelig. Som bestemt av Armour Pharmaceutical Company og andre deltakende laboratorier, er innholdet av liothyronin og levotyroksin i Armour thyroid godt innenfor spesifikasjonene fastsatt av U.S. Pharmacopoeia. Presisjonen av analyseprosedyren som bestemt av Armour, Eli Lilly og FDA er betydelig bedre enn den som rapporteres av Pharmaceutical Basics (10). Det mange allmennleger ikke forstår er at skjoldbruskkjertelpulveret som inneholder de aktive ingrediensene for Armour Thyroid er avledet fra skjoldbruskkjertlene til griser og griser som er matet med korn. USDA endret kravene om fôring av jorddyrrester til griser for flere år siden. De svineskjoldbruskkjertlene som går inn i Armour Thyroid-tabletter er kun avledet fra dyr som går inn i matforsyningen i USA. Hvis noen dyr ble avvist fra matforsyningen, ville skjoldbruskkjertelen aldri komme inn i Forest Pharmaceuticals-produktet. Armour Thyroid har vært på det amerikanske farmasøytiske markedet i over 100 år, og det er ingen rapporter om at noen Armour Thyroid-pasienter noen gang har fått CJD”. Som noen endokrinologer antyder, vil T4-erstatning (og T4/T3-erstatning, som de fraråder) faktisk fungere bra for noen hypothyroidpasienter. For andre er imidlertid syntetiske erstatningsterapier klart ineffektive. Armor er svært effektivt for mange hypothyroidpasienter, som ofte har langvarige symptomer på syntetisk medisin. Det absorberes mer fullstendig og mer konsekvent enn ren T4 fordi alle hormonene er proteinbundet, som er den naturlige måten for hormonene å bli absorbert. I den naturlige, uttørkede formen ser det ut til at T3 sprer effektene jevnere, noe som forårsaker færre opp- og nedturer som pasienter ofte opplever med syntetisk T3. For mange pasienter lindrer det å ta uttørket skjoldbruskkjertel i stedet for T4 alene eller til og med en T4/T3-kombinasjon mange symptomer som ikke ble reversert tidligere Armour Thyroid har ikke stabilitetsproblemene de syntetiske T4-medisinene er kjent for. Den er bemerkelsesverdig jevn og godt absorbert og styrken er tilstrekkelig standard til at variasjon ikke kan påvises klinisk (11). Det er et svært tilfredsstillende preparat for klinisk bruk og til de fleste formål; uttørket skjoldbruskkjertel er å foretrekke fremfor enhver annen type skjoldbruskkjertelpreparat for mange mennesker (12). En studie fra 2001 som tilsynelatende fikk lite varsel, beviser hva skjoldbruskkjertelpasienter har sagt i årevis uttørket skjoldbruskkjertel er mer effektivt for å lindre symptomer på hypotyreose enn de syntetiske hormonene (13). I dag består The Endocrine Societys medlemmer av over 11 000 forskere, leger, lærere, sykepleiere og studenter i mer enn 80 land. Siden denne foreningen tidligere har gjennomført forsøk på syntetisk T4 v T3, burde det ikke være umulig for dem å gjennomføre en stor, multisenter, dobbeltblind, randomisert, kontrollert studie for å bevise effekten eller ikke av T4 v T4/T3 kombinasjon v. naturlig uttørket svineskjoldbruskkjertelekstrakt (Armour Thyroid). Pasienter som lider av en underaktiv skjoldbruskkjertel som bor i Storbritannia og som har dratt nytte av å bytte fra syntetisk til naturlig skjoldbruskkjertelekstrakt (Armour), ville utvilsomt bli forbauset og forferdet over å lese Endocrine Societys prøverapport som nok en gang indikerte at syntetisk T4 alene gir det eneste svaret til denne betingelsen (14). Referanser: George R. Murray, M.D., D.C.L., F.R.C.P., The Life History Of The First Case Of Myxoedema Treated By Thyroid Extract British Medical Journal; March 13 1920:359-360. Merck Thyroid History http://www.thyrolink.com/service/history.htm Burgess AM. Myxoedema, Controlled by Thyroid Extract for 52 years: Case. Ann Int Med 1946;25:146-150 D. A. Versendaal and Dawn Versendaal-Hoezee “Contact Reflex Analysis” Hoezee Marketing, 1993, p. 33. 3-Iodothyronamine is an endogenous and rapid-acting derivative of thyroid hormone Katherine Suchland, Paul Kruzich, Dane Crossley II and James Bunzow, Department of Physiology and Pharmacology, OHSU; Matthew Hart, Department of Pharmaceutical Chemistry and Cellular & Molecular Pharmacology, UCSF; Grazia Chiellini, Sabina Frascarelli, Simonetta Ronca-Testoni, Riccardo Zucchi, Dipartimento di Scienze dell’Uomo e dell’Ambiente, Sezione di Biochimica, Universita di Pisa, Italy; Yong Huang and Emil Lin, Department of Biopharmaceutical Sciences, UCSF; and Daniel Hatton, Department of Behavioral Neuroscience, OHSU. Oregon Health & Science University, the University of California, San Francisco (UCSF) and Universita di Pisa, Italy. Nature Medicine 10, 638 642 (2004) Published online: 16 May 2004,http://www.nature.com/nm/journal/v10/n6/abs/nm1051.html Blumberg KR, Mayer WJ, Parikh DK, Schnell LA: Liothyronine and levothyroxine in Armour thyroid. J Pharm Sci 1993; 76: 346. FDA Enforcement Report Index http://www.fda.gov/opacom/Enforce.html Letter from Raymond Peat,Independent Research, Eugene,Oregon. http://bmj.bmjjournals.com/cgi/eletters/314/7088/1175 Basier VW, Hertoghe J, and Eeekhaut W. Thyroid Insufficiency. Is Thyroxine the Only Valuable Drug? J Nutr Environ Med 2001;11:159-166. Determination of Liothyronine and Levothyroxine in Thyroid Preparations by Liquid Chromatography: Steven L. Richheimer and Charlotte B. Jensen. Received February 14, 1985, from the Quality Control Laboratory, Pharmaceutical Basics, Inc., Denver, CO 80223. Accepted for publication November 14, 1985 Gilman AG. Page 1479 in: Goodman and Gilman’s the Pharmacological Basis of Therapeutics. 4th ed. The Macmillan Company, 1970. Salter WT: Symposium on Hormones. New Engl J Med 1941;709 Basier VW, Hertoghe J, and Eeekhaut W. Thyroid Insufficiency. Is Thyroxine the Only Valuable Drug? J Nutr Environ Med 2001;11:159-166. (Sawka.A. et.al.Does a Combination Regimen of Thyroxine (T4) and 3,5,3Triiodothyronine Improve Depressive Symptoms Better Than T4 Alone in Patients with Hypothyroidism? Results of a Double-Blind, Randomized, Controlled Trial, Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism, JCEM 2003 88: 4551-4555)

Skrevet av Keith Littlewood Originalspråk: Engelsk Da jeg fullførte mastergraden min i endokrinologi, la jeg litt innsats i å demonstrere fallgruvene ved å evaluere skjoldbruskkjertelens funksjon via skjoldbruskkjertelstimulerende hormon og skjoldbruskkjertelhormonene. Det var nyttig å vise hvordan de noe grove, men nyttige variablene kroppstemperatur (Tb) og hjertefrekvens (Hr) kan indikere en lav metabolsk tilstand. Det fikk meg til å tenke på alle de andre nyttige potensielle markørene for metabolsk nedgang assosiert med hypotyreose eller en funksjonell hypothyroid tilstand som en person kan be om å sikkerhetskopiere forslagene om lav skjoldbruskfunksjon. For det første er det nyttig å avklare hvor en person befinner seg med aspekter av Tb og Hr. Jeg hadde en klient som kom til meg ekstremt irritert fordi legen hennes hadde ledd av henne for å bruke et termometer for å etablere metabolsk funksjon, men sluttresultatet var at hun ble satt på skjoldbruskkjertelhormon. Å forstå om du som individ eller din klient er i en sympatisk, kompenserende tilstand er avgjørende for å bestemme kompensert kontra faktisk Tb og Hr. I en kompenserende tilstand med lav tilgjengelighet, assimilering eller utnyttelse av skjoldbruskkjertelen vil kroppen øke adrenalin, noradrenalin og kortisol som en midlertidig respons for å opprettholde homeostase (Peat, 1999) (Fommei & Iervasi, 2002). Hvis du spiser godt, spiser lite anti-metabolsk mat og spiser regelmessig, er dette kanskje ikke tilfellet, og en funksjonell hypotyreose kan sannsynligvis utelukkes. Imidlertid vil langsiktig subklinisk eller uoppdagbar hypotyreose ofte gå gjennom et kompenserende stadium og rekruttere sympatiske hormoner for å opprettholde funksjonen. Siden skjoldbruskkjertelhormon gjennomsyrer alle funksjonsnivåer, er det nyttig å vurdere noen av de systemiske mekanismene som skjoldbruskkjertelen påvirker, slik at engangsmedisiner kan unngås. Glukose i blodet – økt og deretter redusert ved hypotyreose Blodtrykk – redusert og deretter økt ved hypotyreose Kolesterolnivåer – økt ved hypotyreose Energiproduksjon – redusert ved hypotyreose Fordøyelse – nedsatt funksjon deretter etter kronisk skade økt evakuering Fertilitet – redusert ved hypotyreose Puls – redusert ved hypotyreose men avhengig av kompensasjon Eggeløsning – redusert ved hypotyreose Senereflekser – redusert ved hypotyreose Systemiske sykdommer har en tendens til å ikke dukke opp isolert. Ervervet arv, fenotypeuttrykk, miljøstimulans og ernæring er bare noen av faktorene som gjør at forskjellige funksjonstap vises først, det er aldri en ryddig og ryddig ordnet respons med lidelse. For noen kan det være blodtrykk, i andre kolesteroløkninger eller fordøyelsesforstyrrelser. Albumin – Albumin er et viktig blodprotein som er ansvarlig for 80 % av det kolloidosmotiske trykket mellom blod og vevsvæsker og kan også transportere skjoldbruskkjertelhormoner. Under tilstander av hypotyreose er albuminmetabolismen redusert og kan ofte oppstå med hyperalbuminemi. Hypotyreose og kombinasjoner av overflødig østrogener induserer ofte vaskulær lekkasje av albumin, og dette kan også dukke opp i en persons urin. Bikarbonat - Vanligvis kan hypothyreoide personer hyperventilere, noe som øker sløsingen av karbondioksid. Bikarbonat er det alkaliske ionet som omdannes via karbonsyreanhydrase til CO2 ved regulering av cellulære pH-nivåer. Er det for surt vil karbondioksid utvises fra kroppen, dersom kronisk vil baseion bikarbonat omdannes og gå tapt, og derfor er lave nivåer av bikarbonat et vanlig funn av hyperventilering og en respiratorisk alkalose kan følge for å kompensere for CO2-tap. Fra et blod-pH-perspektiv, ettersom karbondioksid øker, letter dette Bohr-effekten, øker surheten og lar respirasjon oppstå via frigjøring av oksygen fra hemoglobin. Når pH gjenopprettes til 7,4 eller øker utover, kan det oppstå en alkalose som reduserer respirasjonshastigheten og forsøker å holde på CO2. Det er nyttig å tenke på balansen mellom bikarbonat og CO2 gjennom evakueringsfunksjoner. Under oppkast går hydrogenioner tapt og økt bikarbonatforhold. Under diaré går bikarbonationer tapt ved å øke hydrogen og acidose. Blodtrykk – Hypotyreose er velkjent for å forårsake negative kardiometabolske effekter som strekker seg til redusert blodvolum, økt gjennomsnittlig arterielt trykk MAP, økt ST-segment av EKG (elektrokardiogram) og arteriell stivhet. Hypertensjon diagnostiseres vanligvis ved 140/90 mm/HG En enkel blodtrykksmåling kan være nyttig kombinert med hvilken som helst av de omtalte markørene. Kolesterol – Broda Barnes presenterte forestillingen om at forhøyede LDL-kolesterolverdier var et klassisk tegn på hypotyreose (Barnes 1942), men fortsatt blir mange mennesker ofte foreskrevet statiner på grunn av dårlig evaluering av skjoldbruskkjertelens funksjon. LDL-reseptorer og leverregulering av kolesterol reduseres ved hypotyreose. De tidligere dataene om kolesterolverdier har vist store forskjeller når det gjelder optimale LDL-verdier, og områdene i disse dager er for å passe økonomiske kriterier i stedet for livreddende verdier. Ved nevrodegenerative sykdommer har de med høyere kolesterolverdier generelt flere positive utfall enn lavere. Jern – Du kan ha blitt fortalt at du har lavt jern basert på noen grunnleggende jern/ferritin blodprøver og bedt om å ta ekstra jern. Du føler deg bedre midlertidig og men nå med forstoppelse og mer tretthet. Sjansen er stor for at du har lav skjoldbruskkjertelfunksjon. Det kan være mange grunner til at du har lavt serumjern, og disse kan inkludere vitamin A-mangel, lav skjoldbruskkjertel og en stresset vevsrespons ofte kalt CDR eller Cell danger response. En jerntest selv med RBC kan være lite relevant. Mange kvinner blir ofte feilinformert om at menstruasjonssyklusen korrelerer med økt jernbehov. Menstruasjonsstrøm ser ikke ut til å korrelere med jerntap, og de fleste underskudd kan opprettholdes av rødt kjøtt og en økt opptaksformidler som vitamin C. Hvis du opplever en infeksjon eller sykdom, er det ofte nødvendig med vitamin A for å øke jernstatus. For å kunne vurdere jernbehovet på en adekvat måte, er ytterligere test av ferritin nødvendig, Total jernbindingskapasitet (TIBC) og % transferrinmetning. Det er ofte sjelden at anemien sier at alle rapporterer er relatert til et faktisk jernunderskudd. I åpenlyse tilstander av hypotyreose er lave nivåer av jern og ferritin vanlige, mens TIBC ofte er forhøyet (Dahiya et al., 2016). Dette kan være et nyttig verktøy for å vurdere en subklinisk eller uoppdagbar tilstand av hypotyreose fra vanlig skjoldbruskbiokjemi. Anemi i mange former er et produkt av lav skjoldbruskkjertelfunksjon. Prolaktin – Produsert av hypofysen, vanligvis fra stimulering fra hypothalamus, tillater redusert dopamin stimulering av prolaktin (PRL). På samme måte stimulerer et overskudd av østrogen både prolaktin og TRH. Østrogen er velkjent for å undertrykke skjoldbruskhormonomdannelse og derfor kan PRL være en nyttig refleksjon av østrogenstimulering av laktotrofene, som utskiller PRL. De med hypotyreose produserer generelt mer PRL er assosiert med hyperprolaktinemi og hjertesykdom (Binita, Suprava, Mainak, Koner, & Alpana, 2009) (Reuwer et al., 2009) Antall røde blodceller – En rekke studier gir forskjellige syn på totale røde blodlegemeindekser, men et mønster som finnes ved hypotyreose er redusert antall røde blodlegemer (RBC), hemoglobin (H) og hematokrit (HCT). Økt rød distribusjonsbredde (RDW) korrelerer imidlertid med økende TSH. Økt RDW er ofte funnet forhøyet i kardiovaskulær sykdom (en velkjent faktor negert av Barnes originale studier), og assosiert med et dårligere resultat (Danese, Lippi, & Montagnana 2015). Siden dette også ser ut til å øke under subklinisk hypotyreose, øker RDW og reduserende RBC-antall kan være en nyttig observasjon. Sex Hormone Binding Globulin – SHBG er et protein som har blitt foreslått som en nyttig markør for å diagnostisere perifer resistens av skjoldbruskkjertelhormon. Dette i seg selv er ment å være ganske sjeldent, men jeg tror generelt at økte forurensningshastigheter til syvende og sist vil påvirke perifer motstand, ikke bare ved modulering av skjoldbruskhormon- og østrogenreseptorer (THR og ER), men konvertering og transport. Optimal tyreoidearegulering reguleres av dejodinase-enzymene som også har effekt på monokarboksylattransportører 8 og 10 (MCT 8 og MCT 10. MCT 8 regulerer overføring av skjoldbruskkjertelhormon til cellekjernen. Alle de ovennevnte faktorene ser ut til å være negativt påvirket av forurensning som polyaromatiske hydrokarboner og mange andre (Annamalai & Namasivayam, 2015) (Oliveira, Chiamolera, Giannocco, Pazos-Moura, & Ortiga-Carvalho, 2018). Redusert SHBG (og manglende økning med ytterligere TH) kan være en markør for en perifer resistens hvis TH er forhøyet (og likevel kan den kliniske presentasjonen være hypothyroid). Vanligvis vil mange leger være raske til å diagnostisere hypertyreose. Dette kan også avklares av de godt dokumenterte økningene i revers T3, men representerer et alternativ å vurdere. Woltman’s tegn – Senerefleksen ble brukt effektivt for å observere lavenergitilstander. Dårlig skjoldbruskkjertelregulering betydde dårlig adenosintrifosfatproduksjon (ATP eller energiforbindelse). Lav energi, redusert bevegelse, dårlig muskelavslapning (Burkholder, Klaas, Kumar, & Boes, 2013)(HOUSTON, 1958). Denne testen har blitt mislikt av moderne endokrinologer, og jeg vil legge til at kanskje til og med kompenserende mønstre for adrenalinproduksjon og nociseptive, mekaniske og smerteproblemer kan gjøre testen mindre enn nøyaktig, men den har fortsatt verdi i sammenheng med de nevnte testene. Markør Optimal ranges International Albumin < 4.0g/dL or 40g/L Bicarbonate 25-30 mmol/L Blodtrykk Systole < 140 Diastole < 90 mm/Hg (variable) Jern 8.8 -17. Umol/L Ferritin Female: 10-122 ug/L Male: 33-236 ug/L TIBC 250-350 ug/L % Transferrinmetning 20-35% RBC Female: 4.0-4.5 Male: 4.2-4.9 x 1012 /L HGB Female: 135-145 g/L Male: 140-150 g/L HCT 0.37-0.44 0.40-0.48 MCV 82-89.9 fL MCH 28.0 -31.9 pg RDW <13 % LDL 5.5+ PRL (non pregnant) Female: < 10 ng/L Male: < 4 ng/ML SHBG Female: 40-120 nmol/L Male: 20-60 nmol/L Tb test 36.5 degrees on waking – 37 degrees after a good meal RHR 70-85 beats per minute Disse testene anbefales for å ha bedre samtaler om skjoldbruskkjertelfunksjonen din hvis blodprøvene kommer tilbake som normalt og likevel føler at blodprøvene ikke gjenspeiler din nåværende helse. Jeg foreslår ikke et øyeblikk at disse er fullstendig diagnostiske, men forhåpentligvis gir jeg bedre diskusjoner om skjoldbruskkjertelevaluering. Referanser: Annamalai, J., & Namasivayam, V. (2015). Endocrine disrupting chemicals in the atmosphere: Their effects on humans and wildlife. Environment International. https://doi.org/10.1016/j.envint.2014.12.006 Barnes, B. (1942). Basal temperature versus basal metabolism. Journal of the American Medical Association, 119(14), 1072–1074. https://doi.org/10.1001/jama.1942.02830310006003 Binita, G., Suprava, P., Mainak, C., Koner, B. C., & Alpana, S. (2009). Correlation of prolactin and thyroid hormone concentration with menstrual patterns in infertile women. Journal of Reproduction & Infertility. Burkholder, D. B., Klaas, J. P., Kumar, N., & Boes, C. J. (2013). The origin of Woltman’s sign of myxoedema. Journal of Clinical Neuroscience. https://doi.org/10.1016/j.jocn.2012.09.047 Dahiya, K., Verma, M., Dhankhar, R., Ghalaut, V. S., Ghalaut, P. S., Sachdeva, A., … Kumar, R. (2016). Thyroid profile and iron metabolism: Mutual relationship in hypothyroidism. Biomedical Research (India). Danese, E., Lippi, G., & Montagnana, M. (2015). Red blood cell distribution width and cardiovascular diseases. Journal of Thoracic Disease. https://doi.org/10.3978/j.issn.2072-1439.2015.10.04 Fommei, E., & Iervasi, G. (2002). The role of thyroid hormone in blood pressure homeostasis: Evidence from short-term hypothyroidism in humans. Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism. https://doi.org/10.1210/jcem.87.5.8464 HOUSTON, C. S. (1958). The diagnostic importance of the myxoedema reflex (Woltman’s sign). Canadian Medical Association Journal. Oliveira, K. J., Chiamolera, M. I., Giannocco, G., Pazos-Moura, C. C., & Ortiga-Carvalho, T. M. (2018). Thyroid function disruptors: from nature to chemicals. Journal of Molecular Endocrinology. https://doi.org/10.1530/jme-18-0081 Peat, R. (1999). Thyroid Therapies, Confusion and Fraud. Retrieved from http://www.raypeat.com/articles/articles/thyroid.shtml Reuwer, A. Q., Twickler, M. T., Hutten, B. a, Molema, F. W., Wareham, N. J., Dallinga-Thie, G. M., … Khaw, K.-T. (2009). Prolactin levels and the risk of future coronary artery disease in apparently healthy men and women. Circulation. Cardiovascular Genetics, 2(4), 389–395. https://doi.org/10.1161/CIRCGENETICS.109.853572

Skrevet av E ndocrinologyatglasgowroyalinfirmary , October 27, 2017 Originalspråk: Engelsk Interessen for "endokrine" kjertler begynte i antikken da de mest åpenbare organene som var tilgjengelige for kniven, testiklene, noen ganger ble fjernet enten for å gjøre haremet trygt, eller for å forlenge varigheten av den mannlige sopranstemmen inn i voksen alder. På et kulinarisk notat gjorde fjerning av testikkel en hane til en kapong som var mye mer velsmakende. Den andre vanlige presentasjonen av endokrin sykdom var tørste, rikelig produksjon av urin og vekttap. Beskrivelser av denne tilstanden kan sees i medisinsk litteratur fra egyptiske papyrus, og fra indiske, kinesiske, greske og arabiske kilder. I det andre århundre e.Kr. skapte Aretaeous of Cappadocia [1] navnet "diabetes", selv om det ikke var før på 1600-tallet at den engelske anatomen og legen Thomas Willis la til "mellitus" til diabetes med tanke på urinens søte natur. produsert. Det var imidlertid fremveksten av anatomi og fysiologi som vitenskapelige disipliner som konsentrerte sinnet om de vevet i kroppen som så ut som kjertler eller organer og hadde en rik blodtilførsel, men som ikke hadde noen kanaler (blodkjertler). [2] En skjoldbruskkjertelfortelling Den andre kjertelen som var relativt tilgjengelig for kniven, spesielt hvis den er forstørret, var skjoldbruskkjertelen. Kineserne brukte brent svamp og tang for å behandle struma over mange årtusener. I 150 e.Kr. anerkjente Hippokrates og Platon denne behandlingen og trodde at skjoldbruskkjertelen smurte strupehodet. Thomas Wharton , lege i anatomi i 1656, skrev om anatomien til kjertelen at han trodde den var der for å varme opp strupehodet. Han kalte den "skjoldbruskkjertelen" etter det gamle greske skjoldet med en lignende uttale. På tysk er skjoldbruskkjertelen ‘die Schilddrüse’, skjoldkjertelen. To andre anatomister, fra Holland, Frederik Ruysch på 1600-tallet, fra Sveits Albrecht Von Haller på 1700-tallet og Thomas Wilkinson King som var fysiolog på begynnelsen av 1800-tallet i Storbritannia, lurte hver på om skjoldbruskkjertelen utviklet et sekresjon som ble båret bort av årer. Skjoldbruskkjertelens historie på 1800-tallet var imidlertid en fortelling om tre strømmer som konvergerte etter hvert som kunnskap om funksjonen dukket opp. Disse strømmene var jod, struma og kretinisme eller hypotyreose. I 1811 tok den franske kjemikeren Bernard Courtois ut brus fra brent tang på grunn av mangel på vanlig vedaske. Han prøvde å rense avleiringen på bunnen av kobberekstraksjonskarene sine med svovelsyre og la umiddelbart merke til en intens fiolett damp som kondenserte i form av krystaller. Ved runde ruter nådde krystallene til slutt både den franske kjemikeren Joseph Louis Gay-Lussac og, med tillatelse fra Napoleon , Sir Humphrey Davy . Hver kjemiker identifiserte separat et nytt kjemisk element som de ble enige om å kalle "jod", eller jod, fra det greske ordet for fiolett. Det er ikke klart hvorfor jod da ble fokus for behandling av skjoldbruskkjertelforstørrelse. Opprinnelig foreslått av Dr William Prout i London, 1816 [4] , var det John Elliotson fra St Thomas' Hospital som brukte det mot struma i 1819. I 1820 brukte den sveitsiske legen Jean Francois Coindet en tinktur av jod mer utbredt med første suksess . Behandlingen hans ble stilt spørsmål ved og falt i vanry da noen individer utviklet hypertyreose (Jod-Basedow syndrom). I 1825 brukte David Scott jod for å behandle struma i Assam, India og i 1831 brukte den franske kjemikeren Jean-Baptiste Boussingault iodisert salt i dagens Columbia for samme tilstand. I 1835 beskrev Caleb H Parry etterfulgt av Robert James Graves fra Irland hypertyreose med struma og bemerket en oftalmopati. Den tyske legen Karl Adolph von Basedow rapporterte uavhengig lignende tilfeller i 1840 og koblet fast hypertyreose med tilhørende oftalmopati. I 1851 oppdaget den franske legen Caspar-Adolphe Chatin at visse goitrøse områder i Europa var assosiert med lavt miljømessig jod. Mens det nasjonale vitenskapelige samfunnet i Frankrike forble skeptisk til Chatins bevis, begynte jodprofylakse for struma for alvor. Historien om Diabetes I 1815 viste den franske kjemikeren Michel Eugene Chevreul i Paris at det søtsmakende stoffet i urinen til pasienter med diabetes var glukose. I 1848 utviklet Hermann Von Fehling , en tysk kjemiker, en kvalitativ test for glukose i urin, men det var ikke før i 1889 at bukspyttkjertelen ble involvert i diabetes. Oscar Minskowski og Joseph von Mering , begge tyske og arbeider ved universitetet i Strasbourgh, viste at hunder som ble fjernet fra bukspyttkjertelen utviklet diabetes mellitus. I 1893 viste franskmannen Edouard Hedon at poding av bukspyttkjertelvev tilbake i dyret forhindret diabetes i å oppstå. Noe som ble utskilt av bukspyttkjertelvev var viktig for forebygging av diabetes. Samme år lurte den franske forskeren Gustave-Edouard Laguesse på om øyene med vev som ble etterlatt etter bukspyttkjertelkanalbinding som ble beskrevet i 1869 av den tyske patologen Paul Langerhans , kanskje bare var kilden til stoffet som kontrollerte glukosenivåene. Konseptet med intern sekresjon på den tiden var nær. Bidrag fra fysiologi og anatomi I 1849 utførte den tyske fysiologen Arnold Adolph Berthold et klassisk "endokrint" eksperiment mens han studerte hannkjønn hos kyllinger. Han tok 6 hannkyllinger, kastrerte 4 og la igjen 2 for å utvikle hanekarakteristikker som kammer og tisser. To kastrater ble til kyllingevnukker eller kaponger med mykt kjøtt. I de to siste transplanterte han testiklene tilbake til bukhulen og fant ut at de utviklet seg normalt som haner. Han konkluderte feilaktig med at testiklene betinget blodet til å resultere i normal utvikling. Det var først i 1935 at rent testosteron ble isolert. I 1850 korrelerte Thomas Blizzard Curling fraværet av skjoldbruskkjertelvev ved obduksjon hos to barn med kretinisme. I 1855, da fysiologiske gåter tiltrakk seg de flinkeste sinnene, antok den franske fysiologen Claude Bernard at leveren på en eller annen måte kunne skille ut glukose i blodet, mens Thomas Addison , en utdannet Edinburgh-utdannet som jobbet på Guy's Hospital, beviste ved obduksjon samme år, at suprarenal kjertelødeleggelse var til stede i 11 tilfeller med svakhet, oppkast og hudpigmentering som han forstod tyder på kronisk binyrebarksvikt, men han ble ikke trodd på det tidspunktet. I 1871 presenterte Charles Hilton Fagge en artikkel som beskrev fire barn med sporadisk kretinisme og lurte på om skjoldbruskkjertelen hadde "sløst bort". To år senere i 1873 beskrev William Gull fra Guys Hospital hypotyreose i voksenlivet som å skape et kretinoid utseende med en tykk tunge. I 1877 beskrev William Ord 'slimødem' og foreslo begrepet 'myksødem' for den voksne tilstanden. Han beskrev også den "praktiske utslettelse" av skjoldbruskkjertelen ved obduksjon hos disse pasientene. Et kirurgisk bidrag I 1882 bemerket Jaques-Louis Reverdin fra Genève og i 1883, Emil Theodor Kocher fra Bern, begge sveitsiske kirurger, at etter total tyreoidektomi var myksoødem vanlig. På grunn av dette eksperimenterte de hver med å bevare en del av kjertelen under tyreoidektomi, og det oppsto ingen ytterligere tilfeller av myksødem. [5] Selv om de ikke forsto hva som skjedde, hadde disse kirurgene gitt det medisinske miljøet nøkkelen til å forstå viktigheten av skjoldbruskkjertelen. Kocher ble tildelt Nobelprisen i medisin i 1909 for arbeid knyttet til kirurgisk og medisinsk behandling av skjoldbruskkjertelsykdom. I 1883 antydet Felix Semon , en laryngologlærling, senere Sir Felix, til mye latterliggjøring fra medisinske kolleger, at myksødem og kretinisme var en og samme tilstand, nemlig effekten av hypotyreose. Det han klarte var å oppmuntre sine kirurgiske kolleger til å kartlegge erfaringene til skjoldbruskkjertelkirurger over hele Europa. Rapporten i 1888 og ved bruk av eksperimentelt arbeid på tyreoidektomiserte aper av Sir Victor Horsley [6] , den anerkjente vitenskapsmannen/kirurgen som fulgte opp i nevrokirurgi fra Sir William Macewan , bekreftet Semon og konkluderte med at myksoødem nesten helt sikkert skyldtes tap av skjoldbruskfunksjon og kan føre til kretinoidegenskaper. Horsley fortsatte med å gå inn for kirurgisk poding av saueskjoldbruskkjertelen i pasienter med myksoødem, og i 1890 hadde Bettencourt og Serrano fra Lisboa suksess med å løse noen kliniske trekk i et tilfelle podet under brystet. De prøvde deretter hypodermiske injeksjoner av skjoldbruskkjerteljuice i 1891 og rapporterte at disse også var nyttige. Funksjonen til skjoldbruskkjertelen var nå klar, selv om mekanismen forble et mysterium. I 1891 fortsatte Horsely og professor George Redmayne Murray også langs disse terapeutiske linjene og brukte hypodermiske injeksjoner av sau skjoldbruskkjertelekstrakt i en pasient med myksoødem og beskrev en dramatisk forbedring. Murray ga detaljer om metoden hans for fremstilling og administrering av ekstraktet. Senere samme år, etter publikasjoner fra H. W. MacKenzie og E. L. Fox som separat hadde behandlet hypothyroidpasienter med skjoldbruskkjertelekstrakt gjennom munnen, gikk han over til oral administrering av sammenslått saueskjoldbruskkjertelekstrakt med lignende effekt, og slik ble oral erstatningsterapi for kjertelhypofunksjon født. Biskjoldbruskkjertelen, hypofysen og binyrene Ivar Sandstrőm , medisinstudent i Uppsala i 1887, bekreftet eksistensen av biskjoldbruskkjertlene i 50 obduksjoner og i 1901 koblet den franske fysiologen Eugene Gley fraværet av biskjoldbruskkjertelen etter skjoldbruskkjerteloperasjon til tetany som ofte var en oppfølger. [9] Selv om hypofysen hadde blitt gjenkjent tidligere år ved obduksjon, for eksempel i studier av de to irske gigantene, var dens kliniske rolle vanskeligere å definere på grunn av dens plassering i midten av skallen. Klinisk interesse for hypofysen oppsto hovedsakelig fra studier og beskrivelse av akromegali av Drs Pierre Marie , fransk nevrolog, og José Dantas de Souza-Leites fra Brasil i 1886 [10] . I 1893 var George Oliver interessert i ekstrakt av binyrene for å behandle lavt blodtrykk. Han listet opp hjelpen fra Edward Shafer , professor i fysiologi ved University College, London og fant ut at ekstraktet hans økte blodtrykket betydelig hos hunder. De oppdaget begge at effekten skyldtes ekstrakt av medulla og ikke cortex. Det er klart at de viktige delene av den "endokrine" eller blodkjertelstikksagen gradvis ble satt sammen, og en etter en ble kjertelopphavet til kliniske mangelsyndromer tydeligere. Spesielt arbeidet med insulin pekte tydelig på en kilde til bukspyttkjertelen for en sekresjon av en eller annen type som forhindrer diabetes. Tåken letter I 1905 oppdaget de britiske fysiologene Ernest Starling og hans svoger William Bayliss noe i blodet som fikk bukspyttkjertelen til å skille ut fordøyelsessaft. Eksperimentet deres var i to deler. For det første hadde de brukt en fullstendig denervert løkke av tolvfingertarmen, aktivert den av mat og funnet ut at den stimulerte bukspyttkjertelsaftstrømmen. Da de tenkte at det måtte være noe i tolvfingertarmen, gjorde de tolvfingertarmslimhinnen flytende, injiserte den i den denerverte dyremodellen og fant igjen at bukspyttkjertelsaften rant. Starling og Bayliss innså at et stoff, som de kalte "sekretin", gikk fra den stimulerte tolvfingertarmen til bukspyttkjertelen for å stimulere den i kraft av blodsirkulasjonen og ikke av nervesystemet. De bekreftet denne hypotesen på det andre eksperimentet. Starling foreslo etter konsultasjon med en klassikerutdannet kollega at slike stoffer ble kalt "hormoner" etter det greske "ormao" - for å begeistre, og akkurat på dette tidspunktet i historien dukket det opp en ny spesialitet kalt "endokrinologi". Den studerte stoffer produsert av ett vev og deretter transportert av blodsirkulasjonen til et annet vev, kalt målet. Den siste delen av puslespillet, konseptet med sirkulerende hormoner, hadde falt på plass tidlig på 1900-tallet. Arbeidet til Frederick Grant Banting , Charles Best , John JR MacLeod og James Collip med å trekke ut en insulinsuppe fra atrofierte bukspyttkjertelkjertler, rense den og innen 1921 bruke det rensede materialet i klinisk praksis var et monumentalt øyeblikk i endokrinologiens historie. De hadde lært leksjonene fra fortiden og hadde til og med et navn på stoffet fordi den belgiske legen Jean de Mayer i 1909 kalte det antatte stoffet produsert av øyene i Langerhans, "insulin". Da forsyninger av det rensede animalske insulinet nådde Storbritannia i mai 1923, reddet de livet til Dr Robert (Robin) Daniel Lawrence , en skotte fra Aberdeen, blant mange andre. Lawrence ble en av de første britiske legene innen diabetes ved King's College Hospital, London. Han grunnla senere Diabetic Association sammen med forfatter og historiker Herbert George (HG) Wells som senere ble British Diabetic Association. Selv om fysiologer og de nye "endokrinologene" ikke var i stand til direkte å kvantifisere de faktiske hormonene på dette tidspunktet, ble indirekte måter utviklet av dem og fysiologer for å måle de "spennende" effektene av hormoner på andre vev. Det ville gå ytterligere 40 år før klinisk måling av insulin i blod ville være mulig, men i det minste i 1921 fantes det en rasjonell behandling for diabetes og myksødem. Referanser [1] Milestones in the history of diabetes mellitus: The main contributors. World Journal of Diabetes, 2016, Jan 10; 7 (1): 1-7. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4707300/ [2] Starling Review: Ernest Starling and ‘Hormones’: An historical commentary, by John Henderson. Journal of Endocrinology, Volume 184, Issue 1, 2005, pages 5-10. http://ressources.unisciel.fr/biocell/chap11/res/03_hormone_starling_henderson.pdf [3] By courtesy of the European Thyroid Association and from the 4th Annual Meeting in Berne, 1971, President Prof H. Studer. [4] A History of Iodine Deficiency Disorder Eradication Efforts, by J Woody Sistrunk and Frits van der Haar, in ‘Iodine Deficiency Disorders and Their Elimination’, Editor Elizabeth N Pearce, Associate Professor of Medicine, Boston University School of Medicine, Boston, MA, Springer 2017. Accessed on 12 February, 2018. http://books.google.co.uk/books?id=Fo4JDgAAQBAJ&pg=PA5&lpg=PA5&dq=Chatin+endemic+goitre&source=bl&ots=KoK32iNVAi&sig=kK57jlxisqy2PsafOxFeVZFypcc&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiVtITzpZ7ZAhUsC8AKHRK8BoEQ6AEIRzAG#v=onepage&q=Chatin%20endemic%20goitre&f=false [5] Hypothyroidism and Thyroid Substitution: Historical Aspects by J Lindholm and P Laurberg, 2011. Journal of Thyroid Research, Volume 2011, Article ID809341. Accessed 12th February, 2018. http://hindawi.com/journals/jtr/2011/809341/ [6] The Discovery of Thyroid Replacement Therapy. JLL Bulletin: Commentaries on the History of Treatment Evaluation. Stephan D Slater, 2010. Accessed 20 November 2017. jameslindlibrary.org/articles/the-discovery-of-thyroid-replacement-therapy/ [7] In. ‘Sir Victor Horsely, an inspiration’. BMJ. 2006; 333, 1317. [8] By courtesy of The James Lind Library. [9] The History of Parathyroids. Accessed 20th November, 2017. http://endocrinesurgeon.co.uk/index.php/the-history-of-the-parathyroids [10] In the land of Giants: the legacy of Jose Dantas de Souza Leite. Accessed 20 November, 2017. http://scielo.br/pdf/anp/v73n7/0004-282X-anp-73-7-0630 H W Gray J A Thomson

Skrevet av Dr. Barry Durrant-Peatfield Originalspråk: Engelsk I sin artikkel med den mystiske tittelen, "Hvem sin skjoldbruskkjertelerstatning er det uansett?" Professor Weetman starter diskusjonen med å si at det ikke virker som om noe er enklere enn behandling av hypotyreose. Man skulle absolutt ønske at dette forenklede synet var sant. Dessverre er dette veldig langt fra tilfelle. Stoffskiftemangel påvirker hvert organ, hvert vev, hver celle i kroppen, og i en grad fra mild funksjonssvikt til fullstendig svikt; dessuten innebærer det å være menneske nødvendigvis at pasientene som lider av dette kommer til å reagere forskjellig. Dette gir tvert imot svært stor kompleksitet i behandlingen av hypothyroid dysfunksjon. Det ville være en stor hjelp hvis eksisterende analyser, uansett hvor robuste de er, kunne stoles på; men de kan ikke. Gullstandarden for måling, TSH, er gjenstand for ekstreme feil. Vevs-skjoldbruskkjertelreseptorene, alfa 1- og 2-reseptorene og beta 1- og 2-reseptorene fremprovoserer en forskjellig TSH-respons på cellulær skjoldbruskhormonmangel; og hypofysen, påvirket av en periode med hypometabolisme, vil ha en dysfunksjonell respons slik at TSH-produksjonen kan nedreguleres. Målingene av serum tyroksin- og serum liotyroninnivåer er på samme måte fulle av feil. De måles som om det var et øyeblikksbilde av blodnivåer, som kan ha et svært begrenset forhold til mengden T3 som binder seg til vevsreseptorer, eller levedyktigheten til T4 til T3-konvertering, eller den faktiske tilgjengeligheten av T4 fra transportproteinet. En pålitelig måte å overvinne disse problemene på er analysen av T3 og T4 som skilles ut over 24 timer i urinen, en teknikk beskrevet av Baisier og Hertoghe; men endokrinologer, de som engang er klar over at denne analysen finnes, står sammen om å fordømme den. Det er åpenbart at prof Weetman ikke har lagt noen tillit til den kliniske vurderingen av hypothyroid tilstand. En skikkelig anamnese og fysisk undersøkelse kan gjøre diagnosen åpenbar for legen. Vi har eksemplene på Murray og Hertoghe i de to første tiårene av forrige århundre, hvis beskrivelser av deres kliniske tilnærming er uten sidestykke; og er like sanne i dag som de var da. I denne verden av evidensbasert medisin har vi endt opp med at bevisene er begrenset til kun kliniske analyser. Det bør kunne sies uten motstand at legenes observasjon og undersøkelse ikke bare skal inkluderes, men faktisk ha den største rollen på legekontoret. I denne forbindelse har Prof Weetman med sin misforståtte kritikk sørget for et ufortjent dårlig rykte omkring Barnes Basal temperaturtesten. Det er et svært verdifullt verktøy, og prof Weetman misforstår dets rolle når han sier at det brukes til å stille diagnoser. Faktisk viser en lav basaltemperatur veien til en fyldigere klinisk vurdering som man må bygge videre på. Misnøyen til pasientene som beskrevet i de oppførte innleveringene er helt klart ekstrem. Det er faktisk vanskelig å finne en parallell noe annet sted i medisin. Det er egentlig bare to mulige forklaringer på sinnet og følelsesdybden som er uttrykt på denne måten: - At det er misfornøyde maktpersoner som har til hensikt å torpedere riktig medisinutøvelse for en egen agenda. - At standarden for pleie, diagnose og behandling som tilbys av behandlere, faller langt under rimelig forventede standarder når desperate pasienter vil ha noe gjort eller undersøkt. Prof Weetman avviser tydeligvis det andre alternativet, og nekter å se på muligheten for at oppførselen til ham selv og hans likesinnede kolleger muligens kan være feilaktig. Pasienter som er modne nok til å gjøre sin egen research og dermed stille spørsmål ved de rigide konklusjonene til sine medisinske rådgivere, ser ut til å forville seg inn i kunnskapsfelt de ikke har "rett til" å befinne seg i. Faktisk er disse misfornøyde og "utakknemlige" pasientene like flinke som mange av legene, og klarer å løse ting selv, på en vellykket og riktig måte. Det er dette faktum som krenker Prof Weetman. Dette er saker kun for de informerte og utdannede; ikke for vox populi. Det ville kanskje være uoppriktig å påpeke at en av de mest alvorlige og minst ansette komplikasjonene ved skjoldbruskkjertelsykdom er påfølgende binyrebarkdysfunksjon, noe som forklarer hvorfor så mange pasienter hardnakket nekter å innrømme at de er helbredet når blodprøvene jo "sier at de er det". Dette bringer oss til den ganske opprørende og gjennomgripende påstanden om at flertallet av disse pasientene har funksjonelle somatoforme lidelser. Denne fine nye beskrivelsen, takket være Prof Wellesleys innsats, er en neologisme for hysteri. Det innebærer at dette flertallet av pasientene har personlighetsforstyrrelser som gjør det umulig for dem å akseptere sykdommen sin med god (og ikke-klagende) ånd. Selv om ingen sykdom i medisin noen gang kan være helt uten denne patologien, er denne omfattende påstanden åpen for kritikk. Faktisk kan man lure på om dette er pasienter som ikke har "spilt spillet etter reglene", og dermed forblir syke, og det bringer hele Prof Weetmans argument til en reductio ad absurdum. Ikke rart at vi på innsiden ikke kan beskrive disse somatoforme lidelsene tilstrekkelig. Kan det være at disse pasientene tvert imot virkelig er syke ? Vi blir også bedt om å akseptere at helseisme er et moderne onde. Det skammelige faktum er at mobben, med mistillit til legene og de nye, mer dødelige medisinene, faktisk er ute etter å forbedre sin egen helse. Dette er selvfølgelig tidens nye forbannelse som bør stemples ut av prof Weetman og hans kolleger. Den åpenbare absurditeten i dette synet er umulig å kommentere. Det bør kanskje gjøres klart hvorfor denne flommen av sinte og misfornøyde pasienter oppsøker kunnskap om sin sykdom. Kan det være at a) de er virkelig syke, b) de har gjennom sine undersøkelser lært om sin sykdom, og c) kjenner til dybden av behandlingen deres, hvis det de sier blir ignorert, eller nedgradert til en funksjonell somatoform lidelse, ville ikke denne reaksjonen på deres skjebne være helt forventet? Broda Barnes, hvis banebrytende og nøye undersøkte arbeid får en forbigående omtale i Prof Weetmans artikkel, var av den oppfatning at over 40 % av folk i midten av livet kan ha et visst nivå av stoffskiftedysfunksjon. Undertegnede, som kan gjøre krav på mer enn 40 års praktisk erfaring med hypotyreose og hypoadrenalisme, ser ingen grunn til å være uenig i denne riktignok alarmerende statistikken. Likevel vil prof Weetman få oss til å tro at flertallet av slike pasienter i bunn og grunn finner opp hele greia. De kan egentlig ikke være syke fordi standardbeviset(blodprøver) ikke bekrefter sykdommen. Det hjelper heller ikke å stille spørsmål, ser det ut til. De vil ikke bli lyttet til, og de vil ikke få spørsmålene sine besvart. De nye retningslinjene som antyder at pasienter ikke bør behandles med mindre TSH er over 10, er ikke bare helt i utakt, men faktisk bisarre. Det er på grunn av risikoen for en supprimert TSH, som egentlig er mer fantasi enn virkelighet. Det disse nye retningslinjene antyder, vil dømme tusenvis av pasienter til å bli nektet behandling; og deres påfølgende sykdom blir resultatet av deres funksjonelle somatoforme lidelse. Allerede har disse retningslinjene vakt en storm av protester, og det er utrolig synd at prof Weetman allierer seg med denne posisjonen. Hva agendaen med dette er, som dømmer så mange pasienter til muligens flere tiår med dårlig helse, kan man bare undres over. Enda verre, retningslinjer har en tendens til å bli hugget i stein, og da vil leger som tenker utenfor boksen finne hard motstand, kanskje ledet av prof Weetman selv. Som vi vet, kan hypotyreose være manifestert av et stort antall symptomer og tegn; og det kan være lærerikt å plukke ut noen av dem. Vi kan inkludere vektøkning, depresjon og angst, artralgi og revmatisk sykdom, og økt kolesterol. Hvis diagnosen hypotyreose skal utelukkes og bli forbudt, vil de funksjonelle somatoforme lidelsene til slutt få oppmerksomhet, og den omsorgsfulle behandleren, ivrig etter å hjelpe, kan finne på å foreskrive antidepressiva, ikke-steroide antiinflammatoriske midler, statiner og vekttapsmidler. Ulempene med denne tilnærmingen ligger i den kumulative kostnaden og mangfoldet av bivirkninger, bortsett fra det faktum at det er symptomene som behandles og ikke selve årsaken. Det er visse forskrifter innen medisin som bør trekkes oppmerksomhet til, som kanskje Prof Weetman ikke lenger er kjent med. Den første er å huske verdien av Occams barberhøvel i medisin: det vil si at vanlige ting forekommer ofte. Så, viktigheten av å lytte til pasienten: 9 av 10 ganger vil de fortelle deg diagnosen og ofte behandlingen. Til slutt: hvis laboratorietestene ikke samsvarer med din kliniske intuisjon, stol på intuisjonen din. Bevæpnet med disse enkle, men verdifulle forskriftene, kan diagnosen funksjonell somatoform lidelse henvises til der den hører hjemme, og den riktige og kanskje åpenbare diagnosen stilles. Den store frykten er at eksemplet til prof Weetman og retningslinjene han foreslår skal bli etablert medisin, og leger vil ikke våge å stille riktig diagnose. Å gjøre det kan koste dem mer enn karrieren deres er verdt. Bare en håndfull uavhengige behandlere vil være forberedt på å ta denne risikoen på vegne av sine pasienter. Og antallet av disse synker jevnt og trutt. Så man må spørre, hva handler det om? Nylig ble vi fortalt at osteopater og kiropraktorer ikke hjelper oss på den måten som vi alle tror; at omega-3-tilskudd ikke er til hjelp for vår kardiovaskulære helse og at vi med glede bør ta imot svært store doser statiner; og nå at hypotyreose faktisk er ganske sjelden og diagnosen sannsynligvis er bevis på en leges inkompetanse i møte med press fra pasientene.

Skrevet av Nora.Heime.net Full link: https://www.nora.heime.net/armourthyroid_history.html Om historien til Thyroxin og Thyroid, Erfa Thyroid (før: Pfizer Canada) tørket kjertel, Thyreoidum, Thyreodinum etc. Standarden er Thyroid, tørket kjertel av svin. All forskning på Thyroxin ble i virkeligheten gjort på Thyroid, for i gamle dager fantes det ikke T4 men det ble forsket flittig på Thyroid som også ble kalt Thyroxine fordi man ikke visste bedre. Dette heter Thyroid USP (United States Pharmacopeia) hvor innholdet av Thyroxin og Liothyronin nå er strengt regulert. I gamle dager kjente man ikke til T4 og T3 så det ble regulert etter jodinnhold. Det tillates 10 % avvik i styrken. (90%-110%) Dette gjelder alle Thyroxinpreparater, og alle medisiner forøvrig. For generics gjelder 80-125%. Det fins ingen generic for Thyroid, derfor gjelder de 10 prosentene. (Oppdatert: det er blitt forandret nå, til 95-105%) Thyroid ble tidlig standardisert og produsert som merkevarer. Et eksempel som ligger på internett er Merck thyroidinum. I begynnelsen var kravet at det skulle analyseres etter jodinnhold, senere da det var mulig målte man selvsagt mengden Levothyroxin og Liothyronin. Her er en interessant Cubansk nettside hvor de lister opp alle de gamle navn og produsenter på Thyroid: http://www.sld.cu/servicios/medicamentos/medicamentos_list.php?id=399 Sjekk også http://hypotyreos.info/behandling/naturligt-skoeldkoertelhormon Liste over gamle og nye preparater: Preparatnavn Land Produsent Thyranon Sverige Organon http://hypotyreos.info/behandling/naturligt-skoeldkoertelhormon Thyreoïdum Danmark, Nederland Biofac Kastrup, importert til Nederland av BUFA/Fargo Thyroidin Tyskland Merck http://www.thyrolink.com/servlet/PB/menu/1354910/index.htm l Armour Thyroid USA Flere over tiden: USV, Pfizer, Forest, nå kjøpt opp av Activas Pharmaceuticals NP Thyroid USA Acella Pharmaceuticals Nature-Throid, Westhroid Pure USA Western Reseach Laboratories http://www.rlclabs.com disse skaffet på 2000-tallet en sentral godkjenning av Nature-throid i UK og gikk gjennom alle disse godkjenningsprosedyrene http://getrealthyroid.com ERFA Thyroid Canada Parke-Davis, kjøpt opp av Erfa (hovedkontor: Belgia) Thyroid Powder, USP Canada Medisca (kun tilgjengelig via compounding pharmacies) Cinetic Italia Teofarma SRL Thyreoid Tyskland ​ Tiroides Spania ​ ? Japan ​ Thyroidine Frankike ​ Thyroid-S Thailand Sriprasit Thiroyd Thailand Greater Pharma Thyroid API Spania Bioiberica Adthza USA Azurity Pharmaceuticals Thyrid Extract Australia Australian Custom Pharmaceuticals Compound Thyroid Danmark Glostrup Apotek Thyreogland Tyskland Klösterl-Apotheke, Munchen Schilddruesen-Extrakt Tyskland Receptura Whole Thyroid New Zealand Pharmaceutical Compounding New Zealand Diotroxin Sør-Afrika Aspen Pharmacare Ltd Generic Thyroid USA Major Pharmaceuticals Qualitest USA Time-Caps Labs Thyrolar USA Forest Labs Thyrogold USA Natural Thyroid Solution (ikke reseptbelagt, men anbefalt av Dr. Lowe) Noen av disse finnes ikke lenger på markedet. Thyroid USP har innhold av T4 og T3 som er strengt regulert, det er det USP betyr, United States Pharmacopeia. Spesifikajsonen er at 1 grain inneholder 38 mcg T4 pluss 9 mcg T3, pluss minus 10%. Dette er helt pålitelig. 1 grain = 60 mg. I Europa har Thyreoïdum og andre lignende produkter ikke dette kravet, men alle batches med thyreoidum fra Danmark blir analysert og mengden T4 og T3 er spesifikt angitt. Det er altså ikke engang 10% slingringsmonn engang. Det er høyere andel av T3 i Thyreoidum. Det er vel dette som Wiersinga kommer inn på. Men hans uttalelse blir brukt om upålitelighet av Armour Thyroid av Welsh i Australia og William Harper i Canada her . Wiersinga holder til i Holland, Welsh i Australia, og Harper i Canada. I Australia fins ikke Armour, de bruker pulver fra USA og apotekene lager kapsler. I Holland bruker man Thyreoïdum, og i Canada fins ikke Armour, de lager eget, men av importert råstoff. (Det var Pfizer som eide Armour Thyroid den gangen, og så splittet Pfizer seg opp i Canada og USA og slik fikk Canada den originale gamle Armour-formuleringen før alle reformuleringene. Armour fikk ingen rettigheter for markedsføring til utlandet, det var det Thyroid i Canada som fikk. Så kjøpte Erfa opp et knippe rettigheter, og satset på Thyroid etter pasientønsker. Det er godkjent av Health Canada, noe som er viktig for oss i Europa siden det ofte er en forutsetning at medisinen må være godkjent i opprinnelseslandet for at det overhodet kan godkjennes i Europa) Her i Europa hadde vi Merck Thyroidin i følge deres egen nettside, men jeg har ikke oversikt over alle merkene som fantes, jeg har funnet et merke fra Sveits også. Fremdeles lages det thyreoidum i Danmark, det er det som de Hollandske pasientene bruker idag. Armour Thyroid fra Forest har ikke rettigheter utenfor USA, ikke engang Canada. Det kom av at Pfizer, som eide rettighetene, ble delt opp i USA og Canada og de delte opp rettighetene til Armour og Thyroid. Thyroid fra Canada er den opprinnelige Armour pga de gamle rettighetene. Western Research Laboratories har fått godkjent (sentral godkjenning, men alle må søke registreringsfritak, som heter named-patient program på utenlandsk) sitt merke Nature-Throid her i Europa, de gikk gjennom godkjenningsprosedyren i England og det gjelder dermed i hele Europa. Det er like så pålitelig. Alt kommer jo av samme råstoff. http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/a/naturethroid.htm Det som skiller det amerikanske USP (United States Pharmacopeia) Thyroid fra det europeiske, er at forhodet mellom T4 og T3 er konstant og at styrken er lik hele tiden, noe som er en fordel når man lager piller av det. (Kommentar fra en farmaseut på Stenlake Pharmacy i Australia). Det europeiske Thyreoidum har varierende styrke og forhold mellom T4 og T4 for hver batch, som varer ett år omtrent. På direkte forespørsel til brukerne, sier de at det ikke har noen konsekvenser (forumet i Holland). I tillegg har man Thyroid fremdeles i Japan og i Thailand. Oppdatert: I følge eget forum sier Erfa at de skaffet Thyroid-råstoff i europa. Det kan godt være fra biofac i Danmark, og det eksporteres jo noen titalls millioner svinekjertler fra Danmark ifølge dansker på Sonjas Stoffskifteforum. De kan altså antageligvis lage Thyroid med USP-spesifikasjoner også. Ihvertfall er virkningen helt utmerket i følge alle pasienter som har prøvd det. Mengden virkestoff er også oppgitt som mindre enn Armour hadde, men virkningen er den samme som gammelt Armour fra da den var god. Andre pasienter har også bemerket at for Levothyroxin så var virkningen av europeiske tabletter sterkere enn for amerikanske. Nå trodde man at thyroxin (=t4) var det aktive stoffet i Thyroid, og det kom levothyroxin (=t4) på markedet. Det ble hevdet at det var akkurat det samme som Thyroid. Det ble aldri gjennomført doble blindtester for å bevise at Levothyroxin virket like bra på pasientene som Thyroid av den grunn (Merk at det er gjort minst 14 sammenligningsstudier). Det er grunnen til at vi idag ikke kan vise til doble blindtester for at Armour Thyroid er like effektivt som Thyroxin, eller at pasienter i slike tester følte seg bedre eller dårligere. Det kommer av produsentene til Thyroxin som hele tiden hevdet det var det samme som Thyroid. Oppdatering: Dr. Lowe har funnet minst 14 direkte sammenligninger av Thyroid vs Thyroxin i litteraturen. Han sier det er feil, en gjentatt løgn, at det ikke fins sammenlignende studier mellom de to. Thyroid var anerkjent som stabilt og effektivt. Så kom en opprydding av medisiner i USA. Alle som hadde vært brukt i mange år og vist seg effektive, fikk status som godkjent på historisk grunn. Merk at det ved søknad om godkjenning i Norge kan gis et unntak på å fremlegge dokumentasjon i kliniske forsøk, nemlig historisk bruk. Digitalis og Thyroid er nettopp slike midler. Synthroid, som thyroxin het i USA, påberopte seg historisk status og henviste til Thyroid, at det var det samme som Thyroid. De greide å vri seg unna helt til FDA skjærte gjennom og bestemte at alle Levothyroxin-produkter er nye medisiner og at de måtte gjennomgå nye godkjenningsprosedyrer og bevise sin stabilitet ved oppbevaring og dosestabilitet. Synthroid var beryktet for at de gjentakende ganger forandret på ingrediensene og aktive stoffer og at styrken kunne være mye mer eller mindre enn oppgitt. Mange pasienter var veldig misfornøyde fordi de ble så dårlige at de fungerte dårlig i jobben etc. En større skandale var også saken hvor Knoll som eide Synthroid da forhindret en forskningsrapport som skulle trykkes, om at Synthroid ikke var bedre enn andre merker. Det var en så stor skandale når det kom ut, at de sparket forskeren og hindret utgivelsen av korrekt utført forskning. Og så var det en større erstatningssak i kjølvann av dette, hvor pasientene fikk tilbake noen dollar for overprisen de måtte betale mens i virkeligheten alle Levothyroxinpreparater var likeverdige. Pasientene hadde betalt en stor overpris fordi Synthroid hadde hevdet at de var de andre langt overlegen. Synthroid koster ca 52 dollar for 90 tabletter mot Thyroxine i England ca 2,50 pund og Levaxin her ca 70 kr for 100 stk. Synthroid er kjent for å være inkonsistent, ikke Thyroid. Om man søker i databasen for tilbakekallinger i USA, er det Levothyroxin som er tilbakekalt, ikke Thyroid. De forskjellige merker Levothyroxin, til tross for at de skal inneholde det samme, skal ikke brukes om hverandre fordi de vil gi forskjellige blodverdier. Hvis man bytter, må man ta nye blodprøver etter 6 uker. De forskjellige produsenter av Levothyroxin kjempet i mange år mot å måtte søke om godkjenning. De hevdet hele tiden at deres produkt var identisk med Thyroid, som jo var anerkjent som stabil og med god effekt. NDA = New Drug Application. Godkjenning på historisk grunnlag heter "Grandfathered In". 1891: Murray behandler pasienter med Thyroid ekstrakt med injeksjoner. Like etter tar man i bruk perorale midler og tabletter lages. 1915: Kendall lager et krystallinsk pulver fra Thyroid. Man antar at Thyroxin er det aktive stoffet i Thyroid. 1950-tallet: T3, liothyronin ble isolert og laget kjemisk. Man var ikke klar over at det var mer i Thyroid USP enn T4 før det. 1950: Thyroxin-Natrium registrert i Norge. 1952: T3 ble oppdaget, viktig info fordi man jo innførte Thyroxin-Natrium som identisk med Thyroidekstrakt før man ante noe om det aktive virkestoffet T3, og at det manglet i Thyroxin-Natrium. Men fra før visste man at T2 var 80% av mengden Thyroxintyper i Thyroidekstrakt, men det virket ikke i forsøk så man avskrev dette som ikke viktig. 1958: Synthroid kommer inn i handelen i USA. 1962: Medisiner som var anerkjente som effektive før det, trengte ikke søke om ny godkjenning senere. Dette er et prinsipp som er kjent som "Grandfathered In". 1997: FDA bestemmer at alle Thyroxin-preparater er nye legemidler og må levere en søknad for godkjenning av ny medisin. Ikke lenge etter blir Thyrolar, et T4/t3 kombinasjonspreparat (Liotrix) godkjent som første preparat. 2000: Unithyroid er godkjent som første Levothyroxinpreparat i USA. Merk at Thyrolar (en T4/T3-kombo eid av Forest) søkte og fikk godkjennelse lenge før noen Levothyroxinpreparater. Armour Thyroid og all Thyroid USP var hele tiden godkjent. 2001: Abbott som nå eier Synthroid leverer NDA søknad. Juli 2002: Synthroid godkjent. Referanser: http://thyroid.about.com Har fulgt tett med på spørsmålene om stoffskiftemedisiner. http://thyroid.about.com/cs/synthroid1/a/potency.htm Bemerk at Federal Register er det mest offisielle som kan gjøres i USA, det er der nye lover blir registrert. Et ganske viktig dokument om ustabiliteten av Levothyroxin. Ingen kan komme her og komme her og si at det er løgn at Levothyroxin er ustabil. Det er Levothyroxin og ikke Thyroid USP som er upålitelig og ustabil. http://www.pharmabiz.com/article/detnews.asp?Arch=&articleid=6645§ionid=14 Abbott leverer NDA søknad. http://www.medscape.com/viewarticle/433848 Om historien, Thyroid extract etc. http://www.thyroid-info.com/drugs/index.htm En kort oversikt over medisiner i USA inkludert Thyrolar. http://thyroid.about.com/cs/synthroidlawsuit/a/settlement.htm Mer om skandalen og rettssaken om Synthroid og Boots/Knoll. "In April of 1997, the Journal of the American Medical Association (JAMA) published a study, commissioned by Knoll, that concluded that Synthroid -- a synthetic thyroid hormone -- is no better than two generic alternatives or the brand-name drug Levoxyl. Knoll disagreed with the study, and considered suing to stop its publication. Betty Dong, the researcher at the University of California at San Francisco who conducted the study, told the journal that Knoll had suppressed her findings for more than six years." http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/a/unithroidapp.htm Unithyroid godkjent som første L-Thyroxinpreparat 2000. http://www.medscape.com/viewarticle/410695_4 2001 "Levothyroxine sodium tablets are also currently not listed in the Orange Book. In the words of the FDA, "Levothyroxine sodium was first introduced into the market before 1962 without an approved NDA, apparently in the belief that it was not a new drug." Se også lenger ned en forklaring til bioekvivalens. http://www.medscape.com/viewarticle/406824 2001 Synthroid ennå ikke godkjent: FDA is penalizing companies that filed late for approval of Levothyroxine Sodium products by forcing reductions in distribution over the next 2 years. http://www.centerwatch.com/patient/drugs/dru792.html Synthroid godkjent 2002 http://thyroid.about.com/od/thyroiddrugstreatments/l/blfdarpt.htm Blant annet: IV. Formulation Change Because orally administered levothyroxine sodium products are marketed without approved applications, manufacturers have not sought FDA approval each time they reformulate their products. In 1982, for example, one manufacturer reformulated its levothyroxine sodium product by removing two inactive ingredients and changing the physical form of coloring agents (Ref. 6). The reformulated product increased significantly in potency. One study found that the reformulated product contained 100 percent of stated content compared to 78 percent before the reformulation (Ref. 7). Another study estimated that the levothyroxine content of the old formulation was approximately 70 percent of the stated value (Ref. 8). This increase in product potency resulted in serious clinical problems. On January 17, 1984, a physician reported to FDA: ''I have noticed a recent significant problem with the use of [this levothyroxine sodium product]. People who have been on it for years are suddenly becoming toxic on the same dose. Also, people starting on the medication become toxic on 0.1 mg [milligram] which is unheard of.'' On May 25, 1984, another physician reported that 15 to 20 percent of his patients using the product had become hyperthyroid although they had been completely controlled up until that time. Another doctor reported in May 1984 that three patients, previously well-controlled on the product, had developed thyroid toxicity. One of these patients experienced atrial fibrillation. There is evidence that manufacturers continue to make formulation changes to orally administered levothyroxine sodium products. As discussed in section V of this document, one manufacturer is reformulating in order to make its product stable at room temperature. In a 1990 study (Ref. 5), one manufacturer's levothyroxine sodium tablets selected from different batches showed variations in chromatographs suggesting that different excipients had been used. V. Stability Problems FDA, in conjunction with the United States Pharmacopeial Convention, took the initiative in organizing a workshop in 1982 to set the standard for the use of a stability-indicating high-performance liquid chromatographic (HPLC) assay for the quality control of thyroid hormone drug products (Ref. 3). The former assay method was based on iodine content and was not stability-indicating. Using the HPLC method, there have been numerous reports indicating problems with the stability of orally administered levothyroxine sodium products in the past several years. Almost every manufacturer of orally administered levothyroxine sodium products, including the market leader, has reported recalls that were the result of potency or stability problems. Since 1991, there have been no less than 10 firm-initiated recalls of levothyroxine sodium tablets involving 150 lots and more than 100 million tablets. In all but one case, the recalls were initiated because tablets were found to be subpotent or potency could not be assured through the expiration date. The remaining recall was initiated for a product that was found to be superpotent. During this period, FDA also issued two warning letters to manufacturers citing stability problems with orally administered levothyroxine sodium products. At one firm, potency problems with levothyroxine sodium tablets resulted in destruction of products and repeated recalls. From 1990 to 1992, the firm destroyed 46 lots of levothyroxine sodium tablets that failed to meet potency or content uniformity specifications during finished product testing. In August 1989, this firm recalled 21 lots due to subpotency. In 1991, the firm recalled 26 lots in February and 15 lots in June because of subpotency. An FDA inspection report concerning another manufacturer of levothyroxine sodium showed that 14 percent of all lots manufactured from 1991 through 1993 were rejected and destroyed for failure to meet the assay specifications of 103 to 110 percent established by the firm. In March 1993, FDA sent a warning letter to a firm stating that its levothyroxine tablets were adulterated because the expiration date was not supported by adequate stability studies. Five lots of the firm's levothyroxine sodium tablets, labeled for storage within controlled room temperature range, had recently failed stability testing when stored at the higher end of the range. The warning letter also objected to the labeled storage conditions specifying a nonstandard storage range of 15 to 22 degrees C. FDA objected to this labeling because it did not conform to any storage conditions defined in United States Pharmacopeia (USP) XXII. In response, the firm changed the labeling instruction to store the product at 8 to 15 degrees C. The firm informed FDA that it would reformulate its levothyroxine sodium tablets to be stable at room temperature. The five failing lots named in FDA's warning letter were recalled in April 1994. Previously, in December 1993, a lot of levothyroxine sodium tablets was recalled by the same firm because potency was not assured through the expiration date. In November 1994, the renamed successor firm recalled one lot of levothyroxine sodium tablets due to superpotency. Another firm recalled six lots of levothyroxine sodium tablets in 1993 because they fell below potency, or would have fallen below potency, before the expiration date. The USP specifies a potency range for levothyroxine sodium from 90 percent to 110 percent. Analysis of the recalled tablets showed potencies ranging from 74.7 percent to 90.4 percent. Six months later, this firm recalled another lot of levothyroxine sodium tablets when it fell below labeled potency during routine stability testing. Content analysis found the potency of the failed lot to be 85.5 percent to 86.2 percent. Subsequently, an FDA inspection at the firm led to the issuance of a warning letter regarding the firm's levothyroxine sodium products. One of the deviations from good manufacturing practice regulations cited in that letter was failure to determine by appropriate stability testing the expiration date of some strengths of levothyroxine sodium. Another deviation concerned failure to establish adequate procedures for monitoring and control of temperature and humidity during the manufacturing process. In April 1994, one manufacturer recalled seven lots of levothyroxine sodium products because potency could not be assured through the expiration date. In February 1995, the same manufacturer initiated a major recall of levothyroxine sodium affecting 60 lots and 50,436,000 tablets. The recall was initiated when the product was found to be below potency at 18-month stability testing. In December 1995, a manufacturer recalled 22 lots of levothyroxine sodium products because potency could not be assured through the expiration date. In addition to raising concerns about the consistent potency of orally administered levothyroxine sodium products, this pattern of stability problems suggests that the customary 2-year shelf life may not be appropriate for these products because they are prone to experience accelerated degradation in response to a variety of factors. Levothyroxine sodium is unstable in the presence of light, temperature, air, and humidity (Ref. 4). One study found that some excipients used with levothyroxine sodium act as catalysts to hasten its degradation (Ref. 5). In addition, the kinetics of levothyroxine sodium degradation is complex. Stability studies show that levothyroxine sodium exhibits a biphasic first order degradation profile, with an initial fast degradation rate followed by a slower rate (Ref. 4). The initial fast rate varies depending on temperature. To compensate for the initial accelerated degradation, some manufacturers use an overage of active ingredient in their formulation, which can lead to occasional instances of superpotency." Jeg fikk kommentarer på ovenstående på thyroid.about.com forumet, når jeg postet denne teksten som Mary Shomon har pp sin webside. De spurte om jeg var klar over hva Federal Registry var. Det er der alle lover og alt som er viktig og offisielt blir bokført i USA, det mest offisielle som fin i Amerika. "The document you quote is the Federal Register notice that declared all T4s marketed in the US to be unapproved drugs and in need of NDAs. It's a very significant document and should be required reading for all thyroid patients, in my honest opinion. (Since you're not in the US, you may not know that the Federal Register is the publication organ of the US government. If something's an official decision by any federal agency, it's published in the Federal Register .)" http://forums.about.com/n/pfx/forum.aspx?msg=73147.54&nav=messages&webtag=ab-thyroid#a54 I samme tidsrom ble det ikke rapportert om problemer med Thyroid. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?cmd=Retrieve&db=PubMed&list_uids=12729477&dopt=Abstract Levothyroxine a new drug? Since when? How could that be? (man må betale for å lese denne) http://www.medscape.com/druginfo/monograph?cid=med&drugid=7033&drugname=Synthroid+Oral&monotype=monograph&print=1 "The US Food and Drug Administration (FDA) states that all approved levothyroxine sodium preparations should be considered therapeutically in equivalent unless equivalence has been established and noted in FDA's Approved Drug Products with Therapeutic Equivalence Evaluations (Orange Book)." Hvordan tester man levothyroxin? Ikke på syke. Man gir friske høye doser og måler hvor høyt blodprøvene går: http://www.medscape.com/viewarticle/472917 "For pharmacokinetic studies designed to measure the bioavailability of LT4 formulations, the Food and Drug Administration (FDA)[8] recommends that a single dose be administered to healthy subjects at a strength several times the normal therapeutic dose. The objective is to raise serum concentrations of the hormone sufficiently above endogenous baseline levels to achieve meaningful pharmacokinetic measurements."... "The most recent clinical practice guidelines from the American Association of Clinical Endocrinologists (AACE) and the American Thyroid Association recognize that the various brands of LT4 have not been proven bioequivalent and recommend that the patient's brand not be changed during therapy.." I denne studien brukte de data fra 31 friske mennesker som fikk en større dose thyroxin to ganger med 44 dagers mellomrom. http://www.medscape.com/viewarticle/410695 Mer om innovative drugs og generic drugs "In 1980, the FDA first published a list of approved drugs, consisting of innovator drugs approved through the NDA process and the generic products considered by the FDA to be therapeutically equivalent to these innovator products." http://www.fda.gov/foi/warning_letters/g4190d.html (fins ikke lenger, er erstattet av ny warning) et eksempel av FDA warning om at man må søke om godkjenning http://www.fda.gov/OHRMS/DOCKETS/98fr/992636gd.pdf PDF om søknadsprosessen fra FDA http://www.fda.gov/ohrms/dockets/dockets/05p0411/05P-0411-EC1889.html Brev til FDA fra Finland om Armour Thyroid http://thyroid.about.com/cs/thyroiddrugs/l/blletter.html Om en pasient som foretrekker Armour Thyroid fremfor synthroid etc. Fra Gabys artikkel , http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15253676 Her fra side 15 i denne linken hos findarticles.com: Objections to the Use of Armour Thyroid The main objections voiced in textbooks and editorials 1,73 regarding the use of desiccated thyroid are: (1) its potency varies from batch to batch, and (2) the use of T3-containing preparations causes the serum T3 concentration to rise to supraphysiological levels. Regarding between-batch variability, there may have been some problems with quality control a half-century or more ago, and in a 1980 study a number of generic versions of desiccated thyroid were still found to be unreliable in their potency. The amounts of T4 and T3 in Armour thyroid, on the other hand, were found to be constant.74 Moreover, two-year old tablets of Armour thyroid contained similar amounts of T4 and T3 as did fresh tablets. Three studies are typically cited to support the contention that T3 containing preparations should not be used. Smith et al reported a levothyroxine-plus-T3 product caused adverse side effects in 46 percent of patients; whereas, side effects occurred in only 10 percent of those receiving levothyroxine alone.75 In that study, however, the combination product and the levothyroxine product differed substantially in potency. For the combination treatment, each 100 mcg of levothyroxine was replaced by 80 mcg of levothyroxine plus 20 mcg of T3. Considering 20mcg of T3 is equivalent to 80 mcg of levothyroxine, the total hormone dose in the combination product was 60-percent greater than that in the levothyroxine preparation. Therefore, the high incidence of adverse side effects may not have been due to the T3, but to the higher total dose of thyroid hormones. In the second study, by Surks et al, the administration of T3-containing preparations to hypothyroid patients caused the plasma T3 concentration to become markedly elevated for several hours after ingestion of the medication.76 In most cases, however, the amount of T3 administered (50-75 mcg) was considerably greater than that contained in a typical dose of desiccated thyroid (9 mcg T3 per 60 mg),77 and/or the total dose of thyroid hormones given was excessive (180 mcg of levothyroxine plus 45 mcg of T3). By contrast, in a patient given 60 mg of desiccated thyroid, the plasma T3 concentration increased from a hypothyroid level to a euthyroid level. Of two hypothyroid patients treated with 120 mg per day of desiccated thyroid, one showed a relatively constant plasma concentration of T3. In the other patient, the T3 level increased by a maximum of 80 percent, to the bottom of the range seen in hyperthyroid patients, and returned to the baseline value within 24 hours. In that patient, the pre-dose plasma T3 concentration was near the top of the normal range, suggesting that this patient may have been receiving too high a dose of desiccated thyroid. Finally, Jackson and Cobb reported that the serum T3 concentration (measured 2-5 hours after a dose) was above normal in most patients receiving desiccated thyroid.2 They concluded there is little use for desiccated thyroid in clinical medicine. Most of the patients (87.5%) in that study, however, were taking a relatively large dose of desiccated thyroid (120-180 mg daily). Moreover, 57.5 percent of the patients were not being treated for hypothyroidism, but rather to suppress the thyroid gland. Nearly half of the patients continued to have an elevated serum T3 concentration after they were switched to levothyroxine, even though the equivalent dose was reduced in 62.5 percent of patients. Thus, the elevated serum T3 concentrations found in this study can be explained in large part by the high doses used and by the selection of patients, the majority of whom were not hypothyroid. What this study does suggest is that desiccated thyroid should not be used for thyroid-suppression therapy. Although the oral administration of T3 causes a transient increase in serum T3 concentrations, that fact does not appear to be of significance for hypothyroid patients receiving usual replacement doses of Armour thyroid. In this author's experience, reports of post-dose symptoms of hyperthyroidism are extremely rare, even among patients taking larger doses of desiccated thyroid. An occasional patient reports feeling better when he or she takes Armour thyroid in two divided doses daily. The nature of that improvement, however, is usually an increase in effectiveness, rather than a reduction in side effects. For patients taking relatively large amounts of desiccated thyroid (such as 120 mg daily or more), splitting the daily dose would obviate any potential concern about transient elevations of T3 levels. In practice, however, splitting the daily dose is rarely necessary. http://www.unboundmedicine.com/medline/ebm/research/Armour_thyroid En søkemotor for artikler: http://www.unboundmedicine.com/medline/ebm/mesh/Thyroid_Gland,_Desiccated

Skrevet av Kaushik Pandit Originalspråk: Engelsk In år 1855 viste Claude Bernard (1813-1878) at mens den ytre sekresjonen av leveren var konstituert som galle, dannet den indre sekresjonen blodsukker. Det var Bernard som introduserte konseptet «milieu intérieur» eller indre miljø som holdes konstant av flere samvirkende, selvregulerende mekanismer. Endokrinologi ble anerkjent som en ny gren av biologisk vitenskap hovedsakelig som et resultat av hendelser som fant sted mellom ca. 1890 og 1905, men ideer og oppdagelser fra antikken bidro til det. For eksempel ble eksperimenter som støtter konseptet med indre sekresjoner fra testiklene beskrevet av Aristoteles (4. årh. f.Kr.), men det modnet med vitenskapelig temperament ved eksperimentene til John Hunter (1700-tallet) og Arnold Berthold (1800-tallet). Skjoldbruskkjertelen hadde vakt interesse siden antikken. Paracelsus assosierte struma med kretinisme og bemerket dens hyppighet hos de som bodde i fjellområder. Det var den nederlandske anatomen Frederik Ruysch (1638-1731) som uttalte at skjoldbruskkjertelen slapp ut stoffer i blodet, noe som senere ble bekreftet av John Simon i 1844. Den livsopprettholdende egenskapen til skjoldbruskkjertelen ble bekreftet av eksperimentene til Moritz Schiff (1823-1896) i 1856, som viste at hos forsøksdyr førte utryddelse av skjoldbruskkjertelen til deres død. Den første gode kliniske beskrivelsen av myxedema ble gitt av William Withey Gull (1816-1890) i år 1873, av fem voksne kvinner med kretinoid tilstand. De var trege, overvektige og hovne i ansiktet. I 1860 introduserte Bilroth tyreoidektomi som behandling av struma, og hans elev Emil Theodor Kocher (1841-1917) forbedret Bilroths teknikk. Arbeidet i det alpine fjellområdet ga ham utallige pasienter. Han utførte mer enn 7000 tyreoidektomier i livet sitt; og var tildelt Nobelprisen i 1909 for hans bidrag til skjoldbruskkjertelkirurgi. Kocher i en oppfølging av sine pasienter bemerket at en tredjedel av hans opererte pasienter utviklet funksjonene beskrevet av Gull (han kalte det cachexia strumipriva), og konkluderte med at myxedema var forårsaket av skjoldbruskkjertelmangel. Så det tok ikke lang tid før George Redmayne Murray (1865-1939) i 1891 rapporterte forbedringen av en førtiseks år gammel dame med myxedema ved injeksjon av saue-skjoldbruskkjertelekstrakt. Og i 1895 fant Eugen Baumen en jodforbindelse i skjoldbruskkjertelen, som åpnet porten for å kontrollere struma ved tilsetning av jod til bordsalt. Slik var fordelen observert hos behandlede pasienter med skjoldbruskkjertelproblemer, at snart ble skjoldbruskkjertelekstrakt et universalmiddel for alle slags symptomer hos voksne, fra fedme til depresjon. I 1915 isolerte og krystalliserte Edward Calvin Kendall tyroksin (også isolerte kortison og ble tildelt Nobelprisen i 1936) det aktive prinsippet i skjoldbruskkjertelekstrakt, og tilskudd av skjoldbruskkjertelhormon ble en realitet. I mellomtiden publiserte Robert James Graves (1797-1853), en skarpsindig kliniker som var sterkt interessert i feber, en artikkel "en nylig observert påvirkning av skjoldbruskkjertelen hos kvinner" i 1835, siden kjent som Graves sykdom, selv om som vi vet i dag, denne tilstanden ble først beskrevet av Caleb Hilliard Parry i 1786. I år 1893 injiserte George Oliver og Edward Sharpey-Schäfer (1850-1935) en hund med et binyrekjertelekstrakt og bemerket en kraftig økning i blodtrykket. Senere i 1901 isolerte Jộkichi Takamine (1854-1922) og Thomas Bell Aldrich stoffet og betegnet det som "adrenalin". Tre år senere syntetiserte Friedrich Stolz (1860-1936) stoffet adrenalin (epinefrin i USA) og var det første hormonet som ble syntetisert. Walter Bradford Cannon (1871-1945), mens han studerte effektene av det autonome nervesystemet, laget begrepet "homeostase" for å bety opprettholdelse av konstanthet i det "indre miljøet", som foreslått av Claude Bernard ved hjelp av forskjellige kjemiske stoffer. Thomas Addison (1793-1860), i 1849 beskrev først det han kalte "melasma suprarenale", bronsert hud assosiert med sykdom i suprarenale kjertler, et syndrom siden kjent som Addisons sykdom. Charles-Edouard Brown-Sequard (1817-1894, nevrologen med dobbelt bindestrek og endokrinologiens glemte far kjent for sitt navngitte nevrologiske syndrom), viste i år 1856 i dyreforsøk at binyrebarken mangel er dødelig og at Addisons sykdom hos mennesker innebærer svikt i binyrene. William Osler i år 1896 brukte binyreekstrakt for å behandle en pasient med Addisons sykdom. William Bayliss (1860-1924) og Ernest Henry Starling (1866-1927, ble født i Bombay) i 1902 gjennomførte et eksperiment, som innebar å dryppe saltsyre inn i hunden tolvfingertarmen. De bemerket at denne aktiviteten fikk bukspyttkjertelen til å skille ut bukspyttkjerteljuice. De konkluderte med at duodenum må skille ut et stoff i blodet som nådde bukspyttkjertelen. De kalte dette antatte stoffet som "sekretin". I 1905 adopterte Starling begrepet "hormon" (gresk Hormao: I excite) for alle slike kjemiske budbringere som beveger seg fra ett organ i kroppen til andre deler av kroppen via blodstrømmen som regulerer forskjellige kropper systemer. Selv om effekten av kastrering var kjent siden antikken, var det først i forrige århundre at hormonene som skilles ut av testiklene og eggstokkene ble kjent. Det hadde lenge vært kjent at kastrering av en hane førte kammen til atrofi; men i 1849 viste Arnold Berthold at hvis testiklene ble transplantert i en annen del av dyrets kropp, skjedde ikke dette. Charles-Edouard Brown-Sequard rapporterte sensasjonelt til verden i 1889 at injeksjon av ekstrakter av testikler fra gris og hund førte til foryngelse. Drømmen om å gjenerobre ungdommen virket nærliggende og plausibel, og dette dannet startskuddet til en slik mengde «vitenskapelige» aktiviteter som «organoterapi» og testikkelimplantater av aper og geiter. Det mannlige kjønnshormonet 'androsteron' ble isolert av en tysk kjemiker Adolf Butenandt (1903-1995) i 1931, og syntetisert av Leopold Ruzicka i 1934. Kort tid etter lyktes den nederlandske forskeren Ernst Laquer i å isolere rene testikkelhormoner fra bunnen av testikkelhormonet. av oksen og kalte det 'testosteron'. Isolering av kvinnelig kjønnshormon var mye vanskeligere. Edgar Allen og Edward Adalbert Doisy (1893-1986, mottakeren av Nobelprisen i 1943 for sitt arbeid med vitamin K) i 1929 isolerte det kvinnelige kjønnshormonet østron (de kalte det østrin) fra urin fra gravide kvinner. Og østradiol og østriol ble oppdaget i 1933. Progesteron ble oppdaget et år senere fra corpus luteum. Syntetisk progesteron ble fremstilt fra diosgenin hentet fra meksikansk yam (forresten, kortison og testosteron ble også syntetisert fra samme meksikanske yam senere) på 1940-tallet. I 1951 syntetiserte Luis Miramontes det første syntetiske gestagenet, noretisteron. Potensialet til dette stoffet i prevensjon ble raskt forstått, og i 1957 ble norethynodrel introdusert i USA som den første p-pillen. Plasseringen og anatomien til hypofysen ved bunnen av hjernen var kjent siden ganske lang tid, selv om funksjonen var et mysterium til slutten av det nittende århundre. I 1886, beskrev Pierre Marie (1853-1940) en sykdom preget av prognatisme, overvekst av hender og føtter, og Oskar Minkowski (1858-1931) bemerket at i 'akromegali' er hypofysen forstørret, og senere konkluderte Woods Hutchinson at hypofysen var sannsynlig kilde til veksthormon i kroppen. I 1909 isolerte Henry Hallett Dale (1875-1968) hormonet oksytocin fra den bakre hypofysen. Ulike eksperimenter antydet at hypofyse fremre har effekter på mange andre kjertler i kroppen, og Walter Langdon-Brown beskrev hypofysen som "lederen av det endokrine orkesteret". Harvey Cushing (1869-1939), en fremragende nevrokirurg i sin tid, og ivrig forsker og biograf, beskrev i 1906 forholdet mellom hypofysesvulster og seksuell infantilisme. Og i 1932 beskrev han et klinisk syndrom kalt "hypofysisk basofilisme", siden kjent som Cushings sykdom. Hjernen (hypothalamus) som kilden til hormoner ble først beskrevet av Roger Guillemin (1924-i dag), Andrew Schally (1926-nåtid) og innledet epoken med nevroendokrinologi (og som de ble tildelt Nobelprisen for i 1977) ). Diabetes var kjent for menneskeheten siden antikken. Og oppdagelsen av beskrivelsen i en egyptisk papyrus fra 1550 f.Kr. av Georg Ebers vitner om dens lange historie. Men den første klare beskrivelse av diabetes kom fra hinduistiske leger i det sjette århundre f.Kr., som klart differensierte den (diabetes mellitus eller Madhumeha) fra andre årsaker til polyuri og sukkerholdig urin, som Udakameha (vannaktig urinsykdom, dvs. diabetes insipidus) og Ikshumeha (rørsukkersykdom; dvs. renal glykosuri). De ga også en klar beskrivelse av to typer diabetes, den ene som forekommer hos unge, preget av mager konstitusjon, dehydrering, økt tørste og polyuri og skyldes en genetisk defekt og den andre er preget av kraftig bygget, økt appetitt og på grunn av urimelig livsstil - minner ganske mye om dagens klassifisering av diabetes i type 1 og type 2. Den moderne vestlige beskrivelsen av sykdommen kom fra Aretaeus fra Kappadokia i det andre århundre, som også døpte sykdommen som 'diabetes' (gresk, som betyr sifon). Og den engelske legen Thomas Willis (1621-1675, fra Circle of Willis fame) la til begrepet mellitus (avledet fra latinsk rot for ‘honning’, jf. madhumeha) for å skille det fra diabetes insipidus. I år 1776 beskrev Mathew Dobson (?-1784) diabetes som en sykdom med økt sukker i serumet. I 1788 rapporterte Thomas Cowley at diabetes kan følge skade på bukspyttkjertelen. I 1869 observerte Paul Langerhans (1847-1888) de spesielle cellene i bukspyttkjertelen som bærer navnet hans, men han kunne ikke fatte funksjonen til det samme. I 1889 fjernet Oskar Minkowski og Joseph von Mering (1849-1907) en hunds bukspyttkjertel og fant ut at den utviklet diabetes. Edward Sharpey-Schäfer (1850-1935) fastslo at stoffet som trengs for karbohydratmetabolismen ble produsert på øyene Langerhans, og kalte stoffet "insulin" etter den latinske insula (øya). Isolering av det aktive prinsippet til holmene var unnvikende, og etter mange forsøk, Frederick Grant Banting (1891-1944) og Charles Herbert Best (1899-1978) i år 1921, med hjelp av John Macleod (1876-1935) og James Collip (1892-1965) isolerte insulin fra en hunds bukspyttkjertel og reddet livet til den pankreatektomiserte hunden ved å tilføre insulin, noe som innvarslet en ny æra innen endokrin terapi. Den 11. januar 1922 injiserte de for første gang et menneske som nesten døde av diabetes (Leonard Thompson ved navn) med bukspyttkjertelekstraktene og gutten overlevde. Det som fulgte var historie, og de ble passende og raskt tildelt Nobelprisen i år 1923 for sitt banebrytende arbeid og den epokegjørende oppdagelsen (Banting og Macleod ble tildelt Nobelprisen, som de delte med henholdsvis Best og Collip). Rosalyn Yallow (1921-nåtid) oppdaget teknikken for å måle ekstremt lave konsentrasjoner av stoffer i plasma (for eksempel hormoner) ved radioimmunoassay. Og hormonet som denne måleteknikken ble utviklet på var insulin, og hun ble tildelt Nobelprisen i 1977 for dette banebrytende bidraget til å fremme vitenskapen.

Skrevet av Bjørn O Asvold , Trine Bjøro , Tom Ivar L Nilsen , David Gunnell , Lars J Vatten 2008 Apr 28;168(8):855-60. doi: 10.1001/archinte.168.8.855. Abstrakt Bakgrunn: Nyere studier tyder på at relativt lav skjoldbruskkjertelfunksjon innenfor det kliniske referanseområdet er positivt assosiert med risikofaktorer for koronar hjertesykdom (CHD), men sammenhengen med CHD-dødelighet er ikke løst. Metoder: I en norsk populasjonsbasert kohortstudie studerte vi prospektivt sammenhengen mellom tyrotropinnivåer og fatal CHD hos 17 311 kvinner og 8002 menn uten kjent skjoldbruskkjertel- eller kardiovaskulær sykdom eller diabetes mellitus ved baseline. Resultater: Under median oppfølging på 8,3 år døde 228 kvinner og 182 menn av CHD. Av disse hadde 192 kvinner og 164 menn tyrotropinnivåer innenfor det kliniske referanseområdet på 0,50 til 3,5 mIU/L. Totalt sett var tyrotropinnivåer innenfor referanseområdet positivt assosiert med CHD-dødelighet (P for trend = 0,01); trenden var statistisk signifikant hos kvinner (P for trend = 0,005), men ikke hos menn. Sammenlignet med kvinner i den nedre delen av referanseområdet (tyrotropinnivå, 0,50-1,4 mIU/L), var risikoratioene for koronardød 1,41 (95 % konfidensintervall [KI], 1,02-1,96) og 1,69 (95 % KI) , 1,14-2,52) for kvinner i henholdsvis mellomkategoriene (tyrotropinnivå, 1,5-2,4 mIU/L) og høyere (tyrotropinnivå, 2,5-3,5 mIU/L). Konklusjon: Tyrotropinnivåer innenfor referanseområdet var positivt og lineært assosiert med CHD-dødelighet hos kvinner. Resultatene indikerer at relativt lav, men klinisk normal skjoldbruskfunksjon kan øke risikoen for dødelig CHD. Se hele studien her: https://jamanetwork.com/journals/jamainternalmedicine/fullarticle/414170

https://www.functionalps.com/blog/2011/12/05/achilles-tendon-reflex/ Skrevet av Team FPS , December 5, 2011 Originalspråk: Engelsk Sitater av Ray Peat, PhD: 
"En av de eldste testene for hypotyreose var akillessenereneflekstesten der avspenningshastigheten til leggmuskelen tilsvarer skjoldbruskkjertelfunksjonen - avslapningen er langsom hos hypothyreoidea personer. Vann, natrium og kalsium utvises langsommere av hypothyroidmuskelen. Nøyaktig den samme langsomme avspenningen skjer i hjertemuskelen i hypotyreoidea, noe som bidrar til hjertesvikt, fordi det semi-kontrakterte hjertet ikke kan motta så mye blod som det normalt avslappede hjertet. Hypothyreoidea blodårer er ikke i stand til å slappe ordentlig av, noe som bidrar til hypertensjon. Hypotyreoidea-nerver går ikke lett tilbake til sin energiske avslappede tilstand, noe som fører til søvnløshet, parastesier, bevegelsesforstyrrelser og nerver som er hovne og svært utsatt for trykkskader." "Tyreoideahormonet holder celleenergien høy, adrenalinet lavt og refleksene sterke. Det har utvilsomt en viktig effekt på både persepsjon og responser. I den ekspansive tilstanden med høy energi, med terskler hevet, kan sterk stimulans fremkalle en sterk respons. Ting er større, mulighetene er større." "Å sjekke avspenningshastigheten til akillesrefleksen er en rask måte å sjekke effekten av skjoldbruskkjertelen på nervene og musklene dine; avslapningen skal være øyeblikkelig, løs og floppy." "Det er flere praktiske indikatorer på stoffskiftehastigheten - den daglige temperatursyklusen og pulsen (temperaturen bør stige etter frokost), mengden vann som går tapt ved fordampning og hastigheten på avslapning av muskler (akillesrefleksavslapning)." "Å måle hastigheten og avslapningen av akillessene-refleks-rykningene er en tradisjonell metode for å bedømme skjoldbruskkjertelens funksjon, fordi avspenningen ved hypotyreose er synlig forsinket." Forsinket avspenning av muskelstrekkrefleksen (Woltmans tegn) forekommer ved hypotyreose. Akillessenerefleksen er en vitenskapelig måte å vurdere skjoldbruskfunksjonen på. Foten bør bøye seg raskt og deretter returnere umiddelbart til utgangsposisjonen eller utover uten å nøle hvis stoffskiftet er sunt. Ingen respons eller en veldig langsom tilbakevending til opprinnelig posisjon indikerer lavt stoffskifte. J Clin Neurosci. 2013 Mar 18. pii: S0967-5868(13)00040-4. doi: 10.1016/j.jocn.2012.09.047. The origin of Woltman’s sign of myxoedema
 Burkholder DB, Klaas JP, Kumar N, Boes CJ.
 Woltmans tegn på myksødem, oppkalt etter Henry Woltman i 1956, er den forsinkede avspenningsfasen av muskelstrekkrefleksen hos pasienter med myksødem. Selv om en endring i disse refleksene ble nevnt som klinisk tydelig, muligens allerede på 1870-tallet, ble ingen formell beskrivelse publisert før i 1924 da William Calvert Chaney objektivt kvantifiserte endringen. Woltman var involvert i å trene Chaney, og det har blitt foreslått at han ledet Chaneys studie av disse refleksene. Til tross for at Woltmans navn er knyttet til eponymet, finnes det lite bevis som direkte knytter ham til den første objektive studien av muskelstrekkrefleksen i myksoødem utført av Chaney. Woltman’s Sign of Hypothyroidism 
Mark A. Marinella Minerva Med. 1976 Oct 27;67(51):3325-34.
 Achilles reflexogram and hemodynamic parameters in the evaluation of thyroid function
 [Article in Italian]
 Franco G, Malamani T.
 Blant de mange teknikkene som er utviklet for å utforske skjoldbruskkjertelens funksjon, vurderes to som undersøker viktige perifere aspekter: Achilles osteotendinøs reflektivitet (bestemmelse av sammentrekningstid og avspenningstid for gastrocnemius-muskelen) og responsen til det kardiovaskulære systemet på skjoldbruskkjertelhormoner (bestemmelse av tiden) av utbruddet av Korotkoffs lyd og lyden fra den brachiale sfygmiske bølgen). Sammenligning av resultatene oppnådd med disse to teknikkene i en gruppe på 60 euthyreoidea, 17 hypotyreoidea og 25 hypertyreoidetilfeller, viser at teknikkene er sammenlignbare når det gjelder presisjon, reproduserbarhet og sensitivitet og er av utvilsomt viktig betydning for vurderingen av thyreoideafunksjon gjennom studiet av to av dens perifere aspekter. Probl Endokrinol (Mosk). 1982 Jan-Feb;28(1):34-8.
 Reflexometry as a supplementary study method in thyroid hypofunction [Article in Russian] 
Gaĭdina GA, Matveeva LS, Lazareva SP.
 Det ble etablert en korrelasjon mellom tidspunktet for akillesrefleksen og de biokjemiske egenskapene til skjoldbruskkjertelfunksjonen (totale tyroksin- og trijodtyroninnivåer, tyroksinbindingskapasiteten til blodserumproteinene, det basale TTH-nivået) hos pasienter med alvorlig og moderat uttrykt hypotyreose. Denne korrelasjonen ble beholdt under substitusjonsterapien: reflekstiden ble imidlertid forsinket sammenlignet med graden av manifestasjon av de kliniske symptomene og normalisering av de biokjemiske parameterne. Tidspunktet for akillesrykk kan tjene som et tilleggskriterium ved vurdering av alvorlighetsgraden av hypotyreose og effekten av behandlingen. J Assoc Physicians India. 1990 Mar;38(3):201-3.
 Ankle reflex photomotogram in thyroid dysfunctions Khurana AK, Sinha RS, Ghorai BK, Bihari N.
 Tap til halv avslapningstid for seneakillesrefleks ble målt hos tretti kontrollpersoner, førtifem tyreotoksiske og seksti hypothyreoideapasienter. Den halve avslapningstiden hos kontrollhannene og hunnene var 279,33 +/- 76,39 msek og 320,00 +/- 52,37 msek. hhv. Hos tyreotoksiske menn og kvinner var den halve avslapningstiden henholdsvis 256,67 +/- 31,62 msek (P mindre enn 0,01) og 252,50 +/- 47,68 msek (P mindre enn 0,01). Blant mannlige og kvinnelige hypothyroidpasienter var den halve avslapningstiden henholdsvis 405,0 +/- 35,56 msek (P mindre enn 0,01) og 422,5 +/- 115,36 (P mindre enn 0,01). Siden alle disse verdiene var statistisk signifikante, anser vi fotomotografisk måling av ankelrefleks som et viktig hjelpemiddel for diagnostisering av skjoldbruskhormonubalanse. Aust Fam Physician. 1976 May;5(4):550-9, 561.
 A screening test for thyroid function Goodman E.
 Akilles-senerefleks halvavslapningstidsmåling (ART) har blitt brukt av mange leger både som en diagnostisk test og for vurdering av fremgang i skjoldbruskkjertelfeil. Det vises til noen resultater oppnådd i Melbourne og i andre land som bruker forskjellige metoder for måling av ART for disse formålene. I en serie på 2064 pasienter henvist til Shepherd Foundation Centre ble halvavspenningstiden for akillessenefleksen målt ved hjelp av SMI-refleksometeret, og det ble foretatt en sammenligning i hvert tilfelle med en laboratorieestimering av T3-harpiksopptaket og T4 totalt tyroksinjod og Free Thyroxine Index (FTI). Det vises til en undersøkelse utført blant henvisende leger hvor det ble innhentet meninger om den kliniske nytten av ulike tester inkludert akillessenereflekstidsmåling. Probl Endokrinol (Mosk). 1987 May-Jun;33(3):6-9.
 Changes in the duration of the Achilles reflex in euthyroid goiter in children [Article in Russian]
 Gaĭdina GA, Alekseeva RM, Bobrovskaia TA, Lazareva SP.
 Endringer i varigheten av akillesrefleksen ble studert ved subkliniske forstyrrelser av skjoldbruskkjertelfunksjonen. For dette formålet ble varigheten av akillesrefleksen, nivåene av T4, T3, jodproteinbundet TSH og kolesterol undersøkt hos barn innlagt på sykehus med den generelle diagnosen "euthyroid struma". Kliniske funn og laboratoriefunn avslørte subkliniske typer av diffus toksisk struma, hypothyrosis, kronisk tyreoiditt, endemisk struma, nodulær struma, pubertetsstruma og sporadisk euthyroid struma. Målet med studien var å definere den diagnostiske betydningen av refleksometri ved subkliniske forstyrrelser av skjoldbruskkjertelfunksjonen og å vurdere sammenhengen mellom metabolske forstyrrelser og varigheten av akillesrefleksen. Endringer i varigheten ble vist å samsvare med forstyrrelse av skjoldbruskfunksjonen. I 76 % av tilfellene førte refleksometri til riktig vurdering av pasientens skjoldbruskkjertelstatus. Det ble vist en signifikant overensstemmelse mellom nivåene av TSH, T3, T4 og varigheten av akillesrefleksen. Med Klin. 1970 Nov 6;65(45):1973-82.
 Validity of Achilles tendon reflex measurement during thyroid gland function disorders [Article in German] 
Gillich KH, Krüskemper HL, Stendel A. "En studie publisert i Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism vurderte nivået av hypotyreose hos 332 kvinnelige pasienter basert på en klinisk poengsum på 14 vanlige tegn og symptomer på hypotyreose og vurderinger av perifer skjoldbruskkjertelvirkning (vevsskjoldbruskkjerteleffekt). Studien fant at den kliniske poengsummen og ankelreflekstiden korrelerte godt med skjoldbruskkjerteleffekten i vev, men TSH hadde ingen korrelasjon med vevseffekten av skjoldbruskkjertelhormoner (118). Selve ankelrefleksen hadde en spesifisitet på 93 % (93 % av de med langsom avslapningsfase av refleksene hadde vevshypotyreose) og en sensitivitet på 77 % (77 % av de med vevshypotyreose hadde en langsom avslapningsfase av refleksene). både måling av reflekshastighet og klinisk vurdering en mer nøyaktig måling av skjoldbruskkjerteleffekten enn TSH." -fra How Accurate is TSH Testing? J Clin Endocrinol Metab. 1997 Mar;82(3):771-6.
 Estimation of tissue hypothyroidism by a new clinical score: evaluation of patients with various grades of hypothyroidism and controls Zulewski H, Müller B, Exer P, Miserez AR, Staub JJ.
 De klassiske tegnene og symptomene på hypotyreose ble reevaluert i lys av moderne laboratorietester for skjoldbruskkjertelfunksjon. Vi analyserte 332 kvinnelige forsøkspersoner: 50 åpenlyse hypotyreoidepasienter, 93 med subklinisk hypotyreose (SCH), 67 hypotyreoidepasienter behandlet med T4, og 189 euthyroid-pasienter. Den kliniske poengsummen ble definert som summen av de 2 beste diskriminerende tegnene og symptomene. Foruten TSH og skjoldbruskkjertelhormoner, målte vi parametere som er kjent for å reflektere vevsmanifestasjoner av hypotyreose, slik som ankelrefleksavslapningstid og totalt kolesterol. Klassiske tegn på hypotyreose var kun til stede hos pasienter med alvorlig åpenbar hypotyreose med lav T3, men var sjeldne eller fraværende hos pasienter med normal T3 men lav fri T4 eller hos pasienter med SCH (normale skjoldbruskkjertelhormoner, men forhøyet basal TSH; gjennomsnittsskår, 7,8 + /- 2,7 vs. 4,4 +/- 2,2 vs. 3,4 +/- 2,0; P < 0,001). Vurdering av euthyroid-personer og T4-behandlede pasienter viste svært like resultater (gjennomsnittlig score, 1,6 +/- 1,6 vs. 2,1 +/- 1,5). Hos åpenlyse hypotyreoideapasienter viste den nye skåren en utmerket korrelasjon med ankelrefleksavspenningstid og totalkolesterol (r = 0,76 og r = 0,60; P < 0,0001), men ingen korrelasjon med TSH (r = 0,01). Korrelasjonen med fritt T4 var r = -0,52 (P < 0,0004), og den med T3 var r = -0,56 (P < 0,0001). I SCH ble den beste korrelasjonen funnet mellom den nye skåren og fri T4 (r = -0,41; P < 0,0001) og TSH (r = 0,35; P < 0,0005). Evaluering av symptomer og tegn på hypotyreose med den nye skåren i tillegg til skjoldbruskfunksjonstesting er svært nyttig for individuell vurdering av skjoldbruskkjertelsvikt og overvåking av behandling. CMAJ August 12, 2008 vol. 179 no. 4 387
 Woltman’s Sign in the bicep tendon Sanju Cyriac MD, Sydney C. d’Souza MD, Dhiraj Lunawat MBBS, Pai Shivananda MD, Mukundan Swaminathan MBBS Video showing the Woltman sign in the bicep tendon of a 55-year-old woman En 55 år gammel kvinne kom til sykehus med en 2-måneders historie med hevelser i ansiktet, forstoppelse, hes stemme, tretthet og kuldeintoleranse. Hun hadde ingen sykdomshistorie, og hun tok ingen medisiner. Ved undersøkelse var hennes vitale tegn normale, og hun var ikke i nød. Stemmen hennes var hes, og hun hadde ansikts- og pedalødem, gul hud og forsinket avspenning av dype senereflekser i øvre og nedre lemmer (Figur 1, Video 1, tilgjengelig online på www.cmaj.ca/cgi/content/full/179/4/387/DC1 ). Resultatene av laboratorieundersøkelser avslørte alvorlig hypotyreose, som ble behandlet med tyreoideahormonerstatningsterapi. Alvorlig hypotyreose er sjelden sett i klinisk praksis i den utviklede verden på grunn av den utbredte tilgjengeligheten av skjoldbruskkjertelstimulerende hormon og analyser for å oppdage skjoldbruskkjertelhormon. Symptomer på hypotyreose inkluderer tretthet, kuldeintoleranse, dyspné, vektøkning, forstoppelse, hårtap, tørr hud og menstruasjonsuregelmessigheter. Typiske funn ved fysisk undersøkelse inkluderer tørr og grov hud, periorbitalt og pedalødem, bradykardi, tynt hår og pleuravæsker. Forsinket avspenning av dype senereflekser (Woltman-tegn)1 sees hos ca. 75 % av pasientene med hypotyreose og har en positiv prediktiv verdi på 92 % hos åpenlyst hypotyreoidepasienter.2 Hos upåvirkede pasienter er avspenningstiden for dype senereflekser 240– 320 ms. Forsinkelser i avslapningstid hos pasienter med hypotyreose ser ut til å være proporsjonal med nivået av skjoldbruskhormonmangel. Etter hvert som sensitive blodanalyser blir mer tilgjengelig rundt om i verden, vil Woltman-tegnet sannsynligvis bli foreldet som et diagnostisk verktøy.

John Midgley B Sc (Leeds), D Phil (Oxford) har skrevet denne oppsummerende artikkelen eksklusivt for Thyroid UK. Originalspråk: Engelsk Det har vært en lang, trist og utilfredsstillende utvikling i historien til testing av skjoldbruskkjertelen, inkludert frem til i dag. Den første skjoldbruskkjertelfunksjonstesten, i den formen slike tester brukes i dag, dukket opp i 1960. Denne målte total tyroksin (T4). Før dette var en praktisk måling av skjoldbruskhormoner ikke mulig. Men, selv om dette var et gjennombrudd, ble det umiddelbart innsett at dette var utilstrekkelig for nøyaktig estimering av skjoldbruskkjertelens funksjon. Skjoldbruskkjertelhormoner (T4 og T3) forlater skjoldbruskkjertelen og bindes i blodet til transportproteiner som formidler hormonene til vevet. Det er tre av disse transportproteinene: tyroksinbindende globulin (TBG), transthyretin og albumin. Av disse er TBG den viktigste hos den gjennomsnittlige personen. Den transporterer omtrent 70 % av T4 og 60 % av T3. Når transportproteinene og deres T4/T3-last passerer vevet i blodet, frigjøres svært små mengder hormon etter behov. Dette er de frie T4- og frie T3-fraksjonene. Ettersom vevene tar av T4 og T3 til eget bruk, frigjøres mer av transportproteinene for neste vev som skal brukes. De frie T4 (FT4) og frie T3 (FT3) fraksjonene er en svært liten prosentandel av de totale sirkulerende hormonene. Når det gjelder FT4 hos gjennomsnittspersonen, er det omtrent 2/100 av 1 % av total T4 og for FT3 2/10 av 1 % av total T3. Derfor er det nødvendig å måle FT4 og FT3 i stedet for total T4 eller total T3. Problemet er at vi alle er unike i sammensetningen og mengden av transportproteinene våre. Hos de aller fleste mennesker kan TBG-nivåene være forskjellige med minst en faktor 2; og det samme (uavhengig) for de to andre proteinene. Det er personer med enten ingen TBG i det hele tatt eller 4 ganger den normale mengden. Reservoarene deres av T4 og T3 er derfor enormt forskjellige for samme FT4 og FT3. Den gravide kvinnen har også dobbelt så mye TBG og ¾ mengden albumin hun hadde når hun ikke var gravid. Vi mister også transtyretin og albumin når vi er kritisk syke eller har traumer som brannskader eller septikemi. For å prøve å få et mål på FT4 ble det i 1963-65 utviklet en test for å prøve å konvertere det totale T4-resultatet til et FT4-resultat. Dette var testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormoner. Sammen med et totalt T4-resultat kunne de to testene slås sammen for å gi det som ble hevdet var et estimat på FT4. Denne testmetoden for skjoldbruskkjertelen brukes fortsatt i dag; f.eks. i visse amerikanske private laboratorier og andre steder. Det er imidlertid ikke basert på sunne prinsipper og fungerer ikke som det skal, spesielt for personer med ekstreme forskjeller i TBG fra gjennomsnittet. Selv den gravide kvinnens resultater er kompromittert. På resten av 1960-tallet ble kommersielle firmaer opprettet for å tilby ferdiglagde tester som de kliniske kjemi-laboratoriene kunne bruke. Skjoldbrusktesting blir kommersiell Omtrent 1975 ble kommersielle TSH- og T3-tester utviklet og solgt. TSH-testen var den første generasjonen – det vil si at den bare kunne måle og oppdage hypotyreose (de supprimerte nivåene i hypertyreose var for lave til å måles direkte). Slik var den økende etterspørselen etter testing av skjoldbruskkjertelen at de forskjellige selskapene konkurrerte med hverandre om virksomheten i laboratoriene. Siden målemetoden (radioaktivitet) var den samme i alle tester, var konkurransen slik at ingen bedrifter kunne ha monopol på virksomhet i laboratoriene. Denne konkurransen ga raskere og enklere tester med kortere og kortere tid – noe som ga raskere omsetning og flere tester utført på en gitt tid. På slutten av 1970-tallet var manglene ved testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormon, som oppsto fra variasjonen i TBG-nivåer hos pasienter, svært tydelige. Etterspørselen etter riktig formulerte og velutviklede FT4- og FT3-tester var meget stor. Som et svar produserte selskaper og enkeltpersoner ulike former for skjoldbruskkjerteltesting som hevdet å måle disse fraksjonene. Mange av tilbudene var ikke forsvarlig basert, og forsvant sakte inn i uklarhet og foreldelse. To metoder vant imidlertid og danner grunnlaget for FT4- og FT3-testing i dag. London-forskeren (nå en fremtredende professor) som hadde utviklet den banebrytende totaltesten 20 år tidligere, oppfant en gyldig basert test for FT4. Samtidig oppfant jeg og firmaet mitt utviklet og tilbød en metode basert på et annet prinsipp, men også solid basert. Metoden min som opprinnelig utviklet var ikke perfekt – det var obskure områder av tyreoidologien der det var problemer, men vi hadde identifisert dem og gitt råd om hvordan man kunne omgå disse. Professorens metode var god, men led av det faktum at det var flere steg å ta før du fikk et svar, noe som tok tid og kostet presisjon – jo mer håndtering, jo mer progressive feil sniker seg inn. På den annen side var skjoldbruskkjerteltestingen jeg hadde funnet opp, i hendene på laboratorieteknikeren, nøyaktig den samme i håndteringen som den eksisterende totale T4-testen – en stor fordel med tid/omsetning/presisjon for det travle laboratoriet. London-professoren og hans gruppe bestemte seg for å prøve å ødelegge gyldigheten og omdømmet til den rivaliserende testen og de som hadde utviklet den. Så begynte en lang rekke aggressive, lange og detaljerte teoretiske argumenter for hvorfor testen jeg hadde oppfunnet var, i sin nåværende form, uegnet til formålet og ikke kunne og ikke ville virke. Forgjeves viste vi at den praktiske gjennomføringen av testen vår overhodet ikke lignet hans teoretiske spådommer – dette inviterte bare til mer og mer vituperativ oppsigelse. Denne aggressive, bitre og nesten injurierende kontroversen (den verste i historien for noen disiplin innen klinisk kjemi) fortsatte i nesten 20 år før den døde ut i den nytteløsheten den hadde startet med. I løpet av denne tiden var den gjennomsnittlige kliniske kjemiarbeideren på det gjennomsnittlige sykehuset fullstendig uvitende om alt dette og var glad for at en "pålitelig" FT4/FT3-test endelig var tilgjengelig. For eksempel førte det inn i diagnosefolden selv de mest TBG-ekstreme personene som er nevnt tidligere. En stund var det en gullalder i skjoldbruskkjerteldiagnostikk hvor alle tester (TSH, FT4, FT3 ble brukt – spesielt i Tyskland og Japan). På midten av åttitallet begynte presset på laboratoriet for klinisk kjemi å bli overveldende. Slik var etterspørselen etter tester at deponeringen av radioaktivt avfall var for stor for lisensiering av deponering. Følgelig måtte ikke-radioaktive deteksjonsmetoder erstattes. To ting skjedde rundt 1985. Første, andre og tredje generasjons TSH-tester ble utviklet – nå kunne man direkte oppdage både hypo- og hypertyreose. For det andre produserte produsentene flere løsninger på de ikke-radioaktive deteksjonsmetodene og integrerte dem i dedikerte automatiske analytiske plattformer. Nå hadde man maskiner som tok plassen til den dyktige praktiske teknikeren – det gjaldt nå å laste maskinen, programmere den og trykke på «start»-knappen. Dette førte til laboratoriemonopol - etter å ha valgt maskinen, var man begrenset til testene dedikert til den maskinen. Imidlertid førte produsentenes individuelle løsninger til metoden for deteksjon i tester til problemer med FT4 og FT3 testutvikling. I motsetning til alle andre tester, krever FT4- og FT3-tester spesielle og essensielle krav. De må kjøres ved blodtemperatur (37 grader), de må prøve bare en liten mengde av tilgjengelig T4 og T3 for ikke å teste T4 og T3 bundet til transportproteinene, de må bruke de samme kjemiske omgivelsene (f.eks., saltinnhold, fosfatinnhold) som finnes i blodet, og de må virke i riktig surhet som tilstede i blodet. Utviklingsforskernes manglende forståelse av disse spesielle kravene, og kompromissene som trengs for å få deteksjonsmetodene til å fungere, førte til stor variasjon i ytelsen til FT4 og spesielt FT3-testene mellom produsentens tilbud. For FT4 er dette for tiden opptil 40 % forskjell og for FT3 60 %. Jeg forventer ikke mer enn 5 % forskjell som en rimelig variasjon. Som et resultat begynte sensitive TSH-tester å ha en overordnet posisjon i testing av skjoldbruskkjertelens funksjon. Det eksisterer et tenkeparadigme i dag som tett knytter FT4 og TSH som et konstant forhold over hele skjoldbruskkjertelens funksjonsspekter. Derfor, hvis du tar en TSH-test, hvorfor gjøre en FT4-test fordi TSH-verdien innebærer en FT4-verdi – FT4-testen er kontroversiell og inkonsekvent, så hvorfor gjøre det? Frøene av TSH-screening hadde begynt å spire. I 1988 oppfant jeg og kollegene mine en ny test for FT4 og FT3, basert på oppfinnelsen fra 1980, men ble kvitt problemene i marginene nevnt tidligere. Kort tid etter forlot jeg feltet for testing av stoffskiftet i 10 år, men kom tilbake ved et uhell i 1999. Testing i kaos Da jeg kom tilbake til feltet, fant jeg det i fullstendig kaos. I 1992 hadde en gruppe amerikanske forskere begynt å analysere og dissekere de kommersielle FT4-testene for å forstå hvorfor de var så inkonsekvente. De startet en serie artikler i de fagfellevurderte viktige ledende tidsskriftene som varte til 2009. Funnene deres var på overflaten ødeleggende – det vil si at de påsto at uansett hvordan det skjedde, var alle FT4-tester påvirket av nivåene av transportproteiner i blodet – ødeleggende fordi dette betydde at de var underlagt T4 og T3 bundet av de transportproteiner – og hele poenget med å gjøre FT4- og FT3-tester er å være uavhengig av disse effektene. Det viste seg at hele dette arbeidet var fullstendig ugyldig og feilaktig tenkt fra begynnelse til slutt – et fullstendig meningsløst studieprogram. Jeg og en kollega påpekte dette, men spesielt i Amerika er funnene deres akseptert og forvirrer dagens forståelse av FT4- og FT3-testene ytterligere. I mellomtiden ble den billige, enkle å forstå, raske og eminent automatiserbare TSH-testen stadig sterkere som en oppsamlingsskjerm. I 2005 kom en ny gruppe amerikanske arbeidere på banen med en spesialisert teknikk for å måle FT4 og FT3 som de påsto var overlegen den kommersielle skjoldbruskkjerteltestingen ved at den korrelerte FT4 og TSH nærmere. I 2009 så jeg på arbeidet deres og fant ut at det var gjort ved feil temperatur – dette er viktig fordi T4/T3-binding til TBG er veldig temperaturfølsom. Etter å ha informert dem om dette, avviste de bare og kranglet, og selv om de nå begynte å bruke riktig temperatur, trakk de ikke tilbake sitt tidligere feilarbeid. Istedet inkluderte de det faktisk i rapporter når de brukte riktig temperatur som om feilarbeidet på en eller annen måte støttet dem - vitenskapelig ærlighet? Skjoldbruskkjerteltestingens trippelfeil Så kommer vi til i dag. Vi har lisensiert, produsert og brukt i diagnostisering, testing av skjoldbruskkjertelen basert på den diskrediterte testen for opptak av skjoldbruskkjertelhormoner, tester basert på forsvarlig metodikk, men inkludert de tidligere uriktige testene, og kjører tester som tilbys ved ugyldig romtemperatur. Dette innebærer en fullstendig svikt i å regulere av de internasjonale regulatorene hvis jobb det er å sikre likeverdige resultater. Den sammensatte feilen til produsentene med å produsere konsistente FT4- og FT3-tester er allerede nevnt. Det medisinske tyreoidologiske brorskapets svikt i å sikre konsistens i testene de bruker er en ekstra faktor i det diagnostiske kaoset som nå er tilstede. Ikke rart "kun TSH-screening" har fått troverdighet i en slik atmosfære. Det er en trippel svikt som har ført til en diagnostisk hiatus som snarest må korrigeres. Paradigmet for TSH-FT4-forholdet er feil, spesielt i behandling. Hele den konseptuelle tenkningen bak diagnosen tyreoidologi og viktigheten av personlig diagnose basert på pasienten i stedet for om tallene faller innenfor eller utenfor normalområdet, er fatalt feil. For øyeblikket har mekanisk tenkning ført til bakvasking av medisinsk diagnose.

Skrevet av Datis Kharrazian, PhD, DHSc, DC Originalspråk: Engelsk Når du utvikler Hashimotos mister du noe som kalles "immuntoleranse", og immunsystemet ditt begynner å angripe sitt eget vev. Skjoldbruskkjertelen er svært sårbar for autoimmune angrep fordi den ikke har antioksidantbeskyttelse. Skjoldbruskkjertelvev inneholder også mange proteiner som strukturelt ligner på matvarer som ofte utløser immunreaksjoner. For eksempel er noen aminosyresekvenser i skjoldbruskkjertelvev identiske med aminosyresekvenser i gluten. Hvis du ubevisst er glutensensitiv eller har cøliaki, har du potensial til å utløse et autoimmunt angrep mot skjoldbruskkjertelen din hver gang du spiser gluten. Dette kalles kryssreaktivitet og det skjer med ulike matvarer og kroppsvev, inkludert hjernen. Mange mennesker med Hashimotos er genetisk disponert for glutenfølsomhet eller cøliaki.